Fiskeriminister
Per Sandberg var blandet inn i en krangel med havforskningsmiljøet for noen
måneder siden.

Kort fortalt har Sandberg sagt en del ting om
havforskning og forskning generelt som ikke er forenlig med prinsippet om
forskningens uavhengighet.

Han tar utgangspunkt i at hans jobb som
fiskeriminister er å fremme fiskerinæringens og havbruksnæringens interesser,
og sier mer eller mindre rett ut at Havforskningsinstituttet skal finne ut
hvordan næringens økonomiske mål kan oppnås. Instituttet driver vanlig,
uavhengig forskning, ikke oppdragsforskning, og selv om deler av virksomheten
har formål eller temaer som er knyttet nærmere til selve fiskeri- og
havbruksnæringen, er et uavhengig forskningsinstitutt fortsatt noe helt annet
enn en utviklingsavdeling i en liten bedrift, som man kan få følelsen av at
Sandberg i hvert fall også tenker på.

Sitater fra Aftenposten:

‘”Politikerne har lagt rammevilkårene for
hvordan denne næringen skal vokse og Havforskningsinstituttet skal dele
ambisjonene for de vedtakene”.’

‘På spørsmål om hvordan HI skal forholde seg
hvis de mener veksten ikke er forsvarlig, sier statsråden: “HI skal legge
til grunn at det er forsvarlig, og da må de lage modeller som gjør det
forsvarlig å nå de målene”.’

Så langt Aftenposten.

Han sier også, på NRK nyheter 26. mai, at
“forskningen sier” det er grunnlag for fem eller seks ganger så stor
omsetning som næringen har idag.

https://www.nrk.no/norge/fiskeriminister-per-sandberg-kjeftet-pa-forsker-etter-sending-1.12975996

Man kan rolig si at det ble bråk.

Forskning må foregå uten andre innskrenkninger
enn de selve forskningsobjektet gir, og den må forholde seg til den
vitenskapelige tradisjonen man befinner seg i. Økonomiske og praktiske rammer
rundt prosjektet vil selvsagt også kunne gi begrensninger, for eksempel for
hvor langt man kan forfølge nye ideer som kommer opp underveis.

Men å ha et gitt resultat på forhånd er ikke å
forske, fordi man skal finne ut noe vi ikke visste fra før av.

At det finnes forskjeller i kvalitet er
tilfelle, men ingen vil være uenige i disse forutsetningene, noenlunde
formulert av en som ikke er forsker selv.

Det er grunn til å merke seg det han svarer på
kritikken, blant annet publisert i Nordlys.

http://nordnorskdebatt.no/article/styrt-forskning

Hvis man overhører Per Sandbergs vanlige
sleivkjeft er det han sier om forskning mest innlysende ting. Sitatene under er
fra innlegget i Nordlys.

“All forskning er beheftet med
usikkerhet.”

“Norge har brukt mye penger på (havforskning),
men heller ikke vi kan sette to streker under alle svar.”

Ingen er uenige i disse utsagnene, spesielt
ikke forskere.

Men disse om styring er jo litt drøye, tatt i
betraktning hva han sa i utgangspunktet:

“…vi (blander oss) selvsagt ikke inn i
forskningsmetoder og forskningsresultater”.

“Som politikere styrer vi selvsagt
forskningen gjennom å tildele midler og gjennom å beskrive prioriteringer.
Dette gjør vi for alle forskningsinstitutter vi har ansvaret for.”

Den siste må uttales mens man holder pusten et
øyeblikk, det er en avsporing, fordi spørsmålet han later som om han svarer på,
ikke hadde noe med politiske prioriteringer å gjøre, men politisk styring av
selve forskningens temaer og faktisk også resultater.

Det var i hvert fall det han sa.

Videre:

“Når instituttet for eksempel forsker på,
og gir råd om hvor mye torsk eller sild fiskerne bør fiske, gjør de jo nettopp
det for at samfunnet også i fremtiden skal kunne høste av disse enorme
verdiene. Det er næringsvennlig forskning i praksis for våre barnebarn.”

Dette er jo en formulering miljøbevegelsen har
slåss for i mange år – miljømessig forsvarlig forvaltning. Ikke dårlig.

Så kommer promoteringen, som er Sandbergs
egentlige anliggende:

“Bedriftene i sjømatnæringen får en
fjerdedel av pengene fra Innovasjon Norge, og det viser at de kan hevde seg
like bra som andre bransjer.”

“Det er et enormt potensial i fiskeri- og
havbruksnæringen”.

Saken er vel rett og slett at han vil hjelpe
næringslivet frem, i dette tilfellet havbruksnæringen. Han ønsker å promotere
næringen, for å skaffe dem inntekter, for å skaffe oss alle skatteinntekter
(jeg håper det siste også stemmer).

Akkurat det er fair enough, i hvert fall et
standpunkt, og jeg tror vel egentlig ingen vil selve næringen som næring
tillivs, det er for eksempel miljøproblemene som er knyttet til den som gjør at
det finnes innvendinger, ikke det faktum at noen lever av det.

Denne tanken, at det praktisk talt alltid er
knyttet problemer til det som skjer i samfunnet, er en selvfølge hvis man bare
har vært litt engasjert i politiske diskusjoner. Men for Per Sandberg, i den
posisjonen han har havnet i, er det faktisk ikke det.

Jeg promoterer gjerne andres prosjekter hvis
jeg synes de er nyttige eller viktige, og jeg har virkelig ingenting imot at de
tjener penger på dem. Det er vel noe av poenget. Men hvis en næring har uløste
problemer, i dette tilfelle for eksempel forurensing, og man setter opp farten,
vil jo i hvert fall disse problemene også bli større, ikke bare omsetningen,
med mindre problemene er løst i mellomtiden.

Ofte vil de bare bli delvis løst, en del ting
kan være vanskelig eller umulig å unngå helt. Hvis det er forskning som skal
ligge til grunn for løsningen, kan man som sagt ikke ha som utgangspunkt for
den at “bedriften skal tjene mere penger” eller lignende ting. Men
man kan selvsagt forske på temaer som næringen har bruk for for å tjene de
pengene, for eksempel laksesykdommer, og det var kanskje det Per Sandberg ville
ha sagt, hvis han ikke hadde vært så rotete i hodet og påståelig. Jeg er ikke
helt sikker, forresten, fordi poenget er vel ikke at han motarbeider
forskningen, han bryr seg bare ikke så veldig.

Men hvis resultatet av et forskningsprosjekt
ikke løser problemet, så gjør det ikke det. I dette tilfellet handler det jo
blant annet om økologi, naturen, det er ikke et rent teknisk problem, i den
grad de er enkle.

Man kan kanskje tolke det han sier om
“fem- eller seksganger’n” som ikke “fem eller seks ganger så
mye” men som “mye mer enn idag”. Det har vel egentlig ikke vært
vanlig at den måten å snakke på danner grunnlaget for den offentlige
debatt, og jeg synes heller ikke den bør gjøre det. Men på gata er det jo en
nokså vanlig omgangsform, overdrivelser er en normal norsk vane. Vi vet det jo,
og trekker fra etter behov.

Det er nokså åpenbart at han ikke aner hvilket
samfunnsmessig landskap han braser inn i, og at han heller ikke vet noe særlig
om forskning i utgangspunktet. Hadde han visst det, hadde han ikke sagt de
tingene som står sitert øverst.

Nå har han funnet ut disse nokså innlysende
tingene, eller fått noen til å fortelle ham det. Artikkelen er egentlig et
fullstendig tilbaketog når det gjelder den krangelen om forskning han satte
igang.