Lenge så jeg på amerikansk klassisk musikk som nonsens, altså, vi snakker om Copland og folk som skriver i lignende stil.

Usannsynlig. Lett underholdning. Jeg har hørt lignende kommentarer her i Oslo også, men for en god del år siden, riktignok, så jeg vet ikke om denne misforståelsen fortsatt finnes sentralt plassert.

Etter å ha vært på Svalbard og spilt amerikansk musikk nettopp av denne typen må jeg i hvert fall si at det ikke stemmer.

Svalbard er et spesielt sted, ikke minst naturmessig. Etter å ha bodd syv år i Nord-Norge og for så vidt hatt en oppvekst med masse fjellturer, Jotunheimen og Hardangervidda og sånne steder, trodde jeg liksom
jeg visste hva fjell var. Grieg og andre i noenlunde samme gate har fortolket naturen i Sør-Norge godt og grundig, synes jeg. Jeg er litt usikker på om Nord-Norge rommes helt i det samme konseptet, men de har sine egne komponister, stort sett ukjente for folk her, i likhet med en hel haug andre norske komponister, forresten, i både sør og nord.

Jeg regner i grunnen med at jobben med å sivilisere naturen,
menneskeliggjøre den ved hjelp av kunsten, ble gjort av disse komponistene, de kjente og de ukjente. Grieg, Halvorsen og Svendsen kjenner vi selvsagt til, men for eksempel Alf Hurum og David Monrad Johansen har stykker hvor de kan sies å holde på med det samme, og på
helt andre måter enn Grieg, egentlig, mye mer dramatisk og større anlagt, noe av det, mer elegant, i andre stykker, de ytterst få tingene jeg har sett på. Det må være mye mer i arkivene.

Eller, ”jobben med å sivilisere naturen” er selvfølgelig å si for mye, for eksempel Nordheim kan her og der sies å være temmelig naturnært eller i hvert fall naturinspirert, synes jeg, i musikken til ”Stormen”, for eksempel. Nok en gang på en helt annen måte. Jeg er selv veldig inspirert av naturen når jeg  skriver. Det er fortsatt ting å hente i naturen for den klassiske musikken, jeg tror også viktige ting.

Men poenget er at med ”normale”, kanskje sørnorske, tradisjonelle øyne, hvis man har denne naturen i øynene og sjela, Vestlandet, Østlandet også, gjerne sammen med Grieg, så er Svalbard en skikkelig overraskelse. Fjellene der ser ut som forhistoriske dyr, helst litt eldre enn dinosaurene, man lurer på om de er levende, og i så fall vennligsinnede, eller ikke? Alt er litt merkelig, på en veldig fin måte. Det tok ganske lang tid for meg, mange besøk, for å komme frem til det enkle poenget at det hele minner om høyfjellet, selvfølgelig, klimaet og fjellene tatt i betraktning. Men de var så spesielle at jeg ikke tenkte på det. Longyearbyen ligger altså ved havoverflaten.

Alt er med andre ord litt på høykant, litt unormalt, en fantastisk ting hvis man har vært plaget med for mye normalitet over lengre tid.

Jeg kom til at de fjellene der er hyggelige, eller kanskje de bare lot seg temme. Et par små pianostykker jeg har skrevet er inspirert av dem. Jeg burde skrive flere, det er som sagt en meget interessant verden.

Men det var det med den amerikanske musikken, som musikkhistorisk sett passer ganske godt sammen med Grieg og de andre nasjonalromantikerne fra Europa, selv om de er skrevet mye seinere. Den
musikken ble for meg plutselig plausibel der oppe, sannsynlig, den gikk an, den fantes – for meg, da. Jeg regner kanskje med at for en amerikaner er ”Appalachian Spring”, som er inspirert av den svære fjellkjeden, altså
Appalachene, heter den visst på norsk, like naturlig som Morgenstemning er for oss.

Jeg har aldri sett navnet på de fjellene på trykk på norsk, forresten, annet enn nå i ordboken, og det sier kanskje litt om hvor isolert Norge har vært, at mange sånne ord først nå er nødt til å finne en form i språket, de har ikke vært i bruk før. Enten det, eller så har offentligheten vært så fragmentert og kanskje overfladisk at ordet har gjemt seg i et fagmiljø og ikke nådd frem til den opplyste allmennhet…oss.

Velvel.

Musikken passet i hvert fall til Svalbard for mine ører. Det blir en løs antagelse at den også passer til Nord-Amerika. Men det virker sannsynlig. Det er i hvert fall godtgjort, synes jeg, at det å sette ting på høykant på den måten er naturlig, selv om det vel sånn med en gang ikke virker sånn for europeiske ører.

Fordi naturen er annerledes. Det er min enkle påstand.

Du kan jo sjekke selv.

Her er en innspilling med Coplands klarinettkonsert, med intet mindre enn Benny Goodman, som tydeligvis kan spille klassisk så det holder.
https://www.youtube.com/watch?v=PmMFL1zZ-tU

Et bilde fra Grand Canyon:
http://sf.co.ua/id97215

Fra Gunnison nasjonalpark, i Colorado:
https://studybooks.files.wordpress.com/2009/10/aspenforestinearlyfallohiopassgunnisonnationalforestcolorado.jpg

Fra Appalachians, Appalachene, altså:
https://www.thinglink.com/scene/710538120268873728

Og til slutt, Longyearbyen og Hjortfjellet, Svalbard:
http://www.idarje.com/Images/longyearbyenbilder/Images/IMG_5110.jpg