Integrering krever litt, ikke minst av oss som bor her. I
hvert fall i store deler av Sør-Norge har det vært en tradisjon for å leve
temmelig isolert, uten å hjelpe folk som kommer utenfra på plass sosialt, uten
egentlig å kommunisere skikkelig med dem.

Som utlending har man ekstra problemer fordi man har andre
kulturelle referanser, ikke forstår hele språket og den utrolige mengden undertekst
som finnes – i mindre og helst større grad – i norsk språk og omgangsform.
Antydninger er en vanlig omgangsform mange steder, og som sagt, det er slett
ikke alltid lett å skjønne opplegget hvis man ikke tilhører den samme kulturen selv.

I mange offentlige og halvoffentlige settinger er det
fortsatt vanlig at man stort sett bare snakker med de man kjenner fra før av,
og kjenner man ingen og er litt sjenert har man faktisk problemer.

Det kan se ut som om mange av disse tingene begynner å mykes
opp, i hvert fall i Oslo, hvor jeg bor. Enhver kan tenke etter når det gjelder
eget hjemsted, men her er det i hvert fall sterke tendenser til både at vi vet mer om hverandre
over alle typer grenser, snakker mere sammen i offentligheten, og gjør det samme også privat.

Mange bransjer er temmelig internasjonale, og gir gode
muligheter for utforsking av fremmede kulturer.

Jeg tror kanskje mange utenbys besøkende ikke helt vet hvordan
ting er her hvor jeg bor, for eksempel. Mange av dem kommer kanskje bare til
Oslo på korte besøk, eller de er ukependlere, og rekker ikke å oppleve den stort
sett avslappede atmosfæren som etterhvert er hverdagsliv mange steder i byen.
Mer kunnskap om hverandre på et hverdagslig plan fører til færre misforståelser og mye
mere senkede skuldre.

Det er fortsatt mye man kan gjøre med dette, men når Sylvi
Listhaug sier at hoveddelen av jobben må gjøres av de som kommer hit, har hun for
liten bevissthet om hvor lukket norsk kultur kan være.

Det som er nødvendig er i hvert fall å være så trygg på sin egen
kultur, og vite såpass om den, at man kan føre en fornuftig samtale i det minste på bussen eller i
butikken, og så får vi ta det videre derfra. Mange har nok gått mye lenger enn
dette allerede.

Det er ingen grunn til å mase på innvandrerne om norskkunnskaper eller oppførsel, for det tar de selv som en selvfølge. Ikke minst asiater og afrikanere er ofte såpass forsiktige og ikke så sjelden ydmyke at jeg heller blir bekymret for dem enn provosert. De etterspør ofte mere kunnskaper om Norge og norsk kultur, som vi ofte ikke gir dem, av sjenanse eller latskap.

Overdreven høflighet er en del av kommunikasjonsproblemene,
men jeg vet på den annen side ikke hvordan innvandringsskeptikere og eventuelle
nettroll faktisk oppfører seg på gata.

En viss åpenhet, normal vennlighet og nysgjerrighet er det
vi trenger, i første omgang.