Jeg lagde noe superenkelt igår, som vanlig hadde jeg noe laks liggende (bare en dag eller to, da, lenger går det ikke) – og jeg ville at det skulle smake av smør.

Så jeg smeltet smør, ikke så lite, et par spiseskjeer, i hvert fall, og la oppi laksebitene, skåret nokså tynt. 1,5 cm eller noe sånt. Jeg skrudde av plata og lot dem ligge. Smørmarinade, nærmest, det var meningen, men det går så fort å varmebehandle fisk at de nok ble ferdige på et kvarter, selv uten varme på. Jeg kunne tatt dem av, eller tatt smøret over i en skål, det hadde kanskje vært lurere.

Dill fantes på den felles terrassen. En viss entusiasme må det ha vært der i vår, for det finnes litt urter der. Ikke dumt midt i byen.

Ta av bladene, den fineste delen av planten, og fram med saksa, eller riv dem over fisken.

Jeg hadde ikke salt i, vanlig smør er jo ganske bra saltet.

Det smakte bra, ganske mildt. Men jeg unngikk allikevel ikke vanen med
en klype salt over, og dermed forsvant dillsmaken, stort sett, og fisken var ikke lenger mild.

Salt har antagelig en litt merkelig historie, jeg vet bare at myndighetene en eller annen gang på 1800-tallet gikk for å få folk til å spise mer salt. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet heller ikke hvordan kostholdet deres var i utgangspunktet. Idag bruker vi vel mer enn nok, og som sagt, smaksverdenen blir litt enklere med mye salt, man går glipp av en del.

Det samme kan man si om å steke ting for lenge – da forsvinner også ofte mange nyanser inn i karamellen. Stekeskorpe er godt, jøss da, men råvaren man steker har gjerne andre smaksmuligheter også, avhengig av hva man ellers gjør med den for å få fram smakene som bor der.

Jeg mener ikke man skal slutte å bruke salt, men man kan være oppmerksom på dette. Balanse er et ideal, for meg, i hvert fall, når jeg lager noe.