Noen skjeller og smeller over islamister, forsåvidt med god grunn, og tar i praksis nesten med seg alle muslimer i samme åndedrag.

Jeg er ikke uenig at det å ha fått verden i fanget kan skape problemer, det er jo rett og slett det vi har, og alle har, det finnes vel knapt en noenlunde stor by i verden, i hvert fall, med innbyggere av bare én nasjonalitet. Men jeg tror ikke å kalle folk ting er måten å løse de problemene som oppstår ved alle kulturmøtene. Is i magen når det trengs, tålmodighet – og jeg synes ikke man i og for seg skal gi fra seg sine egne holdninger, i den grad de er liberale.

Men det kan hende en samtale med folk fra ”den andre siden” – hvor nå den måtte befinne seg – er lurere enn å sitte på avstand og kaste skit. Så får man faktisk huske på at flertallet ikke ønsker krig, heller ikke blant muslimene, og regne med at endring av holdninger der vi synes det trengs tar tid, det er ikke gjort på en dag, og det gjøres ved å snakke sammen, i offentligheten og privat, ikke med skittkasting. Det er ikke sikkert det noen kaller fasttømrede holdninger er riktig så fasttømret hvis ting først har løst seg litt opp med et måltid mat eller i hvert fall en kopp kaffe, og samtale om andre ting som ikke er like vanskelige.

Det er heller ikke sikkert at man alltid har akkurat så rett som man trodde, hvis man kommer såpass på innsiden av en kultur at man skjønner årsaken selv til skyggesider ved den. Hvis man vet, kan man beskytte seg, og mentalt, heller enn fysisk. Så kan man heller ta tak i positive sider av de “andres” kultur og faktisk interessere seg for dem.

Hvis man først går løs på de teiteste sidene ved en fremmed kultur kommer man ikke langt, man risikerer faktisk krig, eller å trappe opp den krigen noen faktisk vil ha. Det er ikke dermed sagt – som sagt – at man skal legge sin liberalitet på hylla, hvis det er liberal man er. Men man starter ikke i den enden. Verden er i ferd med å bli én, som det står i teksten til John Lennons ”Imagine”. Vi må faktisk takle det, lettere er det ikke.

Man skal ikke gi fra seg sin egen kultur. Tvert imot – man skal holde på den, men ikke alltid med begge hender.