Et slags svar i en slags diskusjon som har pågått i mange
år: Noen i FrP mener visst at noen andre, kanskje oss som blant annet hører på eller spiller klassisk
musikk, ikke burde få være alene med å definere hva kultur er.

Man kan tenke seg at de ikke liker finkultur.

Jeg synes kanskje vi kan ta livet av det ordet. Kunst er
kunst, enten det kommer fra høyt eller lavt. På våre kulturskoler og
konservatorier undervises det i alt mulig, fra Beethoven til Hendrix via John
Williams og Bill Evans. Julesangene er også der, folkemusikk, poplåter. Så hva
mangler?

En ting som faktisk mangler, synes jeg, er mer norsk klassisk
musikk, annet enn Grieg og Halvorsen, sånn at vi kan få et mer fornuftig
forhold til vår egen klassiske tradisjon, det er en av mine kjepphester for
tiden.

Vi har noen tonn, kanskje, med noter liggende i bibliotekene våre, mye
som ingen har hørt, antagelig, og mye som bare er blitt borte. Jeg overdriver
ikke når jeg sier at det meste av norsk klassisk musikk er ukjent for dagens
offentlighet. Etter litt leting og finning på nettet etter kunst har jeg en mistanke om at det samme er tilfelle innenfor kunst, og kanskje andre genrer, mat, vitenskap,
historie, tja, hvem vet egentlig hva som finnes i for eksempel danske og
svenske arkiver?

Dette er forsåvidt en digresjon i denne sammenhengen,
rent bortsett fra at det jeg har gravd frem er snakk om helt alminnelig
tilgjengelige ting, “klassikere”, om du vil, både når det gjelder
maleri og musikk. Jeg lurer på hva som egentlig skjedde med vår klassiske kultur,
det gjør jeg virkelig. Det er masse av den, virkelig mye, og den er i stor grad borte.

Innen jazz, rock og “pop” vet jeg ikke hva som er
aktuelle problemstillinger i undervisning og de forskjellige konsertverdener, andre med mer
kunnskap får supplere. (Folk med mer peiling på andre musikkgenrer enn
“mine” får unnskylde meg, jeg vet at det er massevis av undergenrer
og forskjellige typer musikk, men mitt ordforråd når det gjelder dette stammer dessverre fra
70-tallet.

Vel.

Det var “finkultur”, det resten av
verden en gang pleide å kalle “kunst”, og andre typer kunst.

Dybden i musikken har ingenting å gjøre med hvor den kommer
fra eller hvilken form den har, kort eller lang, enkel, innviklet, elektrisk, akustisk, elektronisk. Det har ikke noe med saken å gjøre.

Faktisk ingenting. En opplevelse på en konsert
med for eksempel en dame som Rickie Lee Jones eller P.J. Harvey – jeg har dessverre aldri vært på konsert akkurat med disse, men jeg har vært med andre i samme retning. Det gir like mye når du legger deg om kvelden som, si, en god kveld i
Filharmonien, hvis musikken traff deg sånn som den skal. Jeg vet at orkestermusikk for
andre enn de som har vært og hørt på har et dåm av grå dresser og grått hår, og begge
deler finnes, men ikke i musikken.

Jeg hater å gå i dress, forresten, men jeg hater
sjelden mennesker.

Stilt ved siden av hverandre kan man få inntrykk av at en
poplåt har mindre innhold enn et Mozartstykke, fordi det musikalske språket ligner. Men de
to tingene hører musikalsk sett faktisk hjemme i
hver sin verden, selv om notene noen ganger er mulige i begge verdener. Det er verdener som er beslektet, og som rapper fra hverandre, men
det er ikke den samme tingen.

Fra et klassisk snobbesynspunkt
er det vanlig å tenke at en sang er så enkel. Men det gjelder andre regler for
utøvelse av de notene som ser ut som en banal klassisk melodi, noe som kan
gjøre den til noe stort i hendene på de rette menneskene, den rette sangeren og det rette kompet.

Man kan gjøre ting
med den som man ikke kan tillate seg med Mozart.

Selvsagt har talent og inspirasjon uansett noe å si for hvordan en hvilken som helst musikk klinger fra scenen, men selve notene i en poplåt er ikke helt nøyaktig bestemt, man kan trekke og dra i rytmen en god del og legge til og ta vekk toner til en viss grad etter egen smak.

Det kan man stort sett ikke i Mozart, der bruker man fra tid til annen en masse tid og forskningspenger på å finne ut hva han faktisk skrev, med hans egne manuskripter og tidlige utgaver som kilder. Det hender det er tvil, og en god utgave er ikke uvesentlig.

Notene, altså rytmene og tonehøydene som er skrevet, kommer man i hvert fall ikke utenom, de er bestemt. En del andre ting er det mer diskusjon om, buer, andre musikalske tegn, tempo. Men det finnes en frihet i utøvelsen her også, den ligger bare andre steder enn i å forandre de notene som ble skrevet.

Man kan ikke uten videre sammenligne to kunst- eller musikkgenrer.
Det som gir muligheter for en utøver til å gjøre noe stort ut av en sang ligger som sagt ofte i forskjellige deler av musikken
i forskjellige genrer, forskellige elementer har forskjellige roller i de
forskjellige kulturene, rytme, klang, tempo, følelser, tanker, og forskjellige ting i de forskjellige genrene er mulig eller ikke mulig.

Men dermed er det ikke sagt at man bare skal levere bare
“det Mozart skrev”. Man skal det, men hvordan man oppfatter musikken
hans, det er en individuell ting, og selv om vi har gjennomlevd noen generasjoner med instrumentallærerere som hadde nettopp dette å være tro mot komponisten som
sitt credo, vil jeg vel si at ens egen musikerpersonlighet idag igjen er en ting som
betyr mer, enn for 30-40 år
siden. 50.

Det finnes dessuten overraskelser, plutselig en musiker som har en idé som ingen har hatt før. Hele feltet endrer seg dessuten langsomt og har alltid gjort det. Fortolkning er forsåvidt en kunstgenre i seg selv.

Tolkning er til syvende og sist ikke noe annet enn at du, hvis du er
litt god til å synge, virkelig elsker en låt og synger den, gjør det annerledes enn jeg,
hvis jeg også er litt flink og gjør det samme. For en proff kan det inneholde mange flere ting, og noe musikk er faktisk innviklet.

Men din egen følelse for musikken du synger kan ingen ta fra deg, og den er vel egentlig like viktig og like enkel for en utdannet eller på annen måte profesjonell utøver.

I siste ende. Noen ganger treffer et stykke rett på, man trenger nesten ikke jobbe med det, det føles som om det er skrevet for deg, andre ganger er det mye lenger vei.

# # #

Klangen er
fokuspunkt for nokså mye klassisk musikk, det veldig mye handler om, særlig fra romantikken og klassisismen, 1800-tallet. Rytmen er det for jazzen som genre, vil jeg påstå, selv om jazzmusikere sikkert vil si en masse mer, de vet en masse mer enn meg om det.

Dette er, som jeg har sagt før, grove
generaliseringer, men ikke helt usant. Det gjelder helt sikkert ikke absolutt
alt, men man kan lett finne musikk hvor det er tilfelle.

Det er ikke dermed
sagt at det ikke finnes klang i jazz eller rytme i klassisk musikk. Alle de
vanlige musikalske elementene finnes i alle genrer, men de bytter ofte plass
når man flytter seg fra et sted i musikkens verden til en annen, tillegges en annen betydning, har et annet innhold.

= @ = @ =

Hvis man ser musikk og kunst som et speil for en levemåte,
en kultur, om man vil, vil jeg si at det jeg har sagt ovenfor også gjelder levemåten, når man
sammenligner to forskjellige kulturer. Hver enkelt ting betyr ikke nødvendigvis
det samme, man legger forskjellige ting i det man driver med i livet.

For noen
er intellektuelle bøker det som får verden til å henge sammen, for andre det
som får verden til å falle fra hverandre. Noen inngår kjærlighetsforhold, og
det er for dem en måte å utforske verden. Andre starter bedrifter eller setter
i gang jobbprosjekter, og det fyller samme funksjon i livet. Det er ikke bare et
spørsmål om personlige følelser – det også, men også hvordan du fungerer. Hvor mange grunner er det til å gifte seg, til å tjene penger, til å gå en tur eller treffe venner? Mange.

Vi er dermed også nødt til å forholde oss til at enkelte
elementer i én kultur kræsjer enkelte elementer i en annen.

Det bråket som ofte finnes i rock kan for eksempel bryte med ting
som finnes i klassisk musikk, til og med bryte det ned, i mine ører. Det kan godt være ment
sånn, rock er ofte opprørsmusikk mot “det gamle samfunnet”, hva det
nå måtte være.

Men det fratar ikke for meg rocken et meningsfullt innhold, et musikalsk innhold, en verdi. Det er interessante ting der, for meg også.

Det er heller ikke sånn at alt er så rendyrket som jeg fremstiller
det her, i dag er ting for lengst blandet. Det finnes en rockeavdeling i den
moderne “klassiske” musikken, og det finnes rock som ikke er veldig provoserende, men
fortsatt med masse musikalsk innhold. Det finnes blandingsgenrer, world music,
you name it.

All kunst har også evnen til å forandre oss. Det spørs bare hva den vil forandre, og hva du er mottagelig for. Det finnes for eksempel faste elementer i en kunstgenre og det finnes bevegelige, så ens egen smak er kanskje påvirket av hva som er hva i det man hører på eller ser på.

Jeg vet ikke hva man egentlig tenker om klassisk musikk fra et standpunkt hvor man snobber oppover eller hva man kaller det, jeg har vel egentlig aldri vært der. Men man sier noen ganger noe.

For en del av den kunsten som noen altså kaller finkultur, er det faktisk ganske tette bånd til det tradisjonelle utdanningssystemet og dets tenkemåte. Beklager, hvis du har mindreverdighetskomplekser på det området, jeg har ikke tenkt å prøve å utelukke deg fra noen offentlige diskusjoner eller gjøre noe annet kjipt på grunn av det. Men hvis du kødder med meg tar jeg igjen, for dette er verdifulle ting, og det betyr ikke at jeg har tenkt å rulle ut bønneteppet mitt foran Brahms’ byste eller podiet til en dirigent.

Musikken betyr noe, for de som spiller og for de som hører på, og for samfunnet. Det gjelder også alle genrer.

Man kommer ikke utenom at Mozart var ganske velutdannet, men han hadde dessuten evnen til å si hva han hadde på hjertet på en måte som alle kan forstå. Dessverre var utdanning den gangen forbeholdt de som hadde råd til den, med de unntakene som alltid har vært der, stipender for folk med talent osv.

Idag er disse tingene helt annerledes, i hvert fall i vår del av verden, alle har i teorien tilgang på utdanning, i hvert fall foreløpig, og det burde også få konsekvenser for tenkemåten til de som sitter igjen i gamle vaner når det gjelder å se opp til eller ned på folk, i begge ender av denne diskusjonen, egentlig.

Man bør også huske at det er noe som heter museum, og ikke i betydningen et kjedelig
og gammeldags sted hvor det ikke skjer noe, men i betydningen tilgang til
tanker og ideer fra andre tider og steder. Det er viktig at vi kjenner både verden og vår
egen kultur også som den var. Det er alltid noe å lære, også av dette. Vi har bruk for det til noe.

En av fordelene med det moderne samfunnet er at vi kan velge å bryte i hvert fall delvis ut av den kulturen vi er født inn i,
gjøre delvis opprør eller forandre på ting, og finne både ett nytt ståsted, og mange nye tanker, som vi kan sette sammen til vår egen filosofi.

Jeg er katolikk, men jeg kjøper ikke av den grunn hele
kirkens teologi eller alle dens tanker, heller ikke alle dens tanker i dag (det
ville også være umulig).

Jeg er vokst opp i et sekstitallsregime som delvis
brøt sammen under vekten av kvinnefrigjøring og fremveksten av miljøbevegelsen.

Jeg bodde lenge i Nord-Norge, som jeg den gangen syntes hadde en helt annen
kultur enn Østlandet, hvor jeg vokste opp. Det er vel i stor grad fortsatt tilfelle, selv om jeg synes den kulturelle avstanden har minket.

Familierøttene mine, hvis jeg skal kalle dem det, strekker
seg i hvert fall til Bergen og Vestfold. Jeg er vokst opp i Asker, da vi flyttet
dit en bondebygd, tror jeg, i dag vet jeg ikke, antagelig mer en forstad, eller
en blanding.

Jeg kaller meg norsk, men det er mange ting jeg ikke deler
eller liker i norsk kultur. Jeg forholder meg til den, prøver å ha en
selvstendig stilling i forhold til det som rører seg i tiden.

Jeg har min variant av kulturen.

En god del av min egen kulturelle bakgrunn inneholder helt
motstridende impulser, og i mitt eget liv, i min egen musikk og det jeg ellers
holder på med, strever jeg i perioder med å finne nye former, nye ting å stå
på, som kombinerer ting som i utgangspunktet ikke passer sammen.

Dette er en utvikling
av min egen kultur, også i betydningen levemåte. Fordi jeg publiserer ting
jevnlig, kan det også tenkes at jeg bidrar til å forandre og fornye vår felles
kultur, som ikke lenger er entydig eller stillestående, selv om det finnes
tradisjonelle elementer i den, og selv om den fortsatt tildels har et preg av de
stedene vi bor.

Det siste synes jeg faktisk er viktig, men ikke som det eneste elementet i kulturen eller det
som bærer alt.

Kunsten er et sted hvor det går an å løse sånne konflikter i
tenkemåte og levemåte, på en arena som i og for seg er nøytral. Man banner og slåss og dreper folk på scenen eller skjermen, og det kan være utløp for følelser som
ellers ville skapt problemer for alle. Stilen og innholdet i det som leveres kan ofte sy
sammen temaer og løse problemer som også ville vært vanskelige å håndtere andre
steder.

Noen ganger ser man lett hva som er temaet i et kunstprosjekt, men det
er slett ikke alltid. Det er ikke alltid kunstneren vet det helt.

o o o

Man bør få lov til å holde på sin egen kultur, men ikke
100%. Det tror jeg er et meget viktig poeng i dagens situasjon, fordi det i
tillegg til egne oppfatninger og vaner må være i det minste én åpning mot
resten av verden, helst flere kontaktpunkter med noen andre kulturer.

Det fremmede finnes dessuten ikke bare i de utenlandske
kulturene vi møter, men også i vårt eget land, blant “oss nordmenn”, som noen
tror er like.

Har man sånne åpninger, kontaktpunkter, i ting man forstår
litt av og har sansen for, er det mulig å bli påvirket av andre uten å bli
utslettet, det er mulig å ha en dialog gående med det fremmede.

Men de som tror at norsk kultur har bestått til idag som en
helt entydig ting, har ikke fulgt med. Det er ikke dermed sagt at den ikke
finnes, at det ikke finnes felles oppfatninger, følelser eller ting vi gjør
sammen, men det gjelder ikke hele kulturen i alle sine detaljer. Det er store
regionale forskjeller i Norge, religion er et tema som skiller, for å ta to
store ting. Det har også vært store samfunnsendringer som har ført til store holdningsendringer. Familieliv og homofili er to åpenbare ting, hvor det er skjedd mye med hvordan vi lever og hva vi synes om det.

I en by, og i et land, hvor i dag alle slags kulturuttrykk
og levemåter møtes, og hvor folk i dag velger sine egne liv så godt de kan og
så mye de har lyst til, er man nødt til å akseptere at naboen kulturelt sett noen ganger holder på med ting som bryter med din egen kultur.

Hvis det går ut over ens egne konkrete hjertesaker er man
raskt inne i politikken, naturlig nok.

Det tar vi kanskje som det kommer, mer eller
mindre, det håper jeg i hvert fall. Vi kommer ikke utenom å diskutere ting etter hvert som de dukker opp.

Men i kunsten bør alle kunne holde på med sine egne ting, og
så kan man som publikum ta til seg det man vil.

For å konkludere: Kutt det der skitpratet om finkultur, jeg er lei av det. Jeg pleier ikke å snakke ned noe kulturelt som har et
innhold, og jeg innser til og med, på en god dag, at det er ting jeg ikke
skjønner, som også har verdi.

Gi meg det samme, så kan vi snakke sammen.

PS Det jeg sier om klassisk musikk er en måte å se det på, for meg en viktig måte. Det finnes mange andre, også blant klassiske musikere, også blant andre musikere eller lyttere.


Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.