Når en av ungene har lite matlyst, uten at det er noen direkte sykdomstilstand inne i bildet, da begynner man å klø seg i hodet. Noen har en tendens til å plukke ut nesten alt av ”fremmedlegemer”, må ha ting nærmest sterilt eller silt.

En enkel løsning er litt lureri, som sikkert mange driver med, jeg kan tenke meg spesielt mødre.

Jeg har aldri vært særlig glad i å spise frukt, og når jeg tenker tilbake skjønner jeg at moren min nok vred hodet for å få i meg noe C-vitaminer. Hennes løsning var sitronsaft, som ligner på det man i dag så vent og vakkert kaller limonade. Hun presset sitron i en mugge, og blandet det med sukker og vann. Siden vi har så mye kaldt vann tilgjengelig er oppe i Norden, blir det en skikkelig fresh tørstedrikk. Jeg elsket det, og reddet kanskje helsa i voksen alder på det og ananas, hvem vet. Det var den eneste frukten jeg virkelig fråtset i når jeg hadde sjansen.

Den limonaden man kjøper på flaske er som regel ikke like god, det smaker svakt av vaskepulver i min gane, kanskje sitronsyre eller et annet nødvendig konserveringsmiddel, jeg vet ikke. Den man får på kaffebar husker jeg ikke hvordan smaker, jeg må prøve en gang til for å si noe. Jeg mener det finnes noe som smaker godt.

Men det er rørende enkelt å lage selv. Blandingsforholdet får man justere etter egen smak og holdning til sukker.

En ting jeg alltid bruker i middagsmat er urter, som regel tørkede, fordi de friske er såpass dyre og må passes på så de ikke visner. En ordentlig pose fra det som pleide å være Helios eller en lignende forhandler varer lenge, det er såpass mye mer enn de små glassene du finner på supern, som er nokså mye raskere oppbrukt. Forresten er det jo også litt forsyning ute på fellesterrassen, så de plukker jeg også inn når jeg kommer på det.

Men salvie, estragon, rosmarin, oregano og dessuten chili er
standardutrustning i mitt matskap. Chili får man som tørkede frø, temmelig sterke, forskjellige typer asiatiske ting på flaske, som også er nokså sterke, og vanlig Tabasco, som er litt mer tilpasset nordlige ganer. Næringsinnholdet i ekstrakter vet jeg ikke så mye om, men effekten er i hvert fall god smak, og jeg tenker meg, energi som kan tas ut i form av bedre humør og arbeidslyst. Hvilke mentale effekter man får av mat kan vi diskutere mer en annen gang, men jeg kan ikke skjønne at det ikke er noen. Selv de mest tradisjonsbundne kan merke forskjell på tung og lett mat, og psyken påvirkes av hvordan kroppen har det.

Men altså, litt hverdagsjuks, hvis ungene bare vil spise pølser en periode, eller nesten bare, ta litt olje i kokevannet, det gir i hvert fall noen umettede fettmolekyler i tillegg til de antagelig mettede som det er mer av i pølsene. I tillegg slenger du oppi litt tørkede urter, og lar dem koke med i hvert fall 5-10 minutter før du legger i pølsene.

Hvis det er nødvendig tar du dem ut igjen med det min til tider nokså konservative mor kalte en hullslev, kanskje med en viss selvironi. Altså en hullsleiv, kan vi jo si idag, en litt stor skje, gjerne av plast, med hull eller sprekker i, sånn at den kan fungere som en liten sil. (Begge formene av ordet sto forresten i ordboken min.)

Mine barn har forsåvidt vendt seg til hvitløk og urter nokså fra starten av, men helt trygg er jeg ikke på at det ikke kommer noe av den der angsten for små, rare ingredienser. Dessuten har jeg litt vondt for å holde på hemmeligheter i lengden, så de vet om det meste av mine lurerier.

Pølsene smakte i hvert fall veldig bra, og forhåpentligvis inneholdt de noe fra både oljen, estragonen og rosmarinen, som jeg altså hadde i kokevannet.

Redigert etter publisering.