En vanlig holdning i samfunnet er at man må skaffe pengene
først, deretter velge så godt man kan ut fra egen lyst. Hvor mulig er det å tenke omvendt?

Hvordan man klarer å leve som frilanser er til en viss grad
konjunkturavhengig. Akkurat det er det kanskje ikke så lett å gjøre noe med, men konjunkturer har også lokale variasjoner. Det er ikke gitt at alle steder er like mye rammet av noe alle snakker om, så det kan lønne seg å være på utkikk etter jobbmuligheter, eller på utkikk etter muligheter til å skape jobbmuligheter, til tross for at det er såkalt ”lavkonjunktur”.

Hvis man kan bidra til f.eks. å dra utenlandske turister kan
man også trekke et publikum som lever annerledes enn oss lokale, noe som gir visse muligheter for en kulturarrangør også. Husk også på at utlendinger som bor her ofte har andre kultur- og kunstvaner enn mange nordmenn, er mer
åpne for både tradisjonell og eksperimentell kunst i alle mulige genrer, og generelt ikke er plaget av våre innenlandske fordommer. Mange av dem tar også imot besøk
fra landsmenn som bor i hjemlandet, og snakker selvsagt med dem på telefon og nett. På denne måten sprer de informasjon om ting som skjer her, og det skjer raskere enn noen gang.

Hva publikum generelt er interessert i er selvsagt variabelt,
åpenbart avhengig av personlighet og egne interesser, men kanskje også til en viss grad forutsigbart ut fra litt amatørsosiologiske vurderinger av hvor bestemte
samfunnsgrupper befinner seg, psykologisk og på andre måter.

Så må man heller ikke glemme at hele poenget, nesten, med å
lage kunst er å brenne for det man gjør. Hvis ikke man gjør det får man heller ikke mye ut av å få det til. Ok, hvis man bare er ute etter pengene eller damene får man leve som man vil, men stort sett, hvis samfunnet skal ha nytte av det vi gjør må det være noe vi synes er verdt å bruke tid og krefter på. 100% engasjement kan man kanskje ikke forvente hele livet, det er greit, men det har helt klart noe med saken å gjøre. Det er ikke for ingenting at entusiasme og energi er statussymboler blant musikere. Ikke de eneste, men allikevel.

Ofte er kanskje litt av vitsen også å være kollega og å kunne bidra til det arbeidsstedet du er, også utover selve spillingen eller eventuelt komponeringen eller arrangementene.

Men selv om penger ikke trenger å være hovedgreia i tilværelsen, må man faktisk fokusere på det av og til. Hvis det dukker opp prosjekter som er betalt, er jo det for så vidt begynnelse nok på det som ”alle” vil: Å gjøre noe som er morsomt, og jeg vil legge til samfunnsnyttig, for egen del, i hvert fall, og som samtidig betaler i hvert fall en del av husleia.

Effektivitet er et kodeord idag, det gjennomsyrer alt for
mange ting, men selvfølgelig er det deilig å få ting unna også for en frilanser. Jeg føler for min del det krever at man har prosjektet på stell, at man vet omtrent hva man skal gjøre,
da er det lettere å gå raskt frem og styre etter timeplan og ikke etter indre prosesser. Men i perioder hvor man leter etter løsninger eller etter profesjonell retning er det ikke like lett, for ikke å snakke om når eller hvis man løper inn i mer alvorlige personlige problemer, da kan løpet være virkelig
kjørt for en stund.

Og i hvert fall for en utøvende kunstner (skuespiller, musiker osv.) er det jo alltid en periode frem mot forestilling hvor alt er en smule på høykant, eller virkelig på høykant, og hvor andre ikke nødvendigvis er særlig velkommen inn i ens egen verden. Det kan være ille nok med kolleger noen ganger, for ikke å snakke om venner med straightere liv eller straightere
fasade eller timeplan, foreldre uten innsikt eller andre som kommer med kjappe innspill som kanskje kan velte båten hvis man er uheldig – personlig eller profesjonelt.

Jeg kjenner ikke så mange billedkunstnere eller forfattere,
men jeg regner med at de også har dette frem mot ferdiggjøring, deadline, uansett hva de holder på med.

Det er også frustrerende med sånne bøtteknotter på toppen av politikken, når kulturlivet har basert seg så mye på offentlige penger, som tror man er en fabrikkarbeider som stempler inn om morgenen og går igjen om ettermiddagen og ferdig med det, og som legger opp arbeidsrutiner etter det. Jeg er nesten ikke i det etablerte kulturlivet selv, jeg har på grunn av sykdom og andre ting levd nokså på siden rent rutine- og timeplanmessig, men det jeg hører av kolleger i orkestrene, for eksempel, virker ofte som unødvendig stress, noen ganger til skade for de som jobber med musikken og sikkert for musikken selv også.

Jeg tror hovedproblemet med kombinasjonen kunst og penger er nødvendigheten. Penger er en nødvendighet, selvsagt regulert av mange ting, politikk er faktisk en av dem,
egne begjær og behov, hvor mye man lar seg påvirke av samfunnets eller egen gruppes stress eller mangel på stress rundt penger, mange andre ting. Jeg traff en gang en fyr som hadde prøvd å leve uten penger uten en periode, som et
eksperiment, og han hadde levd av å bytte tjenester med varer, jobbe mot mat og kanskje andre ting.

Man kommer uansett ikke utenom byttehandel av et eller annet slag, enten man bruker penger eller ikke, i tillegg til det noen eventuelt produserer selv for eget forbruk. Det er ikke dermed sagt at det er hele saken – som kunde, forbruker, kunstinteressert spesielt, er man vel egentlig mest interessert i produktet, alt det andre som er fag for en selger, er veier til målet, eller hindringer.

Det åndelige eller mentale er for selve pengenes logikk kanskje uinteressant, mens pengene stort sett er uinteressant for kunsten i seg selv. Kanskje. Det kommer selvsagt også an på hvor mye ting blir satt på spissen.

Man kan selvsagt se på overlevelsen som en kunst, det å
brødfø familien er noe vakkert, den finnes faktisk også. Da er vi vel egentlig på livskunst. Men i så fall er vel det viktige ikke pengene i seg selv, men det man bruker dem til.

Men poenget er at skapet på et eller annet tidspunkt blir
tomt, og da må man gjøre noe. Eller helst litt før. Selve feltet penger er fortsatt i stor grad preget av overlevelse, kampen for tilværelsen heter det vel enda.

Jeg tror vel egentlig ikke det fra samfunnets side alltid være så stramt, det kommer som sagt an på så mangt. Verden i dag opplever egentlig en så stor grad av velstand totalt sett at jeg faktisk tror man kan si at penger ikke vil være det største knapphetsgodet fremover. Miljøet, hvordan vi tar vare på naturen, er såvidt jeg kan se et større problem enn fattigdommen fremover, som forresten koster oss mange penger allerede. Fattigdom vil fortsatt være et problem, selvfølgelig, men jeg tror vi er i ferd med å løse det store fattigdomsproblemet, det som har vært den verste bøygen for menneskeheten i all tid.

Det er ikke en liten ting, hvis det stemmer, mildest talt
ikke.

I vår del av verden er det mange, kanskje et flertall, til og med, som allerede nå er drevet av andre ting enn penger, eller ønsker å ta andre valg. Det har til og med vært sånn en god stund. Man går alt for ofte ut fra, uten å si det, at alle vil maksimere inntekten hvis de har valget mellom det og andre goder. Det er langt fra alltid tilfelle, men det lages ofte systemer som gjør det lett å gli inn i økonomisk avhengighet.

At man legger så mye vekt på økonomisk konkurranse er heller ikke nødvendigvis fornuftig, man kan godt begynne å diskutere om ikke ekstrem konkurranse av denne typen hører hjemme i et annet og mye fattigere samfunn.
Overflod av ting er et problem i dag – det samme kan man i hvert fall ikke si om 1700-tallets England.

Kunsten har også sin nødvendighet, men den er ikke fysisk i
samme grad som i pengenes verden. For en skapende kunstner er det mer snakk om mental overlevelse – man er faktisk nødt til å skrive eller spille nesten i samme grad
som man må spise, men konsekvensen av å la være å gjøre det er i hvert fall ikke alltid fysisk, men kan kanskje føre
til galskap eller andre psykiske problemer.

Det kan jo også gi seg fysiske utslag: Såkalte ”tics”, altså rykninger med kropp eller hode man ikke klarer å kontrollere – jeg har en mistanke om at sånne ting noen ganger kan skyldes et utøvende talent som ikke får utløp. Vondt i magen er et problem man kan ha når man ikke får ting ut, andre kroppsdeler kan sikkert melde seg på. Man kan kanskje trene det vekk hvis det er greia for en, men det er ikke alltid det går, man mangler interessen eller evnen og må
velge andre kanaler. Man er kort og godt kunstner – man har evnen og kunnskapen til å få sagt det, laget det, og må også
gjort det på en eller annen måte.

Disse to tankegangene, den økonomiske og den kunstneriske,
har i hvert fall en klar kollisjonsmulighet i seg, fordi pengenes funksjon for den enkelte er å kunne overleve, mens kunstens er å gi oss tilstedeværelse, kontakt med oss selv, ideer, løse følelsesmessige, tankemessige eller andre typer problemer, eller bare gi avveksling eller et frikvarter.

Men selve den kreative prosessen i kunsten har vanligvis i
seg en fysisk frihet, med mindre man holder på med et teaterstykke om fattigdom eller noe annet som toucher innpå. Ofte er den kreative verden et område for seg selv, med sin egen frihet og sine egne ufriheter og grenser.

Til en viss grad lager man også disse tingene selv. Andre kan ikke uten videre gå inn i den verdenen og forandre på ting, det kommer an på. Som teaterkomponist, som jeg har vært noen ganger, må man være fleksibel, og det går bra så lenge man er opptatt av teater og det i det hele tatt passer en å jenke seg, lage noe som skal høre sammen med noe annet, i dette tilfelle ord fra en scene.

Hvis ikke blir det verre, og man må kanskje vente med tilpasningen til det man har laget skal selges, eller ikke tilpasse seg i det hele tatt. Det er ikke sikkert det som er salgbart er dårlig, men det er heller ikke sikkert at det som ikke er salgbart er uinteressant eller uviktig.

Kunstens oppgave er heller ikke nødvendigvis å bekrefte
eller avkrefte samfunnsmessige forhold eller holdninger – det overlates egentlig til den enkelte kunstner å avgjøre innholdet i det som skapes, ut fra egen personlighet og egne kreative valg. Det eneste man egentlig bør kunne forlange er ærlighet, i tillegg til konsistens og profesjonalitet, selv om
kunsthistorien også inneholder eksempler på ting som bare delvis holder mål, og allikevel regnes som viktige. Jeg tror for eksempel at Somerset Maugham regnes som en ikke alltid helt vellykket skribent, men historiene, plottet i bøkene, er allikevel så slående at han tas med i diskusjonen. Jeg har i hvert fall sett det synspunktet på trykk. Delius var visstnok også ofte lite nøye med ferdiggjøring av partiturene sine, men man kan absolutt ikke avskrive musikken hans sånn som den spilles.

Siden man vel må kunne si at kunst helst skapes ut fra en til
dels bitter indre nødvendighet, vil det måtte komme ting på bordet som er provoserende, utradisjonelt og nyskapende, og det ligger i sakens natur at dette ikke alltid er lett salgbart på et åpent marked. Kunsten er også ofte forut for sin tid.

Men har man et våkent publikum blir det man gjør også lettere tatt imot.