Følelsen av å være på et fly.

”Velkommen om
bord på dette lokaltoget til Ski…”

De som styrer samferdselspolitikken for tiden
tar ikke toget eller bussen særlig ofte, jeg tror jeg våger den påstanden. Jeg
tror ikke noen har sjekket hvor mange FrPere eller Frp-politikere som tar toget
regelmessig, men jeg gjetter på at de er underrepresentert, eller så har de
bare litt manglende bakkekontakt, ikke så uvanlig både i politikken og
næringslivet for tiden.

Som sagt, de har lånt en del ting fra
flyverdenen når det gjelder annonsering. Man kan drømme seg bort til Paris
eller Kuala Lumpur et sekund eller to, inntil man innser at man er på vei til
Greverud igjen, for å øve.

Billettsystemene har i hvert fall ikke de
ansatte oversikt over, jeg tviler på om de som har laget dem har det. De virker
som om de er laget med bind for øynene, ett kikkhull, hvor skal du? og hvor
skal du reise fra? Ok, to. Omtrent sånn som dataverdenen fungerer for tiden,
sikkert litt sånn som filmen virket da den teknologien var ny.

Veien blir til mens du går, også. Kreativ
administrasjon.

Buss-for-tog avslører i enda større grad
tankegangen eller vanene til de som styrer oss i dag, det hjertet er fullt av
renner munnen over med, sier man jo, eller i dette tilfelle maskinene. Hendene,
kan man jo si, de kan være like uttrykksfulle som stemmen. Det man gjør preges
av det man tenker, og det virker ikke som om myndighetene, altså denne
regjeringen
, som de kaller seg selv for tiden, vet hvordan det er å ta
toget, bussen eller trikken. Fra et profesjonelt synspunkt kan man si at de
selger noe de ikke vet helt hva er.

Jeg har prøvd det selv, det er ikke så lett.
Man bør ha en viss fagkunnskap eller et personlig forhold til det man skal
selge, ellers er det faktisk vanskelig å håndtere hele greia, sette riktig
pris, deale, hvis det trengs, med kunder som jo gjerne vet hva produktet er og
hva de vil ha ut av det. I dette tilfellet er det jo en stadig utforming og omforming
av selve produktet som skaper irritasjon, selv om togene går greit når de går,
og – å så presise.

Man filer på en gjenstand for å få den fin,
men man vet ikke helt hva den skal bli til, man har ikke nok erfaring med
bruken av den.

Kort sagt, man kjører bil. Kollektivtransport
er – upraktisk. Bedre å kjøre inn til jobb en time før for å unngå rushet.

Hvorfor salg står over alle andre aktiviteter
i dag er en annen stor diskusjon, også når det gjelder offentlig virksomhet.
Man kan jo godt tenke den tanken her også, når det gjelder kollektivtransport.

Den delen av konduktørenes jobb som går ut på
å få inn pengene er i hvert fall blitt mer tydelig, tidens moral skinner
igjennom, du sniker vel ikke? I gamle dager var de nærmest funksjonærer. Jeg
kan godt være med på at det var greit å gå videre derfra, men jeg tror – som passasjer
– jeg hadde foretrukket den perioden i konduktøropplæringens historie, de siste
5-6 årene, altså, hvor alle var seg selv, den gamle typen konduktører
fantes fortsatt (og de var stort sett helt ok, også hyggelige), men det var
jenter med rastafletter, litt mer elegante flyvertinnetyper, tror jeg, noen
menn som ikke så helt ufarlige ut i uniformen sin, andre skøyere av begge kjønn
som fikk oss til å le. Kort sagt en salig blanding av typer, til stor
underholdning og smil hvis man gadd å se etter hvem de var.

Siden må profilen på opplæringen ha
skiftet, for neste generasjon oppførsel var preget av mer ensretting, og at de
gjerne ville lære oss hvilken plass vi burde ha i det, som sagt,
ganske rotete billettsystemet. Dessuten ville de nokså gjerne ha pengene våre.
Ikke konduktørene selv, da, men det luktet ikke helt svakt av liberalisme, noen
oppover i systemet har nok latt det falle et ord. Kanskje to også.

Kontrollørene har jeg ikke sett på en stund.
De var heller ikke spesielt populære, så kanskje ledelsen har bremset litt på
bruken av dem.

Nå har vi som vanlig vent oss til alt det
andre, Osloboere er nokså umulige når det gjelder å innordne seg. De
protesterer nesten ikke på noe, når alt kommer til alt, dukker seg bare, og går
hjem til sitt eget slott, sitt hus, i hvert fall ett sted hvor de føler de
bestemmer selv.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk blir
stressa av ett minutts forsinkelse på et lokaltog, eller et hvilket som helst
tog, men det virker som om tilstrekkelig mange gjør det, eller kanskje det er
bare de som gjør det som er tilstrekkelig høyrøstet, eller journalister som
øyner en sak. I hvert fall havner det minuttet i en statistikk som havner i
Aftenposten noen dager etter, og godtgjør at man satser enda mer på presisjon.

Virkelig irritasjon oppstår når det enda en
gang må settes inn busser istedenfor tog, som ingen av oss som tar toget liker,
fordi et tog er akkurat så mye mer komfortabelt enn en buss, som faktisk betyr
litt fordi du bruker det der fremkomstmiddelet hver dag, kanskje til og med en
del ganger om dagen. En by er også til dels en maskin som kan spinne ganske
fort, og hvis noen stikker kjepper i maskinhjulene våre blir vi sure.

Så nå er vi sikkert så sure at de kan kvitte
seg med NSB uten at noen protesterer, eller i hvert fall protesterer nok. Jeg
vet ikke om det var deres strategi fra starten av, kanskje ikke, men de har
sikkert ikke noe imot at det er sånn, hvis det er sånn.

Det er faktisk opp til oss også.