En ting jeg ikke skjønner med Fremskrittspartiets forhold til det vi kaller kultur, men som egentlig handler like mye om kunst, er hvordan de kan si at de slåss for norsk kultur når de faktisk kutter i kulturbudsjettene, som jo produserer nettopp norsk kultur.

Det er greit, Fremskrittspartiet har en folkelig profil, og vi har fantastisk mye folkekultur og folkekunst i Norge, men vi har ikke bare det, det finnes en masse annet også.

Kanskje vi burde fokusere litt mer på den klassiske kunsten, fra 1800-tallet og fremover? Den er idag ikke så vanskelig tilgjengelig og sier tildels andre ting enn kusnten idag, uten at kvaliteten av den grunn er dårlig. Tvert imot, det er som vanlig mange interessante ting. Alle genrer har uansett sine genistreker og sine middelmådige verk, og hva som er hva er heller ikke så forutsigbart lenger.

Presset fra andre kulturer er der, det ser jeg også, men hva med presset fra amerikansk massekultur, det er jo også en del av bildet? Både Europa, Asia og USA er merkbare størrelser i dagens Norge. Med et
svakt eller ikke-eksisterende NRK, sånn som FrP gjør hva de kan for å få til, vil tsunamien av Disney-produksjoner og lignende ting råde grunnen alene på barne-TV, for eksempel. Nettet vil jeg ikke en gang begynne å si noe om, tanken er allerede lammet.

Det virker ikke som om disse tingene bekymrer FrP, siden de og Carl I. Hagen helst vil slippe til ethvert firma i verden i enhver bransje i Norge, uansett hva det gjør eller hva det fører til av samfunnsmessige konsekvenser. I virkeligheten er det sånn at hvis vi hadde et mer bevisst forhold til vår egen kultur og vår egen kunst (både folkekunst, mer akademisk kunst og alle mulige blandinger) ville vi ha mer å stå i mot med i forhold til det som er negativt i andre kulturer, og vi ville ha mer å møte de positive tingene i fremmede kulturer med, også den
amerikanske. Det er vanskelig å ha kulturmøter når man ikke helt tør å ta ordet kultur i sin munn.

Og som jeg har snakket om en stund, det finnes ufattelig mye mer enn de såkalte standardverkene som vi alle kjenner, Brudeferden, Grieg og Svendsen, osv. Særlig innen klassisk musikk har bare noen få musikere så smått
begynt å trekke fram noen få verker av andre komponister fra samme periode. Det ligger bunkevis på bibliotekene. Noen må ha gjemt alt sammen en gang. Musikken, i hvert fall, og store deler av kunsten, er ikke ordentlig kjent for offentligheten, selv om noen i fagmiljøene nok vet mere.

Jeg liker ikke overdreven nasjonalisme, men noe av den er et produkt av overdreven beskjedenhet og kort og godt uvitenhet om oss selv og vår kultur- og kunsthistorie. Det interessante er ikke feiende flotte 17. mai-greier, det er småtteri i bildet, jeg vil ha vår kultur og vår kunst, stilt sammen med alt det vi allerede hører fra resten av verden, og selvfølgelig alt det nye som skapes i alle mulige genrer, i Norge og ellers. Det er ingen grunn til å slutte å spille Mozart eller Webern, eller for den saks skyld Pärt, Grenager og mange andre som skriver interessante ting. Gode utøvere er det ingen mangel på innen musikken.

En annen sak som det er verdt å undersøke, er om ikke det europeiske gravalvor setter sitt preg også på vår klassiske musikk i litt for stor grad. Jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at vi ofte blir misforstått av våre naboer i alle retninger, fordi vi, som jo har bodd en smule isolert her i steinrøysa i – selvsagt – uminnelige tider, allikevel pleide å ha minst én rev bak øret. Jeg tror også dette finnes i en del av den klassiske musikken. Enhver som gidder får lete, jeg skal gjøre det selv også. Jeg tror i hvert fall det er en del av bildet.

I andre genrer enn den såkalt klassiske lages det også mye i gode, gamle Norge. Jeg henger overhode ikke med, men både innen jazz og nok en gang “såkalt” pop finnes det mye som er verdt å bruke tid på. (Begge
disse omfatter etter hvert så mange genrer at det er meningsløst å snakke om dem under ett. Det spiller heller ingen rolle.) Rock har tilfeldigvis ikke vært blant mine største interesser, men noen små stikkprøver i Oslos klubbliv forteller meg at jeg har gått glipp av ting. Folkemusikken finnes også, i alt fra tradisjonelle tapninger til versjoner av musikken som glir over i andre genrer. Kunnskap både om selve tradisjonen og utøvelsen av den utvikles stadig,
tror jeg, og det man hører bærer preg av det.

Det finnes, som det også er blitt sagt, heller ikke lenger én norsk kultur, selv om den “gamle” kulturen (det spørs hvor ensartet den egentlig er) også er levende. Når det gjelder mat må man for lengst ta med et begrep som “moderne norsk mat” i bildet, med alle nye krydder, chili og en god del nye grønnsaker, på samme måte som i andre europeiske land. Standardteknikkene i hverdagsmaten er tildels endret de siste par
generasjoner. Her hvor jeg bor er ikke lenger hvit og brun saus basisen for kostholdet, heller olivenolje og hvitløk, kanskje, eller noe annet som jeg ikke vet om.

Noen musikkeksempler:

“Visnet” av Agathe Backer-Grøndahl, spilt av Rosario Marciano:
https://www.youtube.com/watch?v=3gxUeaiIB3c

Christian Cappelen, fantasistykke, spilt av Alex Kurbanov:
https://www.youtube.com/watch?v=ZF-pkq5rsn8

To satser fra Sigurd Islandsmoens requiem, spilt og sunget av Det norske solistkor og Kristiansand symfoniorkester, under Terje Boye Hansens ledelse:
https://www.youtube.com/watch?v=DY0boeKWzRM

Dette er bare noen få highlights, selv på YouTube finnes det en god del mer.

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.