Hvordan klarer man seg man som frilanser? De følgende linjene handler om å overleve når det er lite penger.

Når pengene ikke kommer i tide: Ideelt sett bør man si ting morsomt, men ikke lage åpning for å utsette betalingen. ”Beklager, jeg har glemt det” fra en oppdragsgiver besvares med ”Det går bra”, ikke ”Det går bra, ikke meningen å stresse deg”. Høflig, men fast i fisken… Hvor mye høflighet og effektivitet betyr varierer litt etter hvor godt du kjenner de som engasjerer deg og hvor godt de liker deg, men det kan være viktig å få kommunisert at man faktisk må ha inn pengene relativt raskt. Noen er veldig greie, og betaler raskt, andre er mer alminnelige. Rent sommel har jeg egentlig opplevd lite av, så lenge du er rask nok på labben og byråkratiet ikke alt for innviklet. Ikke alle er så godt oppdratt som meg, heller, men man lever jo som frilanser til en viss grad av å være behagelig og ryddig.

Men få fakturaen ut så snart som mulig. Jo lenger du venter, jo lenger tar det å få inn pengene. Du har vel satt en frist på den, 14 dager er vanlig. Hvis du er rask, hender det som sagt at enkelte arrangører er så hyggelige at de er raske. Hvis du venter til de har glemt at du var der og spilte, kan du risikere at fakturaen din blir liggende og du faktisk må purre på den. Enda viktigere er det å være rask på labben hvis de må sende deg en eller annen utregning før du kan skrive regningen. Ikke sitt med hendene i fanget og vent, i hvert fall. Still de spørsmålene som må stilles så du får sendt regningen.

Det finnes ofte tariffer, eller faste satser i en litt større bedrift, som gjør ting lettere hvis du ikke liker å deale. Men sånt byråkrati tar også ofte noen ekstra dager, så få henvendelsene unna så fort du kan.

Må du deale, så gjør det på forhånd. Det er en ting som kan kreve at man lærer seg det, men ingenting er så irriterende som å ha levert en bra jobb og så måtte sette i gang og forhandle.

Det går også an å legge merke til hvilke vaner de forskjellige oppdragsgiverne har. Jeg har måttet purre på regninger, men gjør det helst ikke. Egentlig var de regningene jeg purret på underveis i en eller annen administrativ rutine, problemet var at jeg var blakk. Det kreves en viss kapital å opptre helt rolig i et marked, og det er litt varierende hvor mye folk vet, forstår og tar hensyn til at man ofte beveger seg på grensen av hva som går økonomisk. Hvis man klarer å ha i hvert fall en liten reserve er det helt klart en fordel.

Ren genanse er et problem for en god del, tror jeg, når det gjelder å ta seg betalt, i hvert fall nok. For meg også. Jeg er alltid glad hvis noen har gjort jobben med å forhandle frem en ok tariff, så man slipper å rettferdiggjøre eller prissette sitt eget arbeid. Hvis tariffen er ok, i hvert fall.

Jeg har møtt rene selgere på byen, altså folk som har salg fom arbeid og fag, som ikke skjønner hvorfor folk i kunstneriske eller kreative yrker alltid ”underselger” ”produktene” sine. Det de vel ikke helt har tatt inn over seg, er at et egenprodusert kunstverk er en litt mer følsom ting enn badestamper eller kaffekopper man importerer eller selger for en norsk produsent. Selvfølgelig er det også et poeng at man ikke har valgt jobben som musiker eller lignende ut fra en forventning om mye penger, mens en god del selgere ser det som en selvfølge at man prøver å tjene i hvert fall hva jeg ville kalle mye, og generelt legger mer arbeid i selve det å tjene penger enn kunstnere vanligvis gjør.

De fleste oppdragsgivere ser det som en fordel å få en regning fremfor å måtte ”ansette” deg for en jobb, det betyr mindre byråkrati og en oversiktlig utgift, ingen arbeidsgiveravgift, for eksempel. Det er enklere for deg også, og du får som regel pengene raskere, men du får verken feriepenger eller pensjonsoppsparing, det må du ordne selv.

Andre henvendelser, for eksempel om jobb, bør også generelt besvares så fort som mulig, hvis det ellers er viktig for deg å få gjort ting raskt. Du kan gange svartiden med et eller annet som er relatert til din svartid. Venter du 2 dager, tar det kanskje 4 eller 6 dager før vedkommende svarer. Får du gjort det med en gang, befinner du deg i samme strøm som da spørsmålet kom, og du vil kanskje få svar med en gang, i hvert fall hvis det ikke krever alt for mye tenking eller andre avgjørelser hos den du snakker med.

En ulempe ved å ha lav inntekt er at man ikke har noe kapital til å ta uforutsette utgifter eller impulskjøp. Man har ofte tid, også til å gjøre egne ting, men den kan bli spist opp av mangel på energi og mangel på penger, som også hemmer bevegelsesfriheten, i konkret og overført betydning.

Her følger en bunke tips til perioder med virkelig fattigdom. Folk med svake nerver får hoppe videre…

Hvis du vet at det ikke kommer inn penger på en stund, så husk på å kjøpe inn nødvendighetsartikler i tide. Toalettpapir, vaskemiddel til klær, tannpasta, deodorant, alt dette er ting man faktisk ikke klarer seg uten. Nok spaghetti, olje, løk og hvitløk i skapet holder deg også i live i en tørkeperiode. Hvis man må leve lenge på ensidig kost blir man drit lei, og i lengden er det neppe sunt å leve sånn. Men det er variasjonsmuligheter et godt stykke innover i en tom lommebok.

Tabasco, annen chilisaus, andre ting på flaske du liker, sennep, ketchup for den saks skyld hvis du spiser sånt, soyasaus, vanlig pepper, alt sånt gir variasjon hvis du må leve på pasta-med-hvitløk eller lignende ting. Urter gir en helseeffekt i tillegg til variasjon i smaken, og hvis du er syk og ting skjærer seg grundig, er dette en mulighet til å holde seg noenlunde flytende. Friske urter er dyrt hvis du ikke har det i hagen eller på terrassen, tørkede er billige og gir også både smak og helse. De såkalte innvandrerbutikkene er billigst, og posene er store nok til å holde ganske lenge.

En lime eller en sitron koster heller ikke mye, og hvis man drikker vann med noen dråper sitrus får man i seg c-vitaminer, det smaker godt, også. Det menes av noen at begge to også renser ut avfallsstoffer fra kroppen.

Det siste har man også god bruk for i perioder hvor man ikke får mye ut, ”fra hånden”, som noen kaller det. Altså, når man ikke fikser å produsere mye, er min erfaring at kroppen også ofte viser tegn på å være full av skitt. En rask vei ut er å drikke noen glass med fersk lime oppi når man føler man trenger det. Man behøver som sagt ikke mange dråpene, det skal være vann med en syrlig touch.

Hvis man vet noe om eget kosthold, nok til å vite hva man helst ikke bør være uten, må man også passe på å få det i seg når man har sjansen, altså har noe penger. Frukt er en sånn ting på min liste, men jeg spiser lite av det, drikker heller, og alle de der nye eplejuicene (som ikke er billige) er livredning for meg hvis jeg har vært uten en stund. Enhver burde ha sin egen liste, som til en viss grad er ajourført mot det man tror stemmer av tradisjonell eller moderne kunnskap om helse.

Generelt er det et poeng å få kjøpt det man trenger når man har pengene.

Cash flow er et begrep fra økonomisk litteratur, som kan forklare det faktum at enkelte bedrifter går konkurs til tross for at hjulene ruller i full fart. Har man lån eller andre utgifter man må ut med, nytter det lite at man har inntekter hvis de kommer neste uke, og man må betale et eller annet akkurat .

Men, et stort men, som tildels løser dette problemet for en privatperson eller liten økonomisk aktør, er at jeg tror alle store kreditorer reagerer positivt på et spørsmål om å utsette en betaling for eksempel en uke eller kanskje to. Denne muligheten kan brukes når man vet det er penger underveis. Jeg tror ikke for eksempel Telenor bryr seg noe særlig, en uke fra eller til på én privat regning er en dråpe i havet for dem. Det som ikke er lurt er å la være å ta den telefonen, stivne i panikk og la regningen ligge.

Enda viktigere er det å holde orden på skatteinnbetalinger og lignende, konsekvensene med å rote med sånt tror jeg er ubehagelige. Med dagens politiske regime vil det antagelig til slutt bety bøter. Nok en gang kan en telefon være en løsning hvis man står i et øyeblikks knipe, men noen ganger er det ingen vei utenom å betale i tide.

Generelt er det også en stor fordel å kjenne reglene så godt at man vet hva som er greit å gjøre og hva ikke, for eksempel hvilke ting som kvalifiserer til utsettelse av frister og hvilke som ikke gjør det. Noen ganger skjønner ikke funksjonæren din situasjon godt nok til å gi riktige råd, og du kan bli sittende med skjegget i postkassa til tross for at det finnes en grei (og selvfølgelig lovlig) mulighet til å komme rundt en skarp kant uten å bli knust. Finn ut av reglene godt nok til å være nesten sikker på hva du kan eller bør gjøre, og sjekk med en telefonsamtale at det du har tenkt stemmer, eller send inn riktig skjema i tide.

Og ikke vent med å sjekke helt til siste øyeblikk, så slipper du kanskje å sitte en natt eller til og med flere med ting.

Sosiale aktiviteter er også noe som koster litt penger, avhengig av hvor stor kontaktflate man har og hvilke vaner vennene har.

Det mange familiefolk ikke husker på, er at å gå på kafé er en sjanse til sosial kontakt som er meget verdifull hvis man bor alene, enten man snakker med noen eller ikke. Noen ord må man uansett veksle med de som serverer, og følelsen av å være blant andre er et basalt behov for alle, selv om det selvsagt varierer hvor mye man trenger.

Til slutt kan det bli det tomt i lommeboka, i hvert fall, og hvis man faktisk ikke har et rødt øre til kaffe en gang, er ensomhet en nærliggende og utrolig tøff ting, omtrent som enkelte eldre som har fysiske vansker som hindrer dem i å gå ut.

Mange har noe fast “veldedig” som de gir til, SOS barnebyer, Norsk Folkehjelp eller andre ting. Jeg har de siste årene vært så engasjert i byens ve og vel at jeg har gitt jevnlig til tiggere, som det har blitt stadig flere av. Sigøynerne finnes, som jeg alltid har hatt en avstandsforelskelse gående med, og norske, som om mulig er enda mer deprimerende å se.

En litt tankevekkende ting for meg selv var at da jeg virkelig balanserte på knivseggen økonomisk hadde jeg medfølelse nok med de som faktisk ikke hadde hverken trygd, arbeid eller ordentlig bosted til å gi i hvert fall litt, mens når min egen økonomi tok seg opp igjen, forsvant evnen til å gi nokså raskt, jeg var blitt redd og begynte å passe mer på min egen lommebok.

Selv to kroner i en kopp på gata betyr i hvert fall muligheten til et smil, en tilstedeværelse, i liv som kanskje er enda tøffere enn det jeg toucher innpå her.

Behovet for å ha det gøy finnes også, det må man heller ikke glemme. Det er ikke nødvendigvis lett, men et mål i livet er det vel å ikke bli for hard av ting man går igjennom.

Man må leve når man kan, overleve når man må, kanskje.

Mel og mannskit kjøpe dokker, men krushunda og sånt som folk træng? … En overraskende vending, kanskje, nordfra, til folk som hadde vært i byen eller i Bergen eller hvor de nå hadde solgt og kjøpt ting. Mennesket lever ikke av brød alene, men også av…alle gode ting som kommer ut av de andres hjerter. Kunst, samtaler, et blikk, til og med, en flørt, vennskap, ja, du skjønner hvor jeg vil.
Gode sosiale ordninger har også en viss følelsesmessig side. Det samme gjelder dårlige.

PS Krushunda betyr pyntegreier av keramikk, tror jeg (hunder, da, for eksempel…). For de som ikke er fortrolig med nordnorske improvisasjoner. Jeg håper jeg er det selv.