Noen skjeller og smeller over islamister, forsåvidt med god grunn, og tar i praksis nesten med seg alle muslimer i samme åndedrag.

Jeg er ikke uenig at det å ha fått verden i fanget kan skape
problemer, det er jo rett og slett det vi har, og alle har, det finnes vel
knapt en noenlunde stor by i verden, i hvert fall, med innbyggere av bare én
nasjonalitet. Men jeg tror ikke å kalle folk ting er måten å løse de problemene som oppstår ved alle kulturmøtene. Is i
magen når det trengs, tålmodighet – og jeg synes ikke man i og for seg skal gi fra seg sine
egne holdninger, i den grad de er liberale.

Men det kan hende en samtale med folk fra ”den andre siden”
– hvor nå den måtte befinne seg – er lurere enn å sitte på avstand og kaste
skit. Så får man faktisk huske på at flertallet ikke ønsker krig, heller ikke
blant muslimene, og regne med at endring av holdninger der vi synes det trengs
tar tid, det er ikke gjort på en dag, og det gjøres ved å snakke sammen, i offentligheten og privat, ikke med skittkasting. Det
er ikke sikkert det noen kaller fasttømrede holdninger er riktig så fasttømret
hvis ting først har løst seg litt opp med et måltid mat eller i hvert fall en kopp
kaffe, og samtale om andre ting som ikke er like vanskelige.

Det er heller ikke sikkert at man alltid har akkurat så rett
som man trodde, hvis man kommer såpass på innsiden av en kultur at man skjønner
årsaken selv til skyggesider ved den. Hvis man vet, kan man
beskytte seg, og mentalt, heller enn fysisk. Så kan man heller ta tak i positive sider av de “andres” kultur og faktisk interessere seg for dem.

Hvis man først går
løs på de teiteste sidene ved en fremmed kultur kommer man ikke langt, man
risikerer faktisk krig, eller å trappe opp den krigen noen faktisk vil ha. Det
er ikke dermed sagt – som sagt – at man skal legge sin liberalitet på hylla,
hvis det er liberal man er. Men man starter ikke i den enden. Verden er i ferd
med å bli én, som det står i teksten til John Lennons ”Imagine”. Vi må faktisk
takle det, lettere er det ikke.

Man skal ikke gi fra seg sin egen kultur. Tvert imot – man
skal holde på den, men ikke alltid med begge hender.