Det er veldig lett å bli hengende fast i ting man egentlig ikke har så veldig lyst til å gjøre, selv når man egentlig har den praktiske muligheten til å prøve ut ting man har mer lyst til, og som er bedre for en.

Dette er den store skrekken for mange. Jeg har møtt mange som blir i jobber de er møkk lei av, de kan for lengst alt det er mulig å lære seg, og har kanskje evner i en helt annen retning som presser på. Det siste er vel ikke så sjelden en grunn til at de er lei, kolleger med interesser i andre retninger kan være så fornøyd som bare det med akkurat den samme jobben.

Problemene sitter gjerne i hodet på en. Man kan ha fått mange slags meldinger fra foreldre og miljø om hva som er ”det riktige” å gjøre her i livet, fra å ”velge noe trygt” til å ”utnytte evnene dine”. De som har fått den første beskjeden tror nummer to er løsningen, men problemet ligger uansett i mangelen på et fritt valg, at man presses inn i noe ens far eller mor burde gjort med sitt eget liv, det trenger jo ikke ha noe med ens egne behov å gjøre. Vaneforestillinger eller overfladiske synspunkter finnes også i teoretisk utdannede hoder så vel som praktiske.

Gull er det ofte å møte folk som har valgt selv noe de synes var bra, og som kan komme med hyggelige råd eller kommentarer. Hvis de i tillegg støtter deg selv om du skifter retning, og alltid er interessert i og finner noe som er interessant med ditt siste prosjekt, så vil jeg si man har et
stykke pedagogikk for hånden som kan være svært verdifullt for en.

Men spørsmålet ”Hva skal du bli når du blir stor?” er ett som jeg selv ikke har noen særlig lyst til å besvare en gang for alle, og denne holdningen, har jeg oppdaget, er også vanligere blant folk som er litt yngre enn meg, som gjerne har tatt både to og tre utdanninger, og trives med å skifte med jevne mellomrom. Mange i min foreldregenerasjon har det som en usagt forutsetning når de snakker med barna sine om arbeid at man velger én gang, for livet, noe som i seg selv er hemmende. I dag er det mulig, mer enn før, å skifte jobb, men det sitter fortsatt hindringer i hodene våre.

Uansett er det viktig å vite at det koster et visst arbeid å bevege seg fra en bransje til en annen. Ting gjøres forskjellig, det nye feltet man har valgt seg befolkes kanskje av mennesker med annen bakgrunn enn man er vant til, andre do’s og don’ts, og de tingene er ikke alltid så rasjonelle ut fra ens eget hode. Men de er nå en gang innøvde vaner på et arbeidssted og som sagt i en bransje, i varierende grad, selvfølgelig. Man kan ha flaks eller uflaks med hvor man prøver seg, og noen arbeidssteder kan på mange måter ligne på det man er vant til eller ha mange av de samme oppfatningene som en selv av hva som er viktig, selv om bransjen som helhet ikke stemmer like bra.

Men det kan være en glimrende ting å gjøre. Jeg skiftet for eksempel fra lærerjobb til kafé, og nokså tungt fysisk arbeid passet meg veldig bra etter noen år med små barn. Det er også et eksempel på at alminnelige oppfatninger ikke alltid stemmer med ditt eget liv.

Jobb nummer to er viktig hvis du vil videre i en bransje, fordi det gir både deg og eventuelle nye arbeidsgivere en følelse av at du behersker de viktigste tingene, basisferdighetene i faget. Dermed får du både lettere flere jobber, og du fikser dem også, det stemmer faktisk, du kan de viktigste tingene bedre. En gang er en test, to ganger en erfaring, for å si det litt lettvint. Andre gang får du sjekket ut ting du lurte på i jobb nummer en, og kunnskapene “setter seg” bedre, du vet at ting er sånn noenlunde på den eller den måten.

Som kunstner eller kreativ er det en klisjé at man ikke vil jobbe bare for pengene. Slaveri, hvis man vil kalle det det, finnes jo på alle inntekts- og autoritetsnivåer. En sjef kan være minst like mye bundet av jobben som en underordnet. En overordnet kan være presset på grunn av ansvaret, en underordnet på grunn av rutine som blir kjedelig. Uansett er det ikke noe morsomt å gi alt hvis man ikke er tilstrekkelig engasjert i det man gjør, særlig ikke hvis utsiktene til å skifte beite er dårlige.

Det er ikke så lett å klare seg uten penger, selv om jeg har møtt noen som har prøvd, med noenlunde bra resultat, ifølge dem selv. Da var det snakk om noe som hørtes ut som en ren naturalhusholdning, hvor vedkommende jobbet som bytte mot varer.

Men de fleste er nødt til å tenke inntjening, i tillegg til kunstnerisk kvalitet, eventuelt samfunnsmessig nytte, og betydning for ens eget liv. Det som er vanskelig eller viktig å tenke på når man velger sine prosjekter er uansett at man må prøve å kombinere disse tingene: Penger, personlig utvikling og det man ønsker å bidra med i faget eller i verden.

Det egentlige innholdet i et kreativt arbeid er vel å gi noe personlig til andre gjennom det man lager. Hvor direkte dette skjer kan variere sterkt – hvor personlig det er, og hvilke ting det er preget av. En politiker eller et samfunnsengasjert menneske kan ha ganske lang vei fra ens personlige grunner til å gjøre det man gjør til utformingen av selve prosjektet. Det er heller ikke alltid helt lett å se resultatet av ens eget arbeid, både fordi man ikke helt vet effekten av det man holder på med, og fordi politikk i videre forstand er en kollektiv anstrengelse. På en arbeidsplass er det kanskje litt lettere å merke sin egen posisjon og betydning, men det gjelder i prinsippet det samme her, at det er en avstand mellom det man prøver å få til og de resultatene som kommer. De kommer jo som et resultat av anstrengelser fra både en selv og kolleger, og de drar ikke alltid helt i samme retning som deg selv, og deholder oftest på med litt andre ting.

Å spille egne stykker for folk har for meg vært å redusere denne avstanden veldig, avstanden mellom meg og publikum, kan man si, en spesiell ting som ikke kom tidlig i livet.

Men engasjement og at man tar det man gjør alvorlig nok er vel uansett verdifullt både for en selv og de som tar imot det du driver med.

Når man i tillegg har en fast oppdragsgiver eller arbeidsgiver må man også spille på lag med denne, og tilpasse sitt eget prosjekt til det som er arbeidsstedets målsettinger. Det er jo da viktig å velge en arbeids- eller oppdragsgiver hvor man står noenlunde inne for det de holder på med, sånn at det gir mening å slåss for å få til noe på arbeidsstedets vegne. Enda bedre er det hvis man føler man har noe som kan drive arbeidsstedet videre i en retning man selv og arbeidsstedet liker og trenger, og det første er gjerne en forutsetning for å finne det andre.

Som frilansskribent kan man ha en nokså fri stilling, fordi redaksjonen jo ofte i utgangspunktet har tent på en av dine ideer, eller du på en av deres, men du er fortsatt nødt til å forholde deg til redaksjonens innvendinger og forslag, og finne deg i redigering. Har du en god redaktør er det bare hyggelig, synes jeg, ikke minst lærerikt, og også nyttig, fordi det å redigere tekster er en egen funksjon, en jobb som du slipper å gjøre helt selv når du skriver for noen andre. Det er krevende å publisere selv, på egen blogg, for eksempel – hvis du ikke har noen å spille ball med må du selv passe på kvaliteten av arbeidet ditt.

Å få betalt er også en form for anerkjennelse, det føles for meg alltid bra når pengene kommer inn på konto etter at jeg har levert og alle er rimelig fornøyd med jobben.

Det å avslutte et prosjekt og gå videre er for meg den største frihet, jeg liker fortsatt dårlig tanken på å være i en jobb mer enn kanskje 3-4 år. Dette spennet er for meg vanligvis nok til å ha gjort det jeg synes bør gjøres, og rutine er noe jeg i det store og hele unngår så godt jeg kan.