Jeg skjønner ikke helt problemet med hijab – et slags skaut, kan man kanskje kalle det – sett fra vårt synspunkt, altså vi som er “etnisk norske”.
Har noen gjort noe så hverdagslig som å snakke med noen damer som har pakket seg inn sånn? Det er ikke noe særlig mer spesielt enn å snakke med andre, hyggelig og interessant hvis du er hyggelig og interessert. Litt rart å ikke se håret, men altså, verden er nokså stor. Om de alle har det plagget på seg om en generasjon eller to vet jeg ikke, men jeg foretrekker egentlig å snakke med folk uansett.

Så kan min kultur påvirke dem, og deres min. Jeg tror jeg tåler det.

Det er vel ingen som har tenkt at vi er nødt til å ta over vanen? Igjen, da, nærmest? Jeg tror ikke det.

Jeg bor i Oslo, etter hvert en temmelig internasjonal by, og jeg treffer folk fra faktisk alle verdenshjørner. Det er for meg en spennende sak, som jeg har mye nytte av.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg er norsk, hvorfor i alle verdens dager skulle jeg det? Jeg har bodd i Norge hele mitt liv.

Dessverre, vil jeg si, på én måte, et litt lengre utenlandsopphold hadde virkelig vært spennende. Men pytt, jeg fikk med meg en god bit av Nord-Norge, i seg selv en annerledes kultur enn Østlandet og for den saks skyld
Vestlandet, hvor jeg også har bodd, og jeg elsket det og hatet det en stund og fikk med meg en masse ting hjem, kultur, vaner, til og med, mat, holdninger, mye jeg likte, noe jeg sorterte vekk, for egen del. Hva nordlendingene gjør med sin egen kultur er i hvert fall deres egen sak, i det store og det hele. Det ser ikke så ille ut herfra. Stavanger, hvor jeg også bodde, overlever vel også, kulturelt sett. Det skjer ting der også, virker det som.

Jeg var virkelig en del av byen der jeg bodde lengst, Tromsø, og prøvde å
bidra, nok med mange av mine egne ting, men i stor grad på nord-norske
premisser, håper jeg.

Jeg har undervist på videregående her i Oslo, en skole med stor
”innvandrer”-andel, og det var morsomt på mange måter, mye trøkk og energi. Noen strøk og noen stod, med eller uten hijab. Det fantes endel språkproblemer, den gangen, og andre problemer, noen av de ”norske” hadde også sine ting. Vi prøvde vel alle å gjøre noe med det vi klarte å ta tak i, uansett hva det var, men jeg tror ikke påkledning var ett av problemene.

Det var en hyggelig skole, jeg tror fortsatt den er det.

Oslo er uten tvil en norsk by, men etter hvert med et ganske internasjonalt preg. Jeg treffer selvsagt masse norske, og ellers ganske mange svenske servitører, hva skulle være galt med det, da? Er ikke Sverige et naboland, trenger vi å kalle dem noe spesielt? Jeg begriper meg av og til ikke på journalister når de setter merkelapper på oss som bor i en by, her på Østlandet, altså. ”Hipster”, ”partysvenske”, hjelpe meg. De jeg kjenner i restaurantbransjen jobber temmelig hardt, det jeg kan se, har ikke spesielt god økonomi, stort sett, men er ganske sosiale, det er en bra ting for byen. Iranske musikere, jeg kjenner et par, en tyrkisk kokk har jeg snakket med, på tysk, faktisk, han hadde bodd i Tyskland og jeg har typisk nok ikke reist masse, men jobbet i en tysk kirke her i byen.

Jeg snakker tysk, på gode dager ganske godt. Menneskene, klassisk poesi og musikk, teater. Til en viss grad språket også. Det er noen av mine interesser i akkurat det. De er følelsesmessig tilstede i miljøet på en annen måte enn nordmenn vanligvis er, det er ganske behagelig, selv om det alltids er forvirrende ting. Kultur og levemåte er selvfølgelig annerledes, det er jo litt av moroa. En oppdagelsesreise for meg, i hvert fall, jeg har mange ubrukte muligheter her jeg er også, i byen, mange andre mennesker og nasjonaliteter å snuse på.

Kirkekaffe klinger ikke bra i min ellers relativt ateistiske omgangskrets, det gjør meg heller ikke noe, men der borte i Eilert Sundts gate er det mulig å snakke om mange andre ting enn i en norsk setting, i eller utenfor kirkene. En liten bit Europa, for de som vet hvordan det fungerer. Litt annen stil enn ”her hjemme”, selv om de selv sier at det heller ikke er akkurat som Tyskland.

Ikke vet jeg, det er i hvert fall ikke ille.

Afrika er representert i min kontaktflate, Nepal, Brasil, faktisk, en
venn har hentet hjem en kone, som man sier, ikke dårlig. Hun baker
gudhjelpemeg kaker
, skitkule kaker på bestilling, sånne som man lager til
virkelig spesielle anledninger, fulle av elefanter og fotballspillere og
dåpsbarn og brudepar. De ser ut som de er verdt pengene.

Kina, en mamma i klassen til sønnen min. Jeg har spist veldig god mat hos dem, kinesisk, ting jeg ikke har fått noe annet sted.

Tyskerne har sitt øl, sine urteteer (de er gode!), sine seriøst gode pølser og annen god mat. De kan sikkert være litt opptatt av sin egen kultur innimellom, men de digger Norge, det er faktisk derfor mange av dem er her. Jeg har møtt andre “innvandrere” med samme interesse, en iraner,
som var skikkelig opptatt av brunbeisede gamle hus, vi snakker om de fineste gårdene oppover i Gudbrandsdalen, tror jeg. Noe sånt hadde han aldri sett i Iran. Norge-fan, rett og slett, med sin innfallsvinkel, selvfølgelig.

Rett nedenfor den tyske kirken ligger det franske kulturinstituttet, som jeg ikke har begynt å forske på ennå, og det italienske litt lenger bort,
som får komme enda litt lenger ned i rekka for meg. Dette er faktisk Oslo,
folkens, i tillegg til Grefsen og Holmen og andre steder som ser mye ut som et hvilket som helst annet norsk tettsted, med eneboliger og rekkehus og en butikk eller tre.

Polen-Amerika, en fin fotograf og kokk, og en italiensk kokk, hun kjente jeg også litt, i hvert fall, og en spansk, eller var det nesten fransk, han hadde visst bodd i Paris og lært håndverket der. En engelskmann sier hei
når han passerer. En av kokkene jeg snakket med var liksom ”svart”, men altså sveitsisk. Jeg husker ikke hvor han skulle flytte, men jeg ser ham ikke lenger.

Galskap finnes, også i islam, hvis vi skal snakke om det, men dette er menneskene jeg omgir meg med i mitt nabolag. Folk fra Grünerløkka og Rodeløkka også, Nesodden og Nordland. Jeg skal ikke skryte på meg at alle er mine venner i norsk forstand, dessverre er jeg fortsatt akkurat sjenert og klønete noen ganger, men vi slår av en prat, får noe ut av hverandre. Vi oppfører oss stort sett vennlig.

Avdøde pater Hallvard Rieber-Mohn hadde et godt poeng: Vi er ikke onde, vi har eventuelt ondskapen i oss. Kampen mellom det gode og det onde – hvis man er opptatt av det – går gjennom hvert enkelt menneske, ikke egentlig mellom mennesker. Det finnes problemer – men skal vi løse dem, eller skal vi forøke dem?