En ting søkemotorene skaper trøbbel for:

Nysgjerrigheten. Forskningen, ens egen i verden.

Det er en helt grunnleggende funksjon i ethvert menneskeliv.

Jeg pleide…jeg må tenke etter for å huske et liv før den dingsen jeg har i fanget.

Jeg pleide alltid å lure på hvordan ting hang sammen. Hvordan verden er. Årsaker, sammenhenger, virkninger av det ene eller det andre. Jeg var interessert i samfunnet, historien også, politikk. Idag er jeg kanskje mer opptatt av estetikk og kunst, nei, egentlig ikke, mennesker.

Alle utforsker verden på sin egen måte. Noen blir kjent med nye mennesker hele tiden. Andre starter bedrifter. Mange reiser verden rundt, selvfølgelig.

Jeg tror ikke nødvendigvis man har bare én metode, heller. Men mitt hode har alltid vært aktivt, og jeg har alltid elsket å lære nye ting. Veldig mange ting interesserer meg.

Og hvorfor er datamaskinen et problem for meg i den sammenhengen? Fordi jeg selvfølgelig alltid hadde ideer i hodet som jeg trengte å sjekke ut eller finne ut av. Jeg lurte på ting, eller bare likte å stikke nesa inn i enda en ny verden. Og jeg hadde mine egne måter å gjøre det på, selvfølgelig, mentale antenner, blikket åpent på gata, blikket festet på en tekst for å ta inn noe nytt, ut i lufta for å tenke. Midt i en samtale med venner og gjerne tilfeldig bekjente om hva det skulle være.

En del av det er der ennå.

Men litt for mye av tiden er jeg klistret til en slags maskin, som ikke beveger seg fysisk, men hvor nysgjerrigheten er gjort maskinell, automatisert. Den former nesten hele spørsmålet for deg, og svaret. Sammenhengen, konteksten.

Blikket mitt kommer vanskelig ut av skjermen så lenge den er oppe. Verden,
med eller uten mennesker, seiler sin egen sjø, og skvulper bare inn gjennom nettet, i utallige påkledninger. Alle ideer fanges av klikk, klikk, en avis som aldri tar slutt, en TV som alltid står på, et evigvarende salg. Alt uten utstrekning og med all tenkelig utstrekning på samme tid.

Man oppdager hele tiden nye ting der, og å tenke? Det naturlige å tenke på
når man sitter med maskina i fanget er hvor man skal klikke neste gang, jeg må i hvert fall alltid anstrenge meg for å ikke miste konsentrasjonen. Oversikten.

Man har virkelig ikke lett tilgang til sin egen måte å finne informasjon på, oppdage nye ting, kanskje ikke i det hele tatt. Den forsvinner for meg, i hvert fall. Man blir kort og godt en smule amputert, manipulert, eller,  som Chaplin viste oss, vi blir puttet inn i maskina, tvangsmatet, kvernet opp
til skypulver, klar til å snakke om en bit til av virkeligheten. Oversikten…har noen den? De jeg snakker med som jobber med data har den ikke, de hopper fra isflak til isflak de også, virker det som, bare på et litt høyere teknisk nivå. Utvalget venner er selvfølgelig helt tilfeldig, men problemet er der. Fragmentering, kikkhullskirurgi. I hvert fall for amatøren fremstår det sånn.

# # #

Det finnes spørsmål og svar i denne dataverdenen som er virkelig latterlige, men som illustrer noe av tenkemåten.

I forordet til en populærvitenskapelig bok om logaritmer starter forfatteren med å beskrive problemet å finne den absolutt beste leiligheten i en by som San Francisco, som jeg skjønner, etter å ha lest dette, er et pressområde. Det som er problemstillingen er å ”redusere til et absolutt minimum…problemet at ”én glapp unna” og ”en stein ikke ble snudd””.

”Hvordan skal du kunne vite hva som er den beste leiligheten hvis du ikke har kriterier å bedømme det etter? (Min uthevning) Og hvordan skal du kunne etablere de kriteriene uten å gå glipp av flere leiligheter?” (Den uthevningen var ikke min).

”Jo mer informasjon du samler, desto mer sannsynlig er det at du vet at det er den rette muligheten – når du ser den. Men det er også desto mer sannsynlig at du allerede har oversett den.”

”Hvordan tar du en informert avgjørelse når selve handlingen å finne
informasjonen setter utfallet i fare?”

”Det er en grusom situasjon, på grensen til paradoks”.

Det er en nokså bra beskrivelse av dumhet, eller er det det? Man går i hvert fall en lang vei for å finne ut noe nokså enkelt, sett fra mitt synspunkt. Hvorfor er matematikk et fornuftig redskap til å håndtere en sånn situasjon?

Jeg ville, hvis jeg skulle flytte igjen, følge med på eiendomsannonser på nettet, det egner seg selvsagt til det, fordi det oppdateres hele tiden.

Derfra ville de viktigste redskapene for å finne en ok leilighet ville være
oversikt over egen økonomi, peiling på hvilke områder jeg ville synes det ville være greit å bo, innenfor mine økonomiske rammer, og erfaring fra andre leilighetskjøp i et system som nesten alltid har lyst til å presse prisen så høyt som mulig.

Derfra ville mye av jobben med å velge leilighet å by på være nokså intuitiv, man gjenkjenner kanskje typene av leiligheter i en by som Oslo når man har bodd her noen år og flyttet noen ganger, så man vet sånn noenlunde hva man ser i annonsen.

Hvor mye tid man ville bruke på det ville komme an på når på året det
var, hvor dårlig tid man syntes man hadde, og selvsagt hvor mye tid man hadde til disposisjon ved siden av arbeid og andre ting man måtte gjøre samtidig.

Jeg ville ikke stolt på automatisk datakraft til å gjøre denne delen av jobben, men jeg ville heller ikke uten videre visst hvilke styrker og svakheter et sånt redskap ville ha.

I neste avsnitt slås det nemlig også fast at du i din leting etter leilighet trenger en balanse mellom å lete og å slå til – at du må se på mange nok leiligheter til at du kan etablere en (din?) standard, og kjøpe det som tilfredsstiller din standard.

Dette er en helt riktig måte å fremstille det på, sier han, og det finnes til og med et svar på spørsmålet om hva den balansen er.

Trettisju prosent”. 37.

Dette er, ifølge forfatteren, “den bevist optimale løsning”.

I praksis skulle det bety at du bør bruke 37% av din jakt etter leilighet, 11 dager hvis du har en måned på deg, på det man i data-hverdagsspråket ville kalle et ”åpent søk”. Tredjeparten av tiden til å lete, altså, resten til å tenke.

Dette, har man regnet ut, er den optimale bruk av dine mentale ressurser i en sånn situasjon. Sier forfatteren.

Jeg vrir meg av latter. Et nøyaktig tall for noe sånt?

Ja, vil man innvende, dumme forfattere finnes i alle genrer.

Men hvor mange butikkansatte – her, i Norge, nå, tenker selv etter
hva de skal gjøre med spørsmålet ditt om de har en bestemt bok på lager, eller andre ting? Bussjåfører som du spør om ruta? Folk på ruteopplysningen?

De – eller kanskje jeg heller skulle si vi – stikker øyeblikkelig nesa ned i skjermen, og stresser for å finne svaret. Vi mangler virkelig ofte oversikt, egne begreper, egne standpunkter i små ting. Eller overdriver jeg? Når jeg treffer en som har det, i sånne situasjoner, i hvert fall, føler jeg at jeg er kommet på land etter å ha vært ute og svømt i lang tid.

# # #

Nysgjerrighet krever selvstendighet, for man må faktisk tenke ut spørsmålene selv, og ha en grunn til å spørre, en forestilling om hvordan noe er, som man må sjekke. Det bygger også selvstendighet, for du må også tenke over de svarene du finner, og plassere dem i ditt eget hode, i ditt eget system, som helst bør inneholde din egen versjon av verden, sånn noenlunde, eller i det minste din versjon av den verdenen du spør ut fra, den jobben eller det faget det er snakk om.

Den versjonen bør selbsagt relatere til andres virkelighetsbilder, men det å ha egne standpunkter er jo liksom viktig.

Og ikke bare standpunkter om hvordan man bør gjøre et eller annet, i dagens verden er spørsmålet kanskje litt for ofte – hvor fort kan du levere?

Nei, standpunkter om hvordan verden er, hva som utgjør bestemte sammenhenger, og standpunkter om hva man bør gjøre, som helst bør ha en eller annen form for forankring nettopp i en oppfatning av hva som er
saken.

Tenk først – gjør noe etterpå.

Eller også – skaff deg oversikt over det du holder på med før du setter igang for alvor.

Og de der trettisju prosentene utløser egentlig også en diskusjon om
presisjon – tallmessig eller begrepsmessig.

Å sette et tall på fenomener som har med menneskelig psykologi, atferd eller samhandling å gjøre forkludrer ofte diskusjonen mer enn å klargjøre den.

Jeg er ikke akkurat i tvil om at det er en forbindelse mellom skjønnlitterær
tekst, for eksempel, og menneskelig virkelighet. Noen ser på filmer og bøker
bare som historier, løsrevet fra virkeligheten, men sorry, da tror jeg knapt du ville gidde å se dem eller lese dem. Jeg er i hvert fall sånn. Ting kan godt være fantastiske, men de må på et eller annet plan være sannsynlige, troverdige.

Hva forbindelsen mellom kunsten og virkeligheten er kan man si en masse om uten at jeg tror man kommer til bunns noen gang, men en forbindelse er det på et eller annet plan, psykologisk, historisk eller på annen måte.

Hva med matematikken? Den er jo basisen for hele dataverdenens
systematikk. Jeg kjenner folk som mener matematikken må være det mest virkelige som finnes, antagelig parallelt til min fascinasjon for ideer. Matematikk er jo også ideer.

Grunnenheten i matematikk er i hvert fall tall, det kan det vel ikke være noen uenighet om.

Og selv om det helt opplagt er en sammenheng mellom matematikk og
naturvitenskap, er jeg mer i tvil om hvor viktig den er for humanvitenskapene. Ikke like viktig, tror jeg. Psykologi, alle kunstvitenskapene, historie, jovisst, årstall og antall mennesker i forskjellige sammenhenger, og det samme for samfunnsvitenskapene.

Men grunnenheten i alle disse vitenskapene er ord, ikke tall. Jeg tror
ikke det er å ta munnen for full. Den mest presise beskrivelse av et fenomen blir dermed oftest ikke et regnestykke eller en tallfesting av noe, men en eller flere setninger som definerer eller beskriver det det er snakk om. På et prinsipielt nivå, et teoretisk, må dette være riktig. Jeg snakker ikke om statistikk for forekomsten av psykiske lidelser eller noe sånt, men hvordan menneskets psyke er bygget opp, hvordan mennesker handler i grupper, hvordan kunsten lages. Forbindelsene mellom disse tingene.

Og grunnprinsippet i en datamaskin er utregninger. Alt annet er former
for innpakning. Å programmere, lage programmer, betyr å automatisere
regneoperasjoner, å stille inn maskina til å gjøre bestemte regneoperasjoner i bestemte situasjoner. If…then. Dette er maskinas handlingsmønster, uansett hvor kompliserte de regnestykkene måtte være.

For å omtolke et bilde til tall bryter man det opp i elementer, blant annet farger, og gir hvert element en kode. Et tall. I det øyeblikket kan man
regne med det, flytte rundt på bitene, bryte opp helhetene og sette dem sammen igjen på alle slags måter, men hele tiden som et resultat av kalkulasjoner. Dette er databehandling.

Dessuten finnes det selvsagt veier ut og inn av hele systemet, for eksempel
sensorer, noe så hverdagslig som mikrofoner (selv om de sikkert fungerer helt annerledes enn i 1920), termometere (nei, ikke kvikksølv) og andre ting som er innebygget eller mulig å koble til. Så finnes det skjermer og høyttalere og kanskje andre ting som snakker til oss. Via ledninger og (radio-)sendere er det utallige andre muligheter til ”kommunikasjon” ut av og inn i datasystemene.

Vi snakker med en maskin.