Denne sommeren har vært spesiell, med mange besøkende, fra andre kanter av landet og andre kanter av verden. Turister, heter det kanskje.

Jeg føler jeg må si noe om hvordan det er å bo i Oslo, for jeg føler at mange ikke vet noe særlig om det.

Jeg skjønner for det første ikke hvorfor jeg alltid må forsvare meg fordi jeg er østlending. Alle andre har sine hjemsteder, hjembyer, og de er selvsagt patrioter. Hvorfor skulle de ikke være det? Jeg bodde i Tromsø i syv år, med ett avbrudd, fra jeg var 20 til jeg var 27, og jeg er fortsatt vanvittig glad i byen, hodet er fortsatt så fullt av minner at jeg ikke er i nærheten av å være en uhildet iakttager. Naturen, ja, selvfølgelig, den merker du, og den er et eventyr, men i Nord-Norge synes jeg kanskje det er menneskene som er den største attraksjonen. Jeg savner dem, jeg hadde ikke tenkt å flytte, det ble sånn.

Men jeg tviler ikke på at om jeg hadde blitt boende hadde jeg hatt en mengde irritasjoner over ting i byen, akkurat som jeg har det her, i Oslo. Jeg tror også jeg fortsatt jeg hadde elsket menneskene, naturen og alt det andre, kanskje med litt mer moderasjon og ettertanke. Det ville vel vært vel naturlig.

Så hva er det som er så galt med dette stedet? Østlandet er også fint, jeg har masse minner både fra skogen og sjøen, og selv om jeg er en type som ikke egentlig er så veldig hjemmekjær, synes jeg ikke om at andre rakker ned på det stedet jeg kommer fra.

Jeg liker natur, selvsagt gjør jeg det, og jeg liker også å bo i en by. Jeg har ikke noe imot at den er stor, etter norske forhold eller ikke, jeg trives med mange mennesker rundt meg, det gjør meg rolig.

Her jeg sitter på Grünerløkka i min bitte lille hule hører jeg en og annen bil kjøre forbi, jeg tror det har regnet, det høres sånn ut. Det er et tegn på at det er noen der. Det er natt til lørdag, byen har stort sett stilnet, men, ja, det er noen fulle folk ute, de lager lyd. Jeg synes ikke det er spesielt ille, jeg har vært full selv, ikke minst i Tromsø, og jeg var det ikke av frustrasjon, men av glede. Det var en måte å unngå frustrasjon, fordi jeg hadde det gøy, fordi jeg traff jenter som var hyggelige, og fikk mange venner, de og etterhvert vi fortalte historier som jeg ikke var vant til å høre der jeg kom fra.

Vi gjorde sånne ting man bør gjøre når man drikker.

Sånn kan man holde på her også, hvis man vil. Det er mange restauranter, hver bydel har fortsatt et eget preg, jeg håper ikke pengenes logikk ødelegger det.

Frustrasjoner finnes selvsagt, det gjør det overalt. Jeg hadde dem i Tromsø også. Men bylivet var ikke grunnen til at jeg hadde det sånn. Ikke naturen heller.

Jeg er ikke Erna Solberg. Hun er representant for en side av Oslo som jeg ikke bare ser på som en fordel for oss som bor her, hovedstadsgreiene, makten.

La oss snakke om gull og glitter. Mange som kommer hit idag blir litt imponert, tror jeg, og sikkert ikke alltid positivt, fordi for en del er for store hus ikke av det gode. De blir fornærmet fordi operaen etter deres mening blir “hausset opp”, som det heter, eller de blir kanskje sure av andre grunner.

De siste årene har det helt bokstavelig dukket opp forgylte spir og figurer her og der. På domkirken, for eksempel.

Det ser jo flott ut, men det er ikke viktig. Det viktige er at byen er noenlunde i godt hold, bedre enn før.

Gullet var ikke der da jeg vokste opp, byen var temmelig grå, alle bygårdene var grå, beige, til nød gule. Det var ikke det som gjorde byen attraktiv for meg, det var menneskene, muligheten til å komme seg inn en dør og på en fest, en sammenkomst med en kopp kaffe, te, en øl, treffe noen, og rett ved siden av i byen noen helt andre, som man også kunne snakke med.

Selve arkitekturen var også spennende, nettopp det at det var mange hus tett i tett, gater, det som jo egentlig er en by.

Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal slåss. Som sagt, jeg bodde i Tromsø i til sammen syv år, jeg elsket å være der, jeg ville være i Nord-Norge fordi det var annerledes enn hjemme, en annen kultur, den passet meg temmelig godt. Til å begynne med eksplosivt godt, etter hvert måtte jeg ta noen forbehold. Jeg ville være der, og etter hvert oppdaget jeg at jeg også ville beholde andre deler av min kultur, hjemmefra. Det synes jeg folk skal få lov til her også.

Jeg har truffet utflyttede innflyttere som har det samme nostalgiske
forholdet til Oslo som jeg har til Tromsø. Det var faktisk deilig å prate med hun trønderen det var snakk om, for så mange utenfra snakker Oslo ned.

Vi har også vår natur, den er – akkurat som i alle andre norske byer – temmelig nær sentrum. Man ser gjennom gatene til fjorden, til skogen, her og der, åsene rundt er temmelig tett på. Østlandsnaturen er mildere enn nordpå, lunere, det finnes mer løvskog og slakere jorder.

Jeg minnes fjellturer i Tromsø, hvordan skulle jeg kunne glemme det? Men jeg husker også kveldsstemninger i Vestmarka, små vann som langsomt forsvinner inn i mørket mens man selv faller til ro. Det er som sagt lenge siden jeg levde det livet, men jeg glemmer det ikke av den grunn. Overnatting i Nordmarka med sykkel, og så rett på jobb dagen etter, nede i byen. Det syntes jeg var genialt, som å ha hybel i skogen. Frokost husker jeg ikke, kanskje vi rakk et bakeri før ni. Det fantes ikke kaffebarer fra sju den gangen.

Og vi har arkitektur, alle de 1890-tallsgårdene, byen må ha eksplodert rundt 1900, det finnes små trehus, ikke så få steder, egentlig, og noen deler av byen er byere enn andre, noen steder er faktisk mer som på landet. Tidsreiser er mulig, og reiser til andre steder enn Norge. Kanskje andre steder i Norge også. Det er ganske mange stilarter, og fra ett kvartal til et annet kan man få følelsen av å forflytte seg fra kanskje Frankrike til England, på grunn av husene. Det er litt rotete, fordi Norge er litt rotete, fordi Oslo er sånn. Som sagt, det der Nationaltheatret med gull på toppen, eller gudbevaremegvel, Stortinget, er bare en liten del av byen. Jeg liker at vi endelig kan ta vare på det gamle, men det burde inkludere de tingene som ikke er så spektakulære. Østkanten, ikke minst.

Men å bo her er fint. Den norske innelukketheten begynner å slippe taket – jeg håper det også gjelder andre steder som har vært plaget – man kan faktisk bli kjent med noen på kafé. Jeg ønsker fortsatt flere nordlendinger velkommen, de hadde ikke problemer med det der, virket det som. Mange utlendinger har også en mer sosial kultur, ikke så fastfrosset. Men dere får huske på der ute at det ikke er så hyggelig å måtte gjemme seg fordi man er fra et sted, man blir faktisk ikke så sosial av det. Kanskje det gjelder oss alle sammen.

Jeg ønsker ikke fraflytting fra noen steder. Da jeg bodde i Nord-Norge var stedet du kom fra en viktig ting, og en morsom ting, fordi det ga folk en del av deres karakter, og den var faktisk forskjellig fra plass til plass.

Så la oss være de vi er, også.

Her hjemme.