Ett problem i barneoppdragelsen jeg har opplevd som vanskelig, men tildels løsbart, er spørsmålet om foreldreautoritet. Som enhver opprører fikk jeg selvsagt problemer når jeg kom i “regjeringsposisjon”. Men jeg vil si at problemet i hvert fall i noen grad har latt seg løse, og jeg er ikke ferdig.

Noen prioriterer fra begynnelsen av at barna skal oppføre seg ordentlig, og starter oppdragelsen av barna derfra. Hva som kommer ut av ens munn og hva som slår inn i barnas tanker kommer selvfølgelig an på både foreldrenes og barnas vaner og uvaner, hele familiens holdning til disse tingene, og kulturen det stedet man bor. Noen positive ting følger også med i pakka selv om man ikke tenker over det. Men jeg krymper meg mange ganger over både min egen og andres hardhet overfor barna.

Jeg er ikke sikker, men lurer på om det ikke faktisk finnes folk som tror det er mulig å oppdra barn uten å begå (store) feil. I teorien vil antagelig alle være enige i påstanden om at alle både har og gjør feil, men i praksis kan det være vanskelig både å oppdage og innrømme sine egne problemer.

Jeg tror alle har sine raseriutbrudd og harde kanter overfor barna, og de fleste av oss kamuflerer disse tingene til en viss grad når det er andre enn familien tilstede.

Men nettopp disse situasjonene kan også være konstruktive, fordi nokså mange i en sånn situasjon kommenterer seg selv overfor andre som er
tilstede, og innrømmer at de ikke er like greie bestandig. Uten at man trenger å rippe opp i alt, går det dermed an få med seg nyttige kommentarer fra andre foreldre, nye ideer til hvordan man kan løse vanskelige ting. Alle har et eller annet smart å komme med, og hvis det som sies er nytt for deg, og brukbart, er det jo bare å ta imot.

Jeg synes uansett ikke det virker lurt å legge for mye vekt på god oppførsel til å begynne med. Det er bedre å begynne i den andre enden, og forsøke å gi barna mulighet til å leve, før de må tilpasse seg alle ting.

Kjipe reaksjoner – hos alle – skyldes ofte at man er blitt tråkket på, oversett eller i det hele tatt behandlet på urimelige måter. Hvis man selv virkelig klarer å fri seg fra et eller annet hangup, eller i hvert fall innrømme feil og be barna om unnskyldning når det trengs, kan man faktisk klare å gi dem biter av frihet, og en følelse av å bli respektert, som kan bli til selvrespekt, en mangelvare i min generasjon, i hvert fall.

For eksempel når det gjelder å ta ordet i en voksen forsamling. Jeg er en smule sjokkert over hvor mye overdreven respekt mange barn i dag har overfor det jeg sier, bare fordi jeg er 40 år eldre enn dem. Dette, “respekt for de voksne” skulle det ikke være nødvendig å praktisere idag.

Respekt begge veier burde heller være et ideal. Jeg vokste opp med ganske gjenstridige rester av et regime jeg helst ikke vil vite mer om enn jeg må, kanskje først og fremst med en antagelse, oftest usagt, om at de voksne i utgangspunktet hadde rett i en god del mer enn de faktisk hadde. De fleste avgjørelser ble tatt over hodet på oss, og jeg måtte i
mange sammenhenger slåss for min egen mening, fra begynnelsen av.

Men min mening ble allikevel, man kan si både heldigvis og uheldigvis,
støttet av andre familiemedlemmer i ulike sammenhenger. At foreldre er uenige om grunnleggende ting kan være problematisk for barna, men hvis den ene er urimelig på visse punkter er det – tross alt – en slags fordel, en luke. Hvis begge to er urokkelig enige om et umulig regime er jo det heller ikke noen fordel for barna i familien.

Noen deler fortsatt verden i to i veldig stor grad, sånn som det også var da jeg var liten, hvor de voksnes diskusjoner og synspunkter i liten grad er tilgjengelige for barna. Det er gjerne en grense for hvor langt man kan gå i å være venn, de må få lov til å ha sin egenj verden også. Men å la være å dele livet sitt med dem, å skreddersy alt for dem, er også dårlig gjort, synes jeg.

Det er i lengden heller ikke behagelig med store konflikter i familien man ikke vet noe om. Det som er der er der i en familie, og det finnes som vanlig ingen fasit når det gjelder håndteringen av problemer eller
konflikter. Det eneste som vel må kunne sies å være en feil, er å ignorere store ting, å glatte over alt eller fortrenge alle problemer.

Hva man klarer å ordne opp i er en annen ting. En utvei som kan fungere er å be om unnskyldning for urimelige utbrudd eller råtne avgjørelser. Hvis barna er små kan det være vanskelig for dem å forstå at man ikke gir seg på selve saken, men synes at man tross alt overreagerte. Men det kan jo være tilfelle at man hadde rett i noe som ikke trengte å blåses til de grader opp.

Eller barna kan være for nærtagende. Ikke så lett å vurdere bestandig, man får kanskje ta det litt over langs, ikke avgjøre alt med en gang for alle tider, og føle seg litt frem.

Hvis man ga seg på noe viktig i en situasjon, noe man ikke burde gitt seg på, vil vel temaet også som regel dukke opp igjen seinere.

Og hva som er store ting og hva som er små kan heller ikke de voksne alltid definere alene. En av barnas oppgaver – som barn – er nettopp
å forandre på ting, om ikke alt, som klisjeen sier, så i hvert fall noe. Du vil som mamma eller pappa sannsynligvis bli utfordret nettopp på dine mest kilne punkter, fordi barn på en viss måte både er uferdige og med mye færre kjipe sider enn deg selv. De skal skape noe nytt av det materialet som er familien og dem selv. Det er en del av tidens gang.

Det kan skje at et barn blir helt stoppet i sin utvikling på et felt, enten fordi begge foreldre er like kjipe, den ene ikke griper inn mot den andres stahet, eller av andre grunner. Jeg har selvfølgelig ikke sett alt, men jeg har i hvert fall sett ting hos meg selv som jeg ikke likte.

Gitt at de fleste i min generasjon (og et stykke nedover) er vokst opp i et nokså autoritært regime, kan man også risikere å havne i den andre grøfta, å gi ungene alt på ett eller flere felt, som en mer eller mindre bevisst reaksjon på egne foreldres oppdragelse. Noen ganger klarer man ikke annet, heller, man har valget mellom å være superkjip eller totalt ettergivende. Ingen lett posisjon – avmakt eller overmakt.

Noen barn har “taket” på én av foreldrene, eller begge, man har vanskelig for å bestemme ting som man er nødt til å bestemme, vanskelig for å svare barnet, eller blir liggende under på andre måter. For den det gjelder kan det være vrient å finne ut hvorfor, hva det er for noe.

Generelt, ut fra egne erfaringer, men kanskje mest fra voksenverdenen, er det jo et fenomen at ens egne psykiske “skader” lett kan utnyttes av andre. Hvis man er blitt tråkket på og ikke har klart å fri seg ordentlig fra det, vil andre lett tråkke i det samme sporet og utnytte deg på samme måte. Man snakker om at barn av alkoholikere har en tendens til å oppsøke alkoholikere som partnere. Dette er en stor og alvorlig ting, men det finnes mange lignende fenomener i menneskelige relasjoner, i alle skalaer, fra ubetydeligheter eller morsomme ting til mye mer plagsomme problemer.

Hvis man skal se dette problemet fra en konstruktiv vinkel, kan man si
at hensikten med det, dypest sett, er å få løst problemet, ved å oppsøke det en gang til, med andre mennesker involvert enn de som opprinnelg skapte problemet.

Dette er ingen lett vei, hvis det handler om alvorlige ting noen ganger umulig, men jeg har også sett folk langsomt finne frem til en fornuftig
partner, for eksempel, etter flere vanskelige kjærlighetsforhold.

Det finnes jo imidlertid andre terapimetoder i dag enn livet selv, man får velge, kanskje, hvilke metoder som virker fornuftige, hvis man oppdager sånne ting hos seg selv.

Det er kanskje vanlig å anta at nære forhold, familie og ekteskap, er vanskeligere å håndtere enn litt fjernere relasjoner, vennskap og
forholdet til kolleger, for eksempel. Men det spørs jo også hva slags type man er og hvilken bakgrunn og ballast man har, positivt og negativt. Noen fungerer best på jobb, andre best hjemme, og dette er bare en enkel beskrivelse av mange forskjellige ting.

Barn er jo som regel mye snillere enn voksne, mye mykere, og virkelig vond vilje er sjelden, i hvert fall fra starten av. Om man bruker straff overfor barna lager man også posisjoner hvor man må forsvare seg, og man gjør det til en vane å bli straffet.

En verden uten regler er også temmelig umulig, da får de voksne en skjult eneveldig posisjon og bestemmer kanskje ting fullstendig ad hoc, fullstendig fra gang til gang, det kan bli en nokså uforutsigbar virkelighet.

Varierende posisjoner i feltet mellom strenghet og frihet høres fornuftig ut i mine ører, avhengig av hva det er snakk om, ikke ett prinsipp som gjelder alt.

Men frihet er en forutsetning for selvstendighet. Hvis man aldri har mulighet til å velge feil vet man faktisk ikke ordentlig hva det riktige er eller går ut på. Dette gjelder i praktiske situasjoner, men også, og ikke minst, når det gjelder å tenke, mene noe om ting, hva det måtte være.

Det vanskelige, sett fra et voksent synspunkt, er selvfølgelig hva barna bruker friheten til, men man er nødt til å ta en kalkulert risiko en gang
imellom og slippe taket. Særlig kvinner legger for tiden for mye vekt på
sikkerhet og trygghet, synes jeg, på bekostning av frihet. Mange mødre (og bestemødre) ser ikke forskjell på autoritet og beskyttelse, eller på egne og andres synspunkter på oppdragelse. De mener de kjenner til de viktigste tingene og dermed har rett til å sette dem igjennom uansett.

I virkeligheten, og dette er et synspunkt, synes jeg man må ta det positive i sin egen oppdragelse og oppvekst som et utgangspunkt for oppdragelse av egne barn, kaste seg ut i det og se hva som holder og hva som ikke gjør det.