Det sies om en gründerperiode at man ikke klarer seg uten penger i betydningen nok kapital – men det er heller ikke helt forutsigbart hva som bringer deg videre i et prosjekt. Det er ikke alltid penger som mangler. Ofte står man fast i ting som har med selve prosjektet å gjøre, man mangler ideer eller kunnskaper om hvordan ting kan gjøres.

Noen ganger mangler man medspillere. Hjelper man hverandre i forskjellige fag?

Selve salgsarbeidet kan være et problem. Deg selv som vare,
der stikker kanskje problemet for mange kunstnere. Man er lært opp til beskjedenhet, mange er det, i hvert fall, og selve prosjektet er ofte følsomt, ikke noe man egentlig liker å slåss
for.

Det ideelle er kanskje at noen kommer til deg. forteller deg
hvor bra det er, eventuelt gir konstruktiv kritikk, og betaler deg. En mesen, kalles den ideelle versjonen, tror jeg, Men selv om det kan være umulig å finne én person som dekker alt dette, har jeg selv opplevd biter av det. En bror som låner
meg penger, kolleger som kommer med akkurat riktig kommentar i riktig øyeblikk, akkurat den rosen eller anerkjennelsen man trenger for å tørre å ta laus. Jeg
pleier å lansere mine egne ideer til venner og bekjente, på denne måten får jeg både testet ut ideenes holdbarhet, og en oppfølging neste gang vi sees, fordi folk ofte spør hvordan det går med tingene. En ganske lur måte å drive seg selv
fremover, synes jeg, når man opererer uten et fast arbeidssted.

Hvis man er matvrak, som meg selv, kan det bli en vane alltid å ende opp med den største restaurantregningen. Det er klart, noen ganger skiller det bare 20 kroner mellom den beste maten på menyen og noe helt ordinært, så man får vurdere hvilken ende av budsjettet man befinner seg. Noen ganger blir det mange sånne 20-kroninger, men hvis man passer litt på – og klarer det – kan det bli bare 20 spenn ekstra, og ikke mer.

Det er selvsagt forskjell på å ha familie og ikke. Men bor man alene må man selv – og ikke minst andre – huske på at å gå på kafé kanskje er en av mulighetene man har til å se andre mennesker. Jeg har også alltid brukt det til å snakke med kolleger og andre som har vært villige til å la seg bruke
som kolleger, og dermed har det som sagt også en jobbfunksjon. Det er ikke alltid folk vil komme hjem til deg, det kommer også litt an på hvor og hvordan du bor og andre ting, hvor godt du kjenner folk, for eksempel.

Noen er sånn laget at de kniper igjen alle kroppsåpninger
når de er nesten blakke. Selv hender det jeg gir blaffen hvis jeg allikevel ser at budsjettet sprekker, tar en øl til eller går ut en gang til allikevel, selv om jeg egentlig ikke har råd. Men det krever egentlig at man har en nødløsning eller ser at en jobb er innen rekkevidde. Noen ganger kan man se katastrofen komme, og gå ut allikevel, for i hvert fall å ha litt mentalt overskudd til de dagene som kommer. Det man får igjen for det er selvfølgelig litt ro, litt betalt forpleining i form av en middag, en kaffe eller en øl. Det gir sjela noe, og så må man prøve å passe på at kroppen og helsa heller ikke forgår av pengemangel.

Uansett må man ikke bruke så mye penger at det man låne ikke er mulig å låne, hvis man er så heldig at man har noen å låne av. Eller at man vet at det faktisk kommer
penger inn noenlunde i tide, sånn at gapet mellom det man har og det man bruker ikke blir for stort. Et inkassokrav er som sagt ingen katastrofe hvis du vet det kommer inn penger til å dekke det. Mindre firmaer er noen ganger greie med
deg hvis du kjenner dem litt, men regningen skal jo uansett betales til slutt. Det er heller ikke så hyggelig i lengden å bli spandert for mye på, selv om du har gode venner med ”alminnelig” god råd.

Jeg har også vært godt forfulgt av idealisme, ønsket om å
gjøre noe for verden og samfunnet og menneskene rundt meg, i vid forstand. Dette er også nokså lett å gjøre gratis, med de følger for økonomien som da er unngåelige. Det finnes organisasjoner, kirken, for eksempel, som baserer seg på frivillige i nokså stor grad. Det kan være ok hvis du er virkelig syk eller har en fast inntekt ved siden av, men på et tidspunkt synes jeg det blir ubehagelig ikke å få pengene for jobben, og ikke å få den anerkjennelsen som også ligger i
at noen gidder å betale deg for det du gjør.

Det er uansett en klar mulighet å velge betalt arbeid til en
viss grad ut fra hva man synes er samfunnsnyttig. Hvis man har lærerkompetanse, for eksempel, som meg selv, og føler at skolen eller barnehagene trenger noe av akkurat din kompetanse, det man selv har å bidra med, så er det vel bare å gå for det, med mindre markedet for lærere er umulig akkurat da.

Fast lønn kan være deilig, man slipper med én ”salgsrunde”,
jobbintervjuet, som dog er en bøyg, i hvert fall for meg. Kanskje det kan være lurt å tenke over det en spillelærer sa til meg en gang før en konsert: At det kan være lurt å fokusere mer på musikken enn på seg selv. Tross alt er en arbeidsgiver mer interessert i hva du gjør enn hva du er, selv om begge deler er med i regnestykket hennes.

Har man noen faste oppdragsgivere har man også en slags fast inntekt, men uten kontrakt kan man helles ut i og for seg når som helst, og man er avhengig av til enhver tid å gjøre en best mulig jobb, tilpasse seg arbeidsstedet og de vaner og uvaner som finnes der. Det kan også være tøft. Man får vurdere hva man vil med det selv, og også vurdere i hvilken grad man trives med arbeidsstedet. Man må heller ikke glemme at man som fast frilanser på et arbeidssted har en slags prøveperiode, akkurat som i en vanlig jobb.

Det kan også være litt vanskelig å motivere seg for å yte
ordentlig hvis man etter en viss tid ikke får noen form for ansettelse, tilfredsstillende avtale eller ok betaling. Da må man veie egen nytte av det man lærer og det man gjør opp mot størrelsen på betalingen og ens eget forhold til arbeidsstedet.

Som musiker er det mulig å kaste seg ut i en typisk frilanstilværelse, ta det man kan av jobber og prøve å få timeplanen til å gå opp. Forutsetningen er at man har ett produkt – eller flere – å tilby, at man vet noenlunde hvor grensene for ens egen kompetanse går, og at man er
gjenkjennelig som aktør på markedet, sånn at folk ringer deg for å få gjort en type jobber som du er både i stand til og har lyst til å gjøre i tilstrekkelig grad.

Etterhvert får man kanskje også trening i å finne ut hvilke
ting som er salgbare og hvilke ikke, helt konkret realisme. Å bryte nytt land koster dessuten penger, det er et sitat fra en eller annen næringsdrivende jeg møtte et sted.

En vanlig løsning på problemet penger er selvsagt å arbeide
for andre, som da tar jobben med å starte en bedrift eller gjøre noe for samfunnet som er verdifullt nok til at fellesskapet betaler for det.

Penger må danne en strøm, ellers går det ikke, enten den
strømmen er stor eller liten. I og med at man er nødt til å kvitte seg med dem for å få det man vil ha, må man også gjøre et eller annet for å skaffe seg dem. Denne enkle tanken oppsummerer for meg pengenes logikk sett fra et
brukersynspunkt, eller hva man skal kalle det.

Latskap finnes nok også blant kunstnere, men går ofte ut
over en selv, fordi hodet blir så fullt at det til slutt går ut over
konsentrasjonen og allmenntilstanden. Den som virkelig prøver å skygge unna arbeid ender ofte med å jobbe mest av alle, fordi, hvis arbeidet uansett må gjøres, så hoper det seg opp hvis man prøver å gjøre minst mulig av det. Alternativet er for eksempel å ta det skippertaket som får ting unna.

Den som har stukket nesa si litt inn i et ordentlig marked,
hvor det selges alt fra brukte klær til (edel-)steiner, har kanskje lagt merke til folk som står ekstra lenge foran en liten eske med sølvtøy eller plett, med en holdning som sier klart at man er på skattejakt. Tyveriet er kanskje ikke så
langt unna bestandig, heller, mentalt sett, i hvert fall.

Og klart, man kan bli bitt av basillen.

Jeg kjøpte selv en skje, plett, som det heter, altså sølvbelagt, og jeg regnet ikke med at det var noen spesielt stor verdi i
tingen, jeg kjøpte det fordi jeg syntes den var fin, og fordi jeg synes det er gøy å handle litt på markeder og hos brukthandlere.

Men selvsagt, det kicket man får hvis det er det, kan jo sikkert dra en i mange retninger. Inspirert av det jeg så på markedet sjekket jeg virkelig alle stemplene, med energien til en blodhund, til tross for at jeg egentlig visste at det var en nokså vanlig ting jeg hadde funnet, og fant til min overraskelse ut at skjeen var laget i Bergen, hvor jeg har familiehistorie. Så for meg var det en morsom ting. Ellers var den ikke verdifull, plett, som sagt, som jeg forsåvidt visste, men ganske fin når man pusset den ordentlig, for meg en liten suvenir, som jeg egentlig alltid har tatt med meg fra sånne steder.

Noen gjør det til et fag å unngå utgifter, og man kan
diskutere om det er lurt for omverdenen, de som driver butikk, å ha kunder som alltid er gjerrige eller påholdne. I dag er etter min mening mangel på penger faktisk ikke det største samfunnsproblemet, men holdningene til penger kan allikevel skape problemer.

Ett eksempel er at mange firmaer etter hvert er blitt sånn
at de alltid betaler regninger på streken på forfallsdato. Dette presser systemet litt. Jeg regnet for min egen del ut hva det ville koste, i løpet av et år, å betale regninger med en gang, og det var for meg ikke store slanten. For meg, på mitt nivå, er det helt greit, det gjør at jeg får regningen ut av verden, jeg
slipper å tenke mer på den. Denne typen slækk smører samfunnet, det motsatte kan noen ganger lage vanskelige kneiker for folk eller bedrifter. De som er raske med betalingen skaper et virkelig lyspunkt i min tilværelse, og jeg burde absolutt si det til dem.

Går det ut over noen hvis man tjener mange penger? Misunnelse er faktisk ikke så uvanlig, og et vanlig ord er at en eller annen ”karrer til seg” på bekostning av andre.

Jeg har ingen misunnelse rettet mot rike mennesker, de kan
ha sitt forbruk i fred for meg, men det er klart at generelt skaper et høyt forbruk for tiden problemer i form av CO2-utslipp. Jeg vet selvsagt ikke helt hvordan dette skal løses, det er også et mangslungent problem, men en ting er åpenbart å velge ut den moroa som ikke nødvendigvis skaper de største
CO2-problemene. Kortreist mat og arbeidsintensive virksomheter har vært dratt frem som fordelaktig, blant mange andre ting. Vi holder vel på med å finne ut av dette.

Vi er også i ferd med å nå et nivå av effektivitet som ikke bare er ubehagelig, men kanskje tildels unødvendig. Å hive en masse brukbare ting er vel heller ikke noe poeng i seg selv. finn.no er sånn sett veldig lurt, selv om man her også kan lese av (over-)forbruksnivået.

Et åpenbart problem med store bedrifter og store økonomiske aktører er at de ofte har mye mer makt enn en vanlig borger, for eksempel når det gjelder byggeprosjekter i en by. De har ressurser til å være i forkant av byråkratiet, sånn som vi ”vanlige” ikke pleier. Hvis noen har sett seg ut en
tomt i mitt nabolag til et eller annet prosjekt, er det – kanskje særlig for tiden – nokså sannsynlig at vedkommende får byggetillatelse. Som beboer kommer man alltid halsende etter, man kommer inn i saken etter at noen har planlagt
det i måneder eller år, og hatt samtaler med myndighetene langs veien, uten å informere de som bor i nærheten samtidig.