Hva vil man gjøre for penger?

Hvis man holder på for lenge med et eller annet man ikke
brenner for (evt ikke lenger) risikerer man til slutt å føle seg som en prostituert, og bør nok snarest skifte beite. Det er ikke nødvendigvis en lett ting å gjøre, hvis man for eksempel har et marked, folk som ringer deg og trenger dine tjenester, de er fornøyd, og du får betalt. Men for din egen del er det kanskje et tidspunkt for å tenke litt.

Det må jo ikke være sånn at du bør slutte som musiker, eller
hva du nå gjør, det kan handle om repertoar, at man burde bruke (mer) tid på et eventuelt biinstrument, en annen genre osv. Men på en eller annen måte er det nødvendig å snu på flisa en gang i mellom.

En klassisk replikk fra konservativt politisk hold for tiden er at så lenge man holder seg innenfor lovens rammer er en virksomhet grei å drive med. Det er selvfølgelig et poeng at man ikke bryter loven med det man gjør, selv om det i dag er mange politiske temaer knyttet til dette. Jeg skal ikke gå inn på det her.

I tillegg til ikke å bryte lover, som jeg ser på som en selvfølge, vil jeg helst også gjøre noe samfunnsgavnlig. Det er en viktig
motivasjon for meg.

Men som sagt, det er ikke noen automatikk i at man klarer å
gjøre helt det man vil, enten det handler om ens personlige ønsker eller samfunnsmessige overbevisning, det man synes man bør eller vil eller hvilken begrunnelse man føler er nødvendig for å gjøre de valgene man gjør.

En del foreldre trekker forhastede slutninger i forhold til sine egne barn – det å være kreativ er vanskelig å presse noen til, og selv om en selv har ønsker i en bestemt retning kan man ikke uten videre regne med at ens barn vil det samme som deg selv. Man trenger ikke bruke det som argument for å gå inn for et kjedelig liv eller tro at alle kreative foreldre gjør dette, bare konstatere at det i barneoppdragelse ikke finnes for mange ferdige opplegg som fungerer bra.

Mange damer, spesielt, i kulturbransjen idag, er ivrige
promotører av seg selv, man kan godt si at det blant annet er av historiske grunner. Men så lenge de produserer god kunst eller musikk har jeg i hvert fall ingen innvendinger mot det. Og mange gjør det. Litt for tighte mannstradisjoner finnes nok kanskje også fortsatt, og reaksjoner mot det er også forståelige.

Vel. Det er en tøff jobb å bygge opp noe helt selv, sånn som
noen gjør. Fordelene med å jobbe for andre er mange – noen har gjort nettopp den jobben en eller annen gang – bygget
opp et apparat for salg, distribusjon osv., så man selv slipper å lære seg alle funksjoner i en bedrift. Det er faktisk en hel del av dem, og det koster noe å lære alt sammen.

Hvis man som frilanser for eksempel leverer en artikkel og
får betalt for den er det ikke så forskjellig fra å være ansatt. Ulemper ved uklare kontraktsforhold osv skal jeg ikke gå alt for mye inn på, jeg har selv vært så lite ordentlig med meg selv at jeg stort sett alltid har hatt bare muntlige avtaler. Det har gått bra når det gjelder enkeltjobber, og forsåvidt også litt lengre strekk, men en av ulempene med å jobbe så løst er at du ikke har noen garanti for hvor lenge du kan være der, du må kanskje slåss for jobben din hver gang du spiller, for eksempel. Økonomisk er det selvsagt risikabelt, og det er heller ikke uten kunstneriske og andre faglige utfordringer, for å si det forsiktig, at du knapt kan ha en dårlig dag på jobb.

Man bør uansett ha en noenlunde klar forståelse av hva
avtalene går ut på, som helst bør stemme sånn noenlunde med oppdragsgiverens. Det enkleste er selvfølgelig å spørre, men det kan noen ganger bety at man allerede er kommet i bakleksa.

Men ofte, hvis man har en god idé som man tror passer inn,
er det ikke så sjelden at man får den realisert. Forutsetningen er vel at man ikke bare tenker på seg selv, og ting kan dessuten ta tid.

Hvis det handler om å komme inn et sted, er rett før
sommerferien kanskje ikke et lurt tidspunkt å ringe, men gitt at tidspunktet er noenlunde riktig og man treffer de rette folkene kan det skje ting. Jeg vil ikke påstå at det er enkelt, det her, og det er vel ikke alltid sånn at ting bestandig er rettferdige eller at man alltid har flaks, men noen ganger treffer man da.

Det man også må gjøre når man først er igang et sted er til
en viss grad å tilpasse “produktet”, uansett hva det er, til
oppdragsgiverens ønsker. For eksempel må du finne deg i å bli redigert så lenge du skriver for en avis eller et blad. Hvor mye kommer an på ditt nivå, generelt og akkurat den dagen, altså også hvor mye du har jobbet med den bestemte
artikkelen, og selvfølgelig nivået på den publikasjonen du skriver for.

Jeg har hatt gode erfaringer med akkurat dette, redaktører
som også er villige til å lære bort ting jeg ikke kunne, for eksempel, og så lenge det føles som et samarbeid fra begge parter er det absolutt mulig å unngå for mange problemer. Man må håpe at redaktøren eller den ansvarlige hører på
fornuftige innvendinger, men man er nødt til å akseptere at vedkommende har siste ordet, og man er også til en viss grad nødt til å akseptere spillets regler der man er.

Dette er jo forskjellen fra å være en helt “fri kunstner”,
hvor man selv i teorien får bestemme alt. Man kommer allikevel ikke unna at man på et eller annet plan er avhengig av å kommunisere med noen, i hvert fall publikum.

Man må også selge produktet, enten direkte, for eksempel i
form av konserter man arrangerer selv, eller via andre som gjør formidlingsjobben for deg. Det må man i hvert fall hvis man vil ha penger for det man gjør. Snakker vi om virkelig provoserende politisk kunst eller andre stunts er vi vel
i en annen genre.

Det er ikke alltid oppdragsgiveren din markedsfører ditt produkt sånn som du vil. Hvis det er en bok, for eksempel, er du kanskje nødt til på slåss mot andre utgivelser på samme forlag som selger bedre, eller som forlaget tror kommer til å selge bedre. Dette er jo et argument for å gjøre jobben selv.

Sjefer er et yndet tema hvis du tar en øl med noen etter
jobben. Det er sikkert masse å si om dette, men jeg skal bare henlede oppmerksomheten på det jeg ser på som et faktum, at de kan innta en lignende posisjon som nære familiemedlemmer, ikke minst mor eller far.

Det betyr at det forholdet man har til sine egne foreldre
lett spiller inn i det forholdet man har til sjefen, blant annet fordi begge har en legitim autoritetsrolle i forhold til deg. Jeg er tilhenger av mye frihet i barneoppdragelsen, og gjerne flat struktur på arbeidsplassen, men en viss arbeidsdeling kommer man sjelden utenom. I hvert fall er det i praksis ofte
problemer knyttet til autoritet.

Har man eller hadde man en manipulerende mor er det ikke
uinteressant å se etter lignende egenskaper hos sin sjef. Hvis faren din tross alt var greiere er det kanksje én grunn til at mannlige sjefer fungerer bedre for deg enn kvinnelige. Hvor enkelt og komplisert dette er får hver finne ut av, poenget er
at det ofte er en forbindelse mellom hvordan man vokste opp og de situasjonene man kommer inn i som voksen,

Det trenger ikke være bevisste ting ute og går, selv om det selvsagt også finnes, ubevisste problemer finnes i rikt monn i vår psykologi, og spiller en stor rolle i alle mulige sammenhenger.

Å tenke litt på dette kan være en måte å unngå de verste
konfliktene. Hvis man synes man vet sånn noenlunde hva som plager sjefen (eller en kollega) er det også lettere å unngå å la seg provosere. Hvis man har en sjef som også vet om sine egne svake sider og tar hensyn, er man jo bare
heldig. Ingen mennesker har alle dårlige sider, selv om det kan føles sånn for noen ganger fordi alle gode sider
overskygges av de problemene det er snakk om.

Ett av problemene er at man noen ganger har en tendens til å
velge samarbeidspartnere med de samme plagsomme sidene som andre som har vært vanskelige å håndtere i ens eget liv.

I mitt hode er grunnen til dette at man ubevisst oppsøker
den samme situasjonen, for å få løst problemet. Man er ikke ferdig, det plager en for mye, man prøver, kanskje igjen og igjen, å få løst opp i det, gjennom stadig nye “samarbeidspartnere”.

Den enkle veien ut er å prøve å unngå disse “fellene”, og bruke andre metoder til terapi, men det kan også skje at situasjonen løser seg gjennom fornuftig arbeid med disse problemene. Å få det til krever ofte mye kløkt og erfaring,
og jeg vet ikke hvor mye jeg skal si om det her. Men det kan skje, hvis man bruker mye tid og strekker seg langt.

Hvis det skal være noen vits i å gjøre det, må det lande et
annet og mer fornuftig sted for en selv enn der man begynte, og hvis man er heldig får problemmakeren også noe ut av det. Så overføres hele reaksjonen på ens egne problemer. Det er ikke trylling, og ikke lett, men det kan la seg gjøre.

En kommentar jeg har fått på denne tanken er at “det er
ikke min skyld at sjefen plaget meg, hvorfor skal jeg ta på meg det?”. Nei, selvfølgelig er det ikke din skyld, det er i så fall hans eller hennes, men hvis man vil løse eller unngå noen av sine egne problemer kan det være grunn til å tenke tanken: Hvis noen har skapt et problem i deg vil det lett skje at andre faller inn i det samme mønsteret, og plager deg på omtrent samme måte.

Det handler ikke om skyld, men om kunnskap om egen skjebne. Som sagt, å gjøre noe er uansett ikke enkelt, men å vite noe om det er i hvert fall en begynnelse.

Profesjonalitet kan også innebære at man prøver å unngå å ta med private problemer på jobb i størst mulig grad. Som lærer syntes jeg dette var en ganske fruktbar holdning, jeg prøvde i hvert fall å la være. Men å samarbeide om enda mere kunstneriske prosjekter enn undervisning er jo i sin
natur såpass personlig at man ofte ikke kommer utenom noen konflikter. Da gjelder det å slåss med rene våpen, egentlig slåss minst mulig, men allikevel få sagt ting som må sies, på en mest mulig ok måte, og håpe at du har gått inn i
prosjektet på fornuftige premisser.

At man liker de man jobber sammen med er faktisk temmelig
viktig i denne typen jobber, nettopp fordi man samarbeider så tett om ting som ofte går inn på en, fordi selve arbeidet går dypt inn i ens egen personlighet. Det er jo også meningen. Kunst er temmelig personlig, selv om den inneholder forskjellige fag.

Undervisning også, forresten.

Man bør kanskje tross alt forsøke å holde et skille mellom
jobb og privatliv, for eksempel ved å unngå å ta jobber på oppdrag fra venner, fordi, hvis man ved neste korsvei ikke får jobb av vedkommende, kan man jo bli sur, og det er ikke så lett å si hva man skal gjør med den følelsen.

Det kan jo også skje at vedkommende venn er ansatt et sted,
og i så fall er han eller hun jo ikke uavhengig, men til en viss grad avhengig av å levere til arbeidsstedet også, som gjerne har sin dagsorden og sine krinkelkroker.

Men akkurat hvor den grensen mellom jobb og privatliv bør gå tør jeg ikke si noe generelt om. Dette er jo noe av grunnen til at musikk- og kunstlivet til tider er litt på høykant. Det kan også være en grunn til at band oppløses, for eksempel. Tanter
som leser Dagbladet rynker på nesa over kunstnernes liv, men hallo, kunsten er også sånn.