Individualitet er et stort tema idag. La meg forsøke å gi et
bud på hvor forskjellige vi er.

Hvis man prøver å finne ut hva som er menneskets basale mentale funksjoner, som alle har felles, kan man til og med sette opp en liste:

– å bli sett som individ

– å kunne skaffe seg venner

– å bli bekreftet som kjønnsvesen, altså å være trygg nok på
at man er attraktiv

– å overleve fysisk, altså livnære seg av et eller annet

– å få aksept som samfunnsvesen, ha nok status

– å fungere som samfunnsvesen, å bidra

– å utforske verden

– å samarbeide med andre (denne har åpenbart en mengde
undergrupper)

– å klare seg selv, å være uavhengig

– å overvinne seg selv

– å kunne gi til andre

– å kunne mele sin egen kake (her ligger det selvsagt en
masse konfliktstoff idag, men jeg konstaterer at man må kunne det til en viss
grad)

– å kunne elske andre

– å kunne sette pris på seg selv (vi sliter vel med dette)

– å skaffe seg frihet

– å tåle begrensninger

– å føle nærhet til andre mennesker

– å ha muligheten til å gjøre noe galt

Lista kan lages lengre, men du skjønner hvilket nivå jeg
befinner meg på. Det er sånne ting man kan bruke år på å oppnå, noe får man
aldri til, ikke i løpet av et helt liv, andre ganger er det lett for en, man
har det fra fødselen av. Uansett er det veldig viktige ting som ingen unngår
eller egentlig overser i et liv, selv om man ikke alltid vet når de opptrer.

Det kan sikkert tenkes at endel av disse grunnleggende
behovene glir over i hverandre, eller ikke alltid er så lett å skille, for
eksempel vil vennskap kunne blande seg med mange andre ting. Man kan utforske
verden alene eller sammen med andre, forretningskompanjonger vil gjerne lage prosjektet sammen med noen, osv. Ren egoisme finnes nok, men vil ofte blande
seg med mer uegennyttige motiver. Og så videre.

Et viktigere poeng i denne sammenhengen er imidlertid at våre
aktiviteter ofte ser ut som noe helt annet på overflaten enn på dypet, altså, for eksempel:

– å starte en bedrift

– å jobbe som forsker

– å jobbe på kafé

– å bygge ei hytte på fritiden

– å oppdra barn

– å gifte seg

– å gå på fest

– å undervise

– å jobbe som selger

– å gå på konsert

– å oppdra barn

– å gå på date

– å gå på skolen

– å diskutere dagens politikk

osv.

Denne lista kan
åpenbart også gjøres temmelig lang, poenget er at dette er de konkrete tingene
vi gjør. Mange av oss gjør mange av tingene, men dette er uansett et lettere
forståelig nivå, et vi oppfatter lettere.

Man kan si at noen av punktene i liste nummer to dekker over de samme tingene som i nummer en, øverst, eller utløses av de behovene.

Dette er også viktige ting, det ser man med en gang, men ikke på samme måte for alle.

De forskjellige konkrete tingene man gjør kan dekke over helt forskjellige basale funksjoner for forskjellige mennesker,
fylle helt andre behov.

Hvilke er avhengig av hvem man er som person, enten det handler
om ens medfødte personlighet, den kulturen, levemåten, man befinner seg i fra
fødselen av, eller det man har ervervet seg gjennom flytting, ekteskap, arbeid
eller andre ting. Man er vel aldri én ting heller, men vi kan allikevel snakke om hver ting for seg.

Poenget her er prinsippet om at man ikke alltid ser hva som
ligger under, for seg selv eller andre, til tross for at det oftest ligger noe
under. Selv om du og din kollega gjør den samme jobben, betyr den ikke
nødvendigvis det samme for deg og henne.

Noen utforsker verden ved å lese bøker, andre liker ikke å lese, og utforsker verden ved å
finne seg kjærester for kortere eller lengre tid, andre igjen gjør det ved å
være gründere og se hvor det aktuelle prosjektet tar dem. Noen skriver. Hvis
man tar en gruppe som på overflaten ser ut som om de gjør det samme, for
eksempel er engasjert i politikk, og spør dem om hva som driver dem, vil man jo
få forskjellige svar, også på dette nivået.

Penger er for mange en hovedmotivasjon for å jobbe, mens
andre tar lønna mer som en selvfølge, så lenge de kan skaffe seg en jobb, og lar seg motivere mere av personlige
interesser eller sitt samfunnsengasjement.

So far so good, forsåvidt. Det er greit å være forskjellige,
sier mange i dag. Men man skal jo samarbeide også. Og da trenger man å
kommunisere.

Kommunikasjon mellom mennesker foregår ikke så sjelden på
dette dypere nivået også, selv om man ikke er seg det bevisst. Selv om vi
diskuterer noe, og begge tror de vet hva saken handler om, for eksempel noe
konkret, et anliggende på jobben, vil de dypere følelsene ofte spille med, hvis
de er der.

Det gjelder også privat, selvfølgelig.

Det kan også bli mer komplisert.

Hvis en viktig drivkraft for eksempel for å starte en
bedrift var å livnære seg selv og familien, kan hele greia ha utviklet
seg så mye siden man startet den bedriften, så den nesten er en person i seg
selv, en persona, som det heter på
engelsk, man er en kreativ
bedriftsleder, en stor del av ens totale personlighet bygges rundt prosjektet
hvis det er viktig for en og man bruker mye tid og krefter på det.

Dette kan også skje hvis man har talentet, men ikke har
brukt det til akkurat det det “er til”, for et talent er vel i utgangspunktet laget
sånn at det setter en i gang med ting, uansett om det er brøytet vei for det
eller ikke, på de måter som er mulig. Det er noen ganger opp til en selv
hvilken form det får, og hvis man ikke gir talentet en form, finner det en på egen
hånd, og noen ganger på en slitsom måte både for en selv og andre.

Dette kommer i tillegg til de tingene som ligger under. Det
skal ikke være enkelt, som man sier.

Så i hodet kan man være en sterk bedriftsleder med mange
interessante prosjekter, mens det nedover i personlighetens dybder, i tillegg
til dette, befinner seg for eksempel en dyp bekymring for penger i sin
alminnelighet, og en omsorg for familien. For eksempel. I sin egen bevissthet er man kanskje mer opptatt av at man er en far.

Hvis man da legger ut på en diskusjon med sin kone som er en
forskertype, la oss si om barneoppdragelse, kan man få problemer med å
kommunisere om dette, ikke bare fordi man har forskjellige synspunkter, det vil
være normalt, men fordi det man sier kan ha forskjellig funksjon for
hver av diskusjonspartene.

Hvis “forskerens” utspill eller strategi –
underforstått – er ment først å komme frem til en felles forståelse av hva som
er problemet, og så gå videre til en diskusjon om en mulig løsning, er det én
måte å delta i en samtale. Hvis den andre i stedet posisjonerer seg i en vanlig
forhandlingssituasjon, en situasjon hvor for eksempel innrømmelser normalt vil
bli brukt, i et forsøk på å oppnå
egne “fordeler”, så har man et kommunikasjonsproblem.

Jeg har aldri deltatt i formelle forhandlinger, men jeg vil
tro at i forretningsverdenen er det vanlig å gjøre noe som ligner på dette siste. Det er en del av opplegget, og så lenge man forholder seg til det og alle vet det, er det relativt uproblematisk.

Problemer i en familie av denne typen kan kanskje unngås hvis begge parter kjenner litt til den
andres bakgrunn på dette punktet og har et visst kjennskap til vanene i den
andres miljø. Hvis de ikke oppfatter hvor de har hverandre vil det lett oppstå
misforståelser og til slutt en skikkelig konflikt, fordi den enes utspill faktisk
kan være et reelt hår i suppa i den andres opplegg.

For å unngå å behandle det
sånn må man forstå noe av det som foregår, noe av dette som jeg har beskrevet,
og man bør helst kunne kommunisere det til hverandre, sånn at man kan gjøre om
posisjonene eller regien for hele samtalen.

Hvordan man opptrer
i forskjellige andre situasjoner kommer også an på så mangt, det er ikke alle gode eller dårlige sider som kommer til overflaten. Hjemme, for eksempel, betyr det også noe om man er typen til å “ta med seg jobben
hjem”, ubevisst, eller man tvert imot aldri gjør det, og om man har mye
eller lite bevissthet om egen psyke og oppførsel.

Motiver og drivkrefter for det vi gjør vil for de fleste av
oss være blandet, men ikke så sjelden vil man, hvis man kjenner ordentlig
etter, føle at en aktivitet i hvert fall hører mest inn under den ene eller den andre kategorien dypere behov. Man
vet sånn noenlunde selv grunnen til de store valgene, i hvert fall, selv om, mange ganger må man faktisk tenke en del for å finne det ut. Noen valg tas på impuls.

Det er uansett kanskje enda litt mer varierende hvor mye man vet om de tingene man gjør fordi
“de er sånn”. Alle har med seg vaner fra egen familie, og hvis mange
av de vanene er ubevisste eller man ellers følger strømmen på et eller annet felt, kan det også skape problemer.

Det er også forskjell på hvordan man oppfører seg i forskjellige situasjoner, og hvordan man
er som samfunnsmenneske er igjen ofte noe helt annet enn hva man er og gjør privat.

Man kan uansett si at det jeg snakker om, disse dypere behovene, er
deler av vår personlighet, her sett fra et bestemt synspunkt, og de kommer til uttrykk i alle mulige typer situasjoner.

###

Gitt at man selv synes man har et liv som er noenlunde
akseptabelt, kan man ofte tåle at naboen er annerledes enn en selv.

Hvilke tær som tåler å blir tråkket på, og hvilke ikke,
varierer selvsagt også fra person til person.

Men generelt kan man si at det blir problematisk å leve rett frem, ubevisst om seg selv, i det
øyeblikket det dukker opp andre på banen som ikke passer inn i skjemaet. Dette
gjelder enten vi snakker om privatlivet eller livet ute i samfunnet. Isolasjon, for en person
eller en gruppe, kan føre til en mangel på fleksibilitet i tankegangen.

Praktisk erfaring med å innrette seg etter helt andre
kulturer skader heller ikke, og da tenker jeg på samfunnslivet eller nabolaget. Sånne erfaringer innebærer kanskje både trening i å lage et rom rundt seg selv som til en viss grad er uavhengig av verden rundt, og det gir også trening i å finne ut
hvor grensen går for hva man vil akseptere og hva ikke. Dessuten erfaring i å deale med “de fremmede”, hvis man vil kalle dem det, og tenke over hvordan man skal leve sammen i praksis, for eksempel i et nabolag eller et borettslag.

Man må ha noen mentale redskaper for å beskytte seg når man
trenger det, og til å kunne justere sine egne meldinger og forstå de som kommer
fra en annen verden. I større eller mindre grad befinner alle andre mennesker seg i en annen verden
enn min egen, men hvis jeg bare har møtt “min egen sort”, jeg mener møtt på ordentlig, blir jeg
fort ufleksibel. Dette trenger ikke gjelde på alle felt, det er nok at det er
tilfelle på noen felt – for at en konflikt skal utløses.

Kunnskap om seg selv er i hvert fall ett middel til også å forstå andre.
Man unngår ikke alltid konflikter av den grunn, men det gjør dem lettere å håndtere.