En ting jeg ikke skjønner med Fremskrittspartiets forhold
til det vi kaller kultur, men som egentlig handler like mye om kunst, er
hvordan de kan si at de slåss for norsk kultur når de faktisk kutter i
kulturbudsjettene, som jo produserer nettopp norsk kultur.

Det er greit, Fremskrittspartiet har en folkelig profil, og
vi har fantastisk mye folkekultur og folkekunst i Norge, men vi har ikke bare
det, det finnes en masse annet også.

Kanskje vi burde fokusere litt mer på den klassiske kunsten,
fra 1800-tallet og fremover? Den er idag ikke så vanskelig tilgjengelig og sier tildels andre ting enn kusnten idag, uten at kvaliteten av den grunn er dårlig. Tvert imot, det er som
vanlig mange interessante ting. Alle genrer har uansett sine genistreker
og sine middelmådige verk, og hva som er hva er heller ikke så forutsigbart
lenger.

Presset fra andre kulturer er der, det ser jeg også,
men hva med presset fra amerikansk massekultur, det er jo også en del av bildet?
Både Europa, Asia og USA er merkbare størrelser i dagens Norge. Med et
svakt eller ikke-eksisterende NRK, sånn som FrP gjør hva de kan for å få til,
vil tsunamien av Disney-produksjoner og lignende ting råde grunnen alene på
barne-TV, for eksempel. Nettet vil jeg ikke en gang begynne å si noe om, tanken er allerede
lammet.

Det virker ikke som om disse tingene bekymrer FrP, siden de
og Carl I. Hagen helst vil slippe til ethvert firma i verden i enhver bransje i
Norge, uansett hva det gjør eller hva det fører til av samfunnsmessige konsekvenser. I virkeligheten er det
sånn at hvis vi hadde et mer bevisst forhold til vår egen kultur og vår egen
kunst (både folkekunst, mer akademisk kunst og alle mulige blandinger) ville vi
ha mer å stå i mot med i forhold til det som er negativt i andre kulturer, og
vi ville ha mer å møte de positive tingene i fremmede kulturer med, også den
amerikanske. Det er vanskelig å ha
kulturmøter når man ikke helt tør å ta ordet kultur i sin munn.

Og som jeg har snakket om en stund, det finnes ufattelig mye
mer enn de såkalte standardverkene som vi alle kjenner, Brudeferden, Grieg og
Svendsen, osv. Særlig innen klassisk musikk har bare noen få musikere så smått
begynt å trekke fram noen få verker av andre komponister fra samme periode. Det
ligger bunkevis på bibliotekene. Noen må ha gjemt alt sammen en gang. Musikken, i hvert fall, og store deler av kunsten, er ikke ordentlig kjent for offentligheten, selv om noen i fagmiljøene nok vet mere.

Jeg liker ikke overdreven nasjonalisme, men noe av den er et
produkt av overdreven beskjedenhet og kort og godt uvitenhet om oss
selv og vår kultur- og kunsthistorie. Det interessante er ikke feiende flotte
17. mai-greier, det er småtteri i bildet, jeg vil ha vår kultur og vår kunst,
stilt sammen med alt det vi allerede hører fra resten av verden, og selvfølgelig
alt det nye som skapes i alle mulige genrer, i Norge og ellers. Det er ingen
grunn til å slutte å spille Mozart eller Webern, eller for den saks skyld Pärt, Grenager
og mange andre som skriver interessante ting. Gode utøvere er det ingen mangel
på innen musikken.

En annen sak som det er verdt å undersøke, er om ikke det
europeiske gravalvor setter sitt preg også på vår klassiske musikk i litt for
stor grad. Jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at vi ofte blir misforstått
av våre naboer i alle retninger, fordi vi, som jo har bodd en smule isolert her
i steinrøysa i – selvsagt – uminnelige tider, allikevel pleide å ha minst én
rev bak øret. Jeg tror også dette finnes i en del av den klassiske musikken. Enhver
som gidder får lete, jeg skal gjøre det selv også. Jeg tror i hvert fall det er en del av bildet.

I andre genrer enn den såkalt klassiske lages det også mye i
gode, gamle Norge. Jeg henger overhode ikke med, men både innen jazz og nok en
gang “såkalt” pop finnes det mye som er verdt å bruke tid på. (Begge
disse omfatter etter hvert så mange genrer at det er meningsløst å snakke om
dem under ett. Det spiller heller ingen rolle.) Rock har tilfeldigvis ikke vært
blant mine største interesser, men noen små stikkprøver i Oslos klubbliv
forteller meg at jeg har gått glipp av ting. Folkemusikken finnes også, i alt
fra tradisjonelle tapninger til versjoner av musikken som glir over i andre
genrer. Kunnskap både om selve tradisjonen og utøvelsen av den utvikles stadig,
tror jeg, og det man hører bærer preg av det.

Det finnes, som det også er blitt sagt, heller ikke lenger
én norsk kultur, selv om den “gamle” kulturen (det spørs hvor ensartet den egentlig er) også er levende. Når det gjelder mat må man for
lengst ta med et begrep som “moderne norsk mat” i bildet, med alle nye
krydder, chili og en god del nye grønnsaker, på samme måte som i andre europeiske
land. Standardteknikkene i hverdagsmaten er tildels endret de siste par
generasjoner. Her hvor jeg bor er ikke lenger hvit og brun saus basisen for
kostholdet, heller olivenolje og hvitløk, kanskje, eller noe annet som jeg ikke
vet om.

Noen musikkeksempler:

“Visnet” av Agathe Backer-Grøndahl, spilt av Rosario
Marciano:
https://www.youtube.com/watch?v=3gxUeaiIB3c

Christian Cappelen, fantasistykke, spilt av Alex Kurbanov:
https://www.youtube.com/watch?v=ZF-pkq5rsn8

To satser fra Sigurd Islandsmoens requiem, spilt og sunget av Det norske solistkor og Kristiansand symfoniorkester, under Terje Boye Hansens ledelse:
https://www.youtube.com/watch?v=DY0boeKWzRM

Dette er bare noen få highlights, selv på YouTube finnes det
en god del mer.

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.