Javel, når jeg først har begynt å snakke om FrP kan jeg like gjerne fortsette. Å begynne å kaste bibelsteder i hodet på andre er selvfølgelig lite smart, men det er kommet mye rart den andre veien også.

Fremskrittspartiets hovedproblem er at de ikke har vært med i styre og stell. De har så ofte manglende kunnskaper om samfunnet og manglende erfaring.

De mangler også i stor grad et samfunnssyn, egentlig. De er privatmennesker, deres perspektiver når egentlig sjelden utover deres egen situasjon, deres eget hus eller nabolag, og jeg sier det ikke som en provokasjon, men som en konstatering. Til tross for at de kan være inne på ting mangler de helt oversikt både over samfunnsproblemene og hvordan de kan løses, og mangler i det hele tatt i stor grad kunnskap om hvordan samfunnet fungerer.

Det har spredd seg en oppfatning av at man kan ha en mening om alt uavhengig av kunnskap, at alle meninger er gode nok.

Vel. Man er nødt til å skille mellom oppfatninger om hvordan verden faktisk er, og meninger om hvordan vi kan
få den bedre, altså forsåvidt, politikk i videste forstand.

Vi er ikke alltid enige om den første biten heller, men man kan ikke gå ut fra at det ikke finnes kjensgjerninger eller sammenhenger, eller at det aldri går an å komme frem til dem, sånn noenlunde. Med alle de forbehold og begrensninger som vitenskapen alltid gjør og har, som er en del av den. Forbehold bør være en del av oss også, selv om de skulle befinne seg på et annet nivå. Det kan være diskusjon om virkeligheten også, hva som er sant, selvsagt, men man kan ikke si at alt flyter, i og utenfor alle vitenskaper.

Man kan i hvert fall ikke lytte til en diskusjon om et tema, og så ignorere det som blir sagt og holde på sin egen oppfatning uansett. En sånn holdning kan man ikke ta alvorlig, man er nødt til å komme med motargumenter som er relevante.

Det har spredd seg en oppfatning i pressen, som stammer blant annet fra FrP, om at en diskusjon er vunnet når innvendingene fra motparten stilner. Det stemmer jo ikke nødvendigvis, og pressen burde egentlig ha kunnskap og styrke nok til å vurdere resultatet ut fra helt andre kriterier, avhengig av hva diskusjonen handler om.

Dette har ikke vært lett, så hardtslående og påståelige som nykommerne på banen har vært, og fortsatt er. Man kan virkelig heller ikke si at de alltid er saklige. Jeg skal passe meg for å si at de alltid tar feil, og samtalen forstyrres av at de ofte ikke helt klarer å ordlegge seg, bruker skjellsord og sleivkjeft, eller bare kløner. Mange ganger burde man gå til kjernen av det de sier istedet for å ta dem på ordet.

Men også dagens Fremskrittsparti og Høyre må finne seg i å bli gått etter i sømmene når det gjelder argumentasjon, og de må også finne seg i å bli slått i en diskusjon, ikke av ren styrke, men av argumenters egen kraft. De har ikke blitt lyttet nok til, men de er virkelig ikke selv gode lyttere, tvert imot, de overkjører ofte oss andre så lett som bare det. De ser på politikken som en kamparena i alt for stor grad.

I tillegg kommer de nokså ofte med påstander som er praktisk talt umulig å sjekke. Mange oppfører seg ofte som tåpen som spør mer enn de berømte ti vise kan svare på, og i dagens situasjon skjer det at disse tingene er praktisk politikk dagen etter. Dette er virkelig ikke akseptabelt, og heller ikke demokratisk. De har faktisk ikke mandat til å snu samfunnet på hodet på fire år.

+ + + +

En annen sak er at våre liv i mange tilfeller er så forskjellige at det kan være vanskelig å enes både om en felles
virkelighetsoppfatning, hva som faktisk er problemene i en situasjon, og hva som skal til for å løse dem.

Det er slett ikke alltid man har de samme problemene, selv om man bebor det samme landet eller den samme byen. Som bare ett eksempel er det for typiske næringslivspolitikere, som er vant til å slåss med økonomiske midler for å overleve, åpenbart vanskelig å forstå en lærers verden, eller for den saks skyld en hvilken som helst fast ansatt person i en rimelig sikker jobb, hvor pengene kommer inn hver måned og utfordringene
ligger et helt annet sted, for eksempel i elevenes eller pasientenes psykologi og utvikling. Penger er egentlig her, i deres hverdagssituasjoner, fullstendig koblet ut og uvesentlig, det man svetter over er helt andre ting, arbeidet befinner seg i en annen verden som ikke alltid eksisterer i en bedriftseiers hode.

Motsatt kan det også noen ganger være vanskelig for en lærer eller sykepleier å forstå redselen for konkurs som ofte ligger under argumentasjonen fra den andre kanten. Økonomi skaper åpenbart et helt annet økonomisk press i næringslivet enn i det offentlige, men dette har også vært en positiv faktor for samfunnet, fordi man har holdt på med forskjellige ting og gjort nytte for seg på forskjellige måter.

Men press oppstår dessuten også av helt andre ting, og det virker som om næringslivet nok en gang overfokuserer på penger for tiden. Deres arbeid handler – også – om andre ting.

Jeg diskuterer ikke moralen i noe av dette, det er en annen skål, bare konstaterer at kulturen, tenkemåten og den praktiske situasjonen kan være så forskjellig at det er vanskelig å kommunisere.

Selve kommunikasjonen foregår også ofte på helt forskjellige måter innen forskjellige sosiale grupper, og dette er også en ting som gjør det vanskelig å snakke sammen. Noen ser på ord nesten bare som praktiske redskaper, som ordrer eller praktiske rettledninger, og dette står noen ganger i fullstendig kontrast til en akademisk tilnærming, som i stor grad ser på ord som beskrivelser av verden, beskrivelser som dessuten jevnlig er oppe til debatt, og allikevel har også denne eller disse tilnærmingene til verden sine spilleregler.

At disse forutsetningene for dagens offentlige debatt som regel forblir usagt gjør også ting vanskeligere. Man må få dem på bordet, ellers kan man ikke snakke sammen, og ender – som idag – i en situasjon hvor den enes argumenter overkjøres, eller eventuelt begges etter tur. Man kan vanskelig se det annerledes enn at høyresiden er på offensiven, selv om man også burde vurdere deres påstander, ikke bare slåss tilbake. Men man må som sagt ta høyde for at man ikke alltid befinner seg i den samme verden, helt reelt, helt forskjellig virkelighetsbilde og forskjellige interesser.

Jeg tror ikke nødvendigvis Fremskrittshøyre tar helt feil i alt de sier, men jeg er i mange tilfeller heller ikke sikker på om de er de rette til å løse de av problemene de eventuelt har en noenlunde riktig beskrivelse av.

Blant annet fordi de fortsatt i realiteten er ledet og inspirert av en mann som ser det som sin oppgave å slåss mot offentlige løsninger i alle de sammenhenger man – eller han – kan komme til, og som jeg tror ikke skjønner hva forvaltning er, til forskjell fra forretningsadministrasjon.

Han ble.som jeg har nevnt før, en gang sitert på at han ville avskaffe “velferdssamfunnet”.

Jeg er heller ikke sikker på om han er en så god forretningsleder som han kanskje tror selv, for han har ikke akkurat vist tegn på forståelse for sine motstanderes synspunkter, heller ikke på egen banehalvdel. Tvert imot, han har kjørt sitt eget løp siden begynnelsen, snakket og snakket og snakket og snakket hull i hodene på oss alle i 35 år eller hva det er. Det er på tide å spørre ham hva han egentlig ville, og om han nå har oppnådd det eller er i ferd med å oppnå det.

Jeg tror vi kan telle på ganske få fingre de gangene han har gjort innrømmelser i det hele tatt.

Og han har fra starten av snakket om alle slags ting som han ikke har inngående kjennskap til, ut fra sine egne
prinsipper. I noen tilfeller har han sikkert hatt i hvert fall noe rett i det han har sagt, i andre har han like sikkert tatt helt feil. Uansett har han for lenge siden overskredet sitt inkompetansenivå, det er på høy tid å sjekke hva
han har sagt og gjort og ikke minst lært bort til sine partifeller i alle disse årene. Det er på tide å gjøre opp regnskapet etter ham, å skille skitt fra kanel.

Den absoluttisme som finnes i Norge – den er et nasjonalt problem, etter min mening – gjør alt for mange diskusjoner til et enten-eller mellom alt for grove alternativer, både når vi prøver å beskrive problemene og når vi prøver å løse dem.