Smør, en halv rød chili, salt, kvernet pepper, 2 egg.

Visp eggene i en skål.

Du kan bruke en gaffel, det husker jeg moren min gjorde, antagelig en etterlevning av knapphet fra rundt krigens dager, eller bare en lettvinn løsning. Du kan bruke en trådvisp også. Ha en klype salt i eggene.

Vanligvis bruker jeg tre egg i en enmanns omelett, men siden jeg egentlig hadde tenkt å lage eggerøre ble det to, jeg ombestemte meg midt i.

Jeg skar chilien i små skiver – du kan jo godt hakke den finere hvis det er det du vil ha. Så freste jeg den litt i smøret, på middels varme. Ikke stek den hardt, men lenge nok til at den ikke er rå. Steker du omeletten i hardt brunet smør blir den heller ikke særlig god, smøret skal bare være varmt nok til at egget blir litt brunet.

Jeg tok også oppi vanlig pepper fra kverna og varmet litt på det. Pepper er jo også en plante, selv om det kanskje ikke er en urt. Noen medisinske effekter har den sikkert.

Den gir vel for eksempel energi.

Når de to typene pepper var ferdig varmet, heiv jeg i eggene, stekte på middels varme (litt over midten) til de var nesten stivnet, foldet omeletten dobbelt og stekte litt til. Du bestemmer selv hvor mye den skal stekes, avhengig av hvor myk du vil ha den. Snu den forsiktig en gang til slutt, hvis du synes den er for suppete.

Men vitsen er at den skal være luftig. Egg har evnen til å heve seg, det er en av grunnene til at man har dem i kaker.

Chilien ble liggende langs kanten av omeletten, og var ikke av de sterkeste, så den lot seg lett tygge, fyll som minnet om søt paprika, men med en litt annen smak fra samme familie.

Ferskt brød til, fra baguette-stedet oppe i gata.

Jeg diskuterte litt med hun som solgte meg brødet, vi kom inn på barn og mat, og hennes barn syntes det var like digg med flykræsj (makrell i tomat, da) – en gang det var tomt for godteri.

Vi var forsåvidt enige om at det ikke hang sammen, og at det var nokså ok.

Men så ulogisk er det vel egentlig ikke. Barn tenker som regel kjappere enn de voksne, ett av forsvarsverkene mot oss når ting spisser seg til, og det er selvfølgelig en evne som er brukbar til mange andre ting også.

Vi voksne er jo også ofte gærne etter godteri, men etter mat også, ikke minst ny mat, så det er vel ikke så rart at ungene slår de to tingene sammen i den felles mengden “gode ting å spise”.

Vi har også litt uklare begreper for tiden når det gjelder hva som er sunt å spise og hva usunt, så den skillelinjen er heller ikke så skarp som den var i min oppvekst, ikke i de meldingene som kommer til barna fra de voksnes verden.

Konsekvensen er at barna kanskje gjerne blander sunt og usunt i kostholdet, og det er vel i seg selv ikke dumt, tross alt. Mine går gjerne amok i godtehaugen, men tømmer også bringebærfatet hvis det er det som serveres. Jeg vil ikke uten videre påstå at det går opp i opp, men det ene hjelper kanskje på det andre, uten at jeg synes vi er ferdig diskutert om virkningene av for mye sukker.

Et eksempel på at ikke alle forandringer i verden er ille, det finnes ofte formildende omstendigheter. Det får man ofte ikke med seg, fordi man selv lever delvis i fortiden.