At opplevelser, også kunstopplevelser, kan gjøre så stort inntrykk at livet forandres, er en klisjé, og som andre klisjéer ikke uten innhold, selv om det neppe skjer hver gang. Men hvis man går fra en konsert uten en opplevelse som ligner på dette, som ikke gjør inntrykk, har man enten et prosjekt som virkelig ikke fungerer, eller det traff ikke deg, det betydde ikke noe for deg. Man kan godt diskutere om det betyr at det var dårlig kunst, og det gjør man også innad i de forskjellige kunstmiljøene, men det kan også bety at man ikke forsto hva som foregikk, at det ikke gikk inn på ens radar, eller at det ikke var viktig for meg. Det kan jo allikevel være viktig for andre.

Hva man skal med kunstopplevelser kan jo være så forskjellig, det kan man heller ikke alltid vite, et av poengene med kunstverdenen er at den har uforutsigbare sider og skal ha det.

Noen er ikke så veldig interessert i kunst, og ikke så veldig mottagelige. Jeg synes kanskje de bør snakke med litt lavere stemmer enn oss andre. Jeg prøver i hvert fall å dempe meg når jeg snakker om ting jeg ikke vet så mye om, og selv om jeg ikke alltid får det til, lar jeg meg forhåpentligvis overbevise sånn noenlunde når
jeg merker at den jeg snakker med vet noe. I neste omgang kan man jo så ha meninger, når man vet mer.

Man kan ikke utelukke at kunsten kommer med ting man ikke synes man har bruk for, som sagt, til tross for at det kan være nyttige erfaringer for andre.

Jeg har møtt synspunktet at å reise er litt skummelt, fordi man ikke vet helt hva reisen kan føre
til, i livet. Sea change er et begrep på engelsk, det at en sjøreise kan forandre deg på uforutsigbare måter. Havet er digert, større enn deg og meg, vil jeg tro, selv om mennesket selvfølgelig kan beherske det også. Sjøfolk har alltid eksistert, men de blir vel også preget av det elementet de arbeider med, akkurat som alle andre. Man unngår ikke påvirkningen helt.

Så det er mulig at man skal være litt forsiktig med hva slags forestillinger man går på…

Litt forsiktig kan man også få lov til å være hvis man aldri har vært kunstkonsument, jeg har det ikke bra med fnising på alvorlige steder i operaen, ikke hvis det blir for mye av det, i hvert fall. Den store irritasjonen går ut på å bli misforstått igjen, i noe man brenner for og bruker en masse krefter på å få til. Akkurat den tror jeg forresten mange av oss plages med, uansett yrke.

Kunstnerne er jo også sjelelig sett nokså nakne der de står, og selv om det de leverer tradisjonelt ikke er privatlivet deres, er det allikevel sårbart, og man herper opplevelsen en smule for oss andre i sånne
situasjoner. Man får være seg selv også som publikummer, men hvis man vet at man er i et fremmed land får man prøve å oppføre seg deretter. Gjensidig påvirkning forutsetter en viss gjensidig respekt.

Ikke overdreven respekt, da, det finnes også noen ganger alt for mye, folk blir helt ukritiske. Men en respekt for selve prosjektet kunst, for kunst som en ting, for arbeidet også. Hvis man er interessert finner man som regel en vei inn, og hvis man ikke er det…det finnes mye annet å gjøre som også er spennende. Man ikke
interessere seg for det, bare ikke ødelegg.

I parentes bemerket er man når det gjelder sea change, som passasjer, vel i genren livskunst, selv om man kan si at for han eller hun som eier og driver båten burde det kanskje også være en kunst å drive den, og ikke bare en økonomisk eller praktisk kunst, sånn som uttrykket ofte brukes i Norge. Som passasjer er jeg kanskje noen ganger ute etter lignende ting som når jeg går på en utstilling.