Hva skal vi gjøre med eldre som ikke vil slippe taket?

I det gamle oppdragelsesregimet, som jeg tror de fleste kjenner til i en eller annen variant, hadde foreldrene fantastisk mye ansvar og bukta og begge endene når det gjaldt å bestemme ting i familien. Man snakker fortsatt i en del miljøer om at barn ser så mye opp til foreldrene sine at de, altså foreldrene, nærmer seg Gud, men respekt i den grad er egentlig noe som ikke hører hjemme i en moderne tid. I mange familier og i mange miljøer finnes ikke dette lenger, eller er i hvert fall kraftig moderert.

Problemet er at det motsatte også er tilfelle: Ganske mange eldre dyrker og praktiserer fortsatt disse gamle idealene, og forventer at deres barn og barnebarn følger dem. Jula er en vanskelig tid i så måte, fordi de gamle juletradisjonene i mange tilfeller går hånd i hånd med de gamle oppdragelsestradisjonene. Hva skal man stille opp?

I en familie vil det alltid være konflikter og problemer, og for å ordne opp i dem trenger man å kunne diskutere dem. Det krever en viss bevissthet og et visst forhold til begreper som nærhet, relasjoner, konflikter. Man trenger å kunne tenke tanken at man har en virkning på omgivelsene som ikke nødvendigvis stemmer overens med de hensiktene man har, hvis de er gode, da.

Man trenger også å se på seg selv som et individ, eller i hvert fall ønske det, og komme ut av det fengselet som også var vanlig i den virkelighetsoppfatningen jeg snakker om, nemlig at prinsipper, både for selve oppdragelsen og for moral og oppførsel i sin alminnelighet, er en så stor del av bevisstheten at mange, nettopp í den eldre generasjon, har problemer med å skille sine egne reaksjoner fra det de oppfatter som “gjengs” og “naturlig”. De er sine prinsipper, og ingen skal få innbilt dem at de gjør noe grunnleggende galt, for de har god vilje og vet også hva som er riktig og galt. De kan ikke forestille seg at selve opplegget deres er helt ute, ikke bare enkelthandlinger.

En tanke om at man kan plage andre uten å vite det helt selv kan være nokså fremmed. Hvis de som er så vriene kommer så langt at de tar den tanken et stykke inn, har de også ofte et utrolig lite repertoar for passende reaksjoner. Ord, diskusjoner rundt sånne ting finnes ofte ikke, det eneste de eventuelt gjør er å trekke seg tilbake, uten helt å forstå hvorfor de er nødt til å gjøre det. Det de kanskje skjønner er at noen andre i familien ikke er fornøyd med dem eller det de gjør i en bestemt
situasjon, og så er det av – eller på. Enten gjør vi det sånn, eller så gjør vi
det ikke.

Jeg er ikke sikker på hva som er den verste varianten av et sånt familieregime – med eller uten kjærlighet? Hvis det finnes uten, er det i utgangspunktet antagelig opplagt for barna at noe er galt, så kanskje denne varianten tross alt er å foretrekke. Hvis man har kjærlighet i en sånn familie hvor alt er strengt regulert, kan det mangle bevissthet hos alle om relasjoner og problemer, og de som styrer familien kan være helt utilgjengelige for kritikk, de vil jo det beste, og så lenge det finnes kjærlighet kan det ikke gå helt galt, må vite.