For å fortsette å tenke høyt om – egentlig samfunnsmoral:

Det er heller ikke umulig å tenke seg at ens egne – reelle –
interesser er sammenfallende med samfunnets. Den diskusjonen om “den
usynlige hånd” er alt for enten-eller.

For det første: Hvis man ser ens handlinger, hvilke som
helst, egentlig, i et kunstperspektiv, er det en nokså grunnleggende sannhet at
“det hjertet er fullt av renner munnen over med”, altså, det man har
til hensikt å uttrykke på et podium kommer til uttrykk. Man kan forklare det og
lære det i kunstfag ved hjelp av for eksempel spilleteknikk, men det rekker ikke helt i
mål, det fenomenet at man helt enkelt prøver å si noe og så får sagt det, det er jo målet
med hele greia, på en måte, og det skjer, faktisk. På ofte uforklarlig vis. Det er kunstens
magi, og hvorfor ikke, livskunstens også.

Det er ingen grunn til at det ikke skulle kunne skje utenfor
scenen også. Man har til hensikt å lage et godt brød, det er jo også kunst, man lager det, og selger det.
Hvis man ikke er alt for grådig når man setter prisen, vil jeg jo si at man har
levert noe fornuftig til samfunnet, og bakeren klarer i heldige tilfeller også
å brødfø seg selv (nettopp) og en eventuell familie. Kanskje til og med ansatte.

Det kan fungere sånn.

Det kan også være sånn at en mann er litt for desperat
nettopp etter pengene, setter i gang med et firma innenfor noe som kanskje ikke
interesserer ham så veldig, la oss si mobilabonnementer, og så ringer og maser på meg på min mobil om å bli kunde
hos ham.

Man kan kanskje mene ting om mobiltelefoner, de er et mas i
seg selv og et godt brød er en mer verdifull ting, men de er nå der og i hvert fall er
vedkommende selgers metode på trynet,
og jeg håper jo at han enten legger om stilen, kanskje i hele firmaet, i hvert
fall når det gjelder salgsmetodene, eller avslutter og finner seg noe annet å
gjøre.

Det finnes selvfølgelig verre ting, men du skjønner hvor jeg vil.

De skikkelig liberales poeng er at et ønske om overlevelse i
seg selv skaper kvalitet, men dratt til det ytterste er det en slavementalitet.
Ønsket om å lage noe bra, om å gi noe til andre eller i hvert fall til det
faget man jobber innenfor er det viktigste for mottageren, for kunden, og må
være til stede hos den som produserer. Jeg aksepterer selvsagt å betale for det
jeg skal ha, og synes også det er en fin ting å bidra til at andre lever. Men
hvis en restaurant eller en butikk er alt for preget av ønsket om å tjene
penger går man lett derfra, kanskje med mindre de har varer som ingen andre
har.

I hele diskusjonen er det vel som regel ikke snakk om enten
eller, men både og. Et firma må selvsagt overleve, ja, folkens, jeg har oppfattet det poenget, men hele
samfunnet trenger ikke dermed være basert på en økonomisk logikk som springer
ut av nød. Arbeidsdeling finnes, og er egentlig også et slags grunnlag for
blandingsøkonomi. Det er ikke en stor del
av en lærers jobb å tenke på skolens økonomi. Selv om det nok ligger i
bakhodet, og jeg var i hvert fall ikke vant til mye luksus i den typen jobber,
så er faktisk hovedpoenget noe helt annet, å utdanne og hjelpe barna, en verden
i seg selv, hallo, pedagogikk og fag. Det har ikke særlig mye med penger å
gjøre.

Som privatmenneske er jeg heller ikke, gitt at økonomien min
ikke er i ferd med å bryte sammen, nødt til alltid,
hver eneste gang, bare å tenke på
pris. Jeg har mange ganger, i perioder hvor min egen økonomi har vært grei,
tenkt at det må være mange som lever av mitt slums med penger.

Og så lenge jeg lever selv plager det meg ikke. Jeg trives i
vide bukser.

Live and let live.