Hvorfor blir man avhengig av nettet og PCen?

Her er en ny bunke oppsummeringer av nettets problemer.

Den typiske dataspill-logikken finnes overalt, det går innover, innover, eller i hvilken retning man føler det beveger seg, og er det kreativt på den måten? Ikke for meg, tror jeg.

Skjermen er et vindu mot noe, man ser og ser og blir aldri ferdig med å finne ut hva som er der. Jeg vet ikke hva det er med synssansen, men den er i hvert fall følsom nok til at man ikke unngår å se på en skjerm som er oppe. Jeg er ikke sikker på at den burde ha en så dominerende posisjon, i hvert fall ikke alene.

Synssansen er også koblet til musklene og kroppsbevegelser i stor grad. Dette gjelder forsåvidt de andre sansene også, men bare det faktum at veldig mange responderer mer på illustrasjoner enn forklaringer sier et
eller annet. Jeg er nok en gang litt skeptisk. En god del ting lar seg ikke
tegne av meg, men går derimot an å forklare.

Det motsatte er kanskje også tilfelle, men jeg vet ikke om jeg synes samfunnet burde slippe tak i ordet som et lingua franca, et felles språk. Diskusjonen om læringsstiler i dagens pedagogikk er nesten nødt til å forholde seg til dette, for eksempel. Den voksende mengde av symboler som vi omgir oss med gjør det også noen ganger lettere å bevege seg rundt uten begrep om hva man gjør eller hvor man er.

Man kan til slutt bare oppfatte virkeligheten gjennom skjermen. Barna har allerede laget en ny filosofi, jeg husker ikke hva den gikk ut på, men den var umiskjennelig preget av dataskjermverdenen. Min oppgave (eller barnas) blir å hekte den sammen med den ”virkelige” verdens filosofi, og jeg må prøve å la være å kræsje den nye tankegangen helt. Jeg er litt engstelig for at jeg allerede har gjort det, og i så fall ender med et forbannet opprydningsarbeid sammen med og på vegne av barna.

Felles med det som skjer på skjermen, er at alt gjøres om til bilder. Bilde av tekst, bilde av bilder (tross alt, et bilde pleide i det minste å være en papirkopi, eller noe i ramme og evt glass.) Visuelle lover trumfer språklige, for eksempel ved at det ved utformingen av temmelig mye tekst på nettet lages en profesjonell layout på det (som forresten ofte ligner en del på reklamebrosjyrer, og faktisk høres sånn ut også).

Mye av dette illustrerer det jeg tror stemmer, at ting på nettet ikke trenger å være på noen bestemt måte, eller i hvert fall at det er mange ubrukte muligheter som går på tvers av dagens regime. Hvis det finnes, da.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan realfagene eller matematikken reelt sett påvirker oss gjennom skjermen. Det sylskarpe bildet er selvsagt én side av den saken, det er også blant annet et estetisk aspekt. Tempoet i endringene vi og maskina foretar er en annen. Men en kort titt på en lærebok i konstruksjon av algoritmer (eller som boken gledesstrålende også sier, oppdagelsen av dem) forteller meg at det skjer en masse mer bak kulissene, uten at jeg vet hva som skaper bestemte synlige ting på skjermen og hva som er likegyldig for oss vanlige brukere.

Ingenting finnes, alt er mulig. Harry Potter live.

Programmerernes og utviklernes regime: Hvorfor skal de korrigere meg på ting de ikke har noe greie på? Skriftlig norsk har på mange måter vært nokså rotete bestandig, ikke minst når det gjelder rettskrivning, og tilstanden har egentlig vært et slags mildt anarki litt basert på den sterkestes rett, den mest elegante eller bare den raskeste til å innføre eller fjerne et eller annet. Nå gir autokorrektur deg stadig vekk et spark på skinneleggen, og du skal være sterk for å holde på former som de som lager den ikke har med.

De har også invadert språket vårt med et nytt språk. De har rappet alle slags fenomener og gitt dem nye navn som ingen andre enn dem selv egentlig skjønner, og tatt gamle begreper og gitt dem et helt nytt innhold, som ofte
ikke stemmer overens med tradisjonell bruk eller logikk. De som ikke kan den gamle verden reagerer ofte ikke.

Programmene er ofte rotete og usystematisk satt sammen, sett fra et brukersynspunkt, og påfører oss til dels tankemessig kaos.

Systemene endrer seg hele tiden. Dette er heller ikke stabiliserende for tenkemåten, tvert imot. Jeg håper vi snart får tilbake oversikten, og det er åpenbart at den vil inneholde mange nye ting.

Jeg er skeptisk til estetikken ved en del av det jeg ser på skjermen. Greit, jeg har ikke hengt helt med, bare sett noe i genren videoinstallasjoner og kreativ bruk av datakraft. Noe er opplagt kult, det finnes masse muligheter og det blir garantert bare mer av det. Fint.

Men alle de gamle kunstgenrene trenges også, både fordi jeg vil tro at de idag oppleves nærmere virkeligheten, og fordi de uansett gir andre bilder av virkeligheten, andre ideer om hva verden er. Man vil kanskje innvende at alt kan rommes på skjermen, men en datamaskin lar seg også plassere
i et tradisjonelt kunstverk.

Jeg synes i og for seg det er greit at de som ikke klarer å frigjøre seg fra den materielle virkelighet på annen måte bruker nettet eller PCen sin til det, men jeg hadde massevis, virkelig mengder av midler til dette tidligere, som til dels ligger brakk fordi den jævla maskina, som jeg til og med skriver dette på, okkuperer meg. Bøker, musikk, kunst, naturen. Mennesker. Det finnes en lang liste over mentale fluktmuligheter og steder å forandre eller
befeste synspunkter, alt uten Mac’en.

Hvis man elsker maskiner er det sikkert fint med datamaskiner uansett. Jeg gjør vel ikke det sånn i det store og hele, selv om jeg kan bli fascinert av innmaten i Skibladner (dampmaskin, vel) og andre ting.

Ideer fascinerer meg som regel mer, tenkning, også i form av kunst. Definisjoner og diskusjoner omkring sånne ting gir meg både underholdning og sammenheng i tilværelsen, mens en ny app for meg virker motsatt.

En verden av ideer, som jo finnes, er luftig nok, jeg har ikke bruk for å oppløse selve fysikken i noen større grad enn det. Jeg beholder ofte bakkekontakten selv om jeg er høyt oppe.

Jeg er også vokst opp i nokså stor grad i en humanistisk tradisjon, og dataverdenen setter ut i livet en masse fysiske eller matematiske prinsipper forkledd som skrift og bilde. Jeg er ikke noe særlig happy med det, og beskytter meg så godt jeg kan.

Som jeg har sagt før, informasjonsbegrepet i denne verdenen er sikkert genialt fra et teknisk synspunkt, men fra et filosofisk er jeg skeptisk. Det multipliserer seg allikevel hele tiden, omtrent sånn som Petter Smarts forskjellige duplikatorer.

Mangelen på fysisk tilstedeværelse fører etter lang og intens bruk av skjerm til fysisk kvalme. Det er som å bli lagt på lager i plastpakning eller å spise, jobbe og formere seg på en kontorpult, laget av lakkert bøk og aluminium.

Oversvømmelse av informasjon er også nevnt før. Det er litt den samme følelsen som hvis man kjøper søndagsutgaven av New York Times, på papir, hvis den fortsatt finnes og er som den var. Som Seinfeld så treffende sa, sånn omtrent: Her har du halvannet kilo ekstra nyheter du burde ha visst om.

Masse
trumfer i manges hoder innhold.

En innlysende negativ konsekvens for samfunnet er den fjernheten som kan oppstå når man kan gjøre så mange ting på avstand, uten å måtte ta ansvaret for de fysiske konsekvensene av sine meldinger, avgjørelser eller direkte handlinger, det siste for eksempel i en krig.

Automatisering kan virke litt på samme måte, ved at man får ”henvendelser” uten at en person egentlig har sendt dem, noen du kjenner er bare tilfeldigvis koblet på et nettverk som sender meldinger automatisk. Det trenger ikke være negativt, jeg fikk kontakt med en gammel venn på den måten, men til å begynne med er det jo høyst overraskende.

Det at døra mot verden alltid står oppe kan jo også være brysomt, ved at bekjentskaper eller til og med gamle venner kanskje blir lei av at du aldri tar kontakt, til tross for at du ”normalt”, eller rettere sagt, i gamle dager, ikke ville hatt noen kontaktmulighet i det hele tatt, uten eventuelt å lete dem opp via felles venner eller lignende. Vi blir nødt til å utvikle nye sosiale vaner og regler.

Ensomheten preger foreløpig dataverdenen i ubehagelig grad. Sånn sett er Pokemon GO et morsomt skritt i riktig retning, tross alt går veien fra sofaen ut i verden…

Sorry, datavenner, jeg er i edru tilstand fortsatt ikke ute etter å utslette dataverdenen, bare bidra til å gjøre den til én av flere i det menneskelige univers.

PS Jeg må komme tilbake når jeg skjønner noe av algoritmenes verden, men her er et glimt av noe: ”Algoritmer for å løse korteste vei-problemer” er et sitat fra den læreboken jeg snakket om. Jeg ser at de snakker om noe, men jeg vet ikke helt hva det er.

Skulle tro klokka allerede var halv fire om morgenen.