At opplevelser, også kunstopplevelser, kan gjøre så stort
inntrykk at livet forandres, er en klisjé, og som andre klisjéer ikke uten
innhold, selv om det neppe skjer hver gang. Men hvis man går fra en konsert
uten en opplevelse som ligner
dette, som ikke gjør inntrykk, har man enten et prosjekt som virkelig ikke
fungerer, eller det traff ikke deg, det betydde ikke noe for deg. Man kan godt
diskutere om det betyr at det var dårlig kunst, og det gjør man også innad i de
forskjellige kunstmiljøene, men det kan også bety at man ikke forsto hva som
foregikk, at det ikke gikk inn på ens radar, eller at det ikke var viktig for meg. Det kan jo allikevel være viktig for andre.

Hva man skal med kunstopplevelser kan jo være så
forskjellig, det kan man heller ikke alltid vite, et av poengene med
kunstverdenen er at den har uforutsigbare sider og skal ha det.

Noen er ikke så veldig interessert i kunst, og ikke så
veldig mottagelige. Jeg synes kanskje de bør snakke med litt lavere stemmer enn
oss andre. Jeg prøver i hvert fall å
dempe meg når jeg snakker om ting jeg ikke vet så mye om, og selv om jeg ikke
alltid får det til, lar jeg meg forhåpentligvis overbevise sånn noenlunde når
jeg merker at den jeg snakker med vet noe. I neste omgang kan man jo så ha
meninger, når man vet mer.

Man kan ikke utelukke at kunsten kommer med ting man ikke
synes man har bruk for, som sagt, til tross for at det kan være nyttige
erfaringer for andre.

Jeg har møtt synspunktet at å reise er litt skummelt, fordi man ikke vet helt hva reisen kan føre
til, i livet. Sea change er et begrep
på engelsk, det at en sjøreise kan forandre deg på uforutsigbare måter. Havet
er digert, større enn deg og meg, vil jeg tro, selv om mennesket selvfølgelig
kan beherske det også. Sjøfolk har alltid eksistert, men de blir vel også
preget av det elementet de arbeider med, akkurat som alle andre. Man unngår
ikke påvirkningen helt.

Så det er mulig at man skal være litt forsiktig med hva
slags forestillinger man går på…

Litt forsiktig kan man også få lov til å være hvis man aldri
har vært kunstkonsument, jeg har det ikke bra med fnising på alvorlige steder i
operaen, ikke hvis det blir for mye av det, i hvert fall. Den store
irritasjonen går ut på å bli misforstått igjen, i noe man brenner for og bruker
en masse krefter på å få til. Akkurat den tror jeg forresten mange av oss
plages med, uansett yrke.

Kunstnerne er jo også sjelelig sett nokså nakne der de står,
og selv om det de leverer tradisjonelt ikke er privatlivet deres, er det
allikevel sårbart, og man herper opplevelsen en smule for oss andre i sånne
situasjoner. Man får være seg selv også som publikummer, men hvis man vet at man er
i et fremmed land får man prøve å oppføre seg deretter. Gjensidig påvirkning
forutsetter en viss gjensidig respekt.

Ikke overdreven respekt, da, det finnes også noen ganger alt
for mye, folk blir helt ukritiske. Men en respekt for selve prosjektet kunst,
for kunst som en ting, for arbeidet også. Hvis man er interessert finner man
som regel en vei inn, og hvis man ikke er det…det finnes mye annet å gjøre
som også er spennende. Man ikke
interessere seg for det, bare ikke ødelegg.

I parentes bemerket er man når det gjelder sea change, som passasjer, vel i genren
livskunst, selv om man kan si at for han eller hun som eier og driver båten
burde det kanskje også være en kunst
å drive den, og ikke bare en økonomisk eller praktisk kunst, sånn som uttrykket
ofte brukes i Norge. Som passasjer er jeg kanskje noen ganger ute etter
lignende ting som når jeg går på en utstilling.