Og for å snakke kort ferdig om rock, så trenger vi selvsagt (og har trengt, ikke minst) det hardtslående i rocken også. En ting er at de som er hakket mere rocka enn meg selv lever i musikken i beste velgående, men all
musikk inneholder elementer som er, skal vi si destruktive, ikke overfor noe menneske som helhet, men overfor “ting” i oss som trenger en form for mental vold for å blir frigjort eller kræsja.

Grenser trenger ofte å sprenges, og man foretar valg også når man komponerer eller spiller. Også Beethoven og de andre “klassikerne” inneholder “vold”, ting som kanskje utsletter noe i deg. Og ting som bygger, selvfølgelig. Alle genrer må ha en sånn dobbelhet. Lys og mørke, om man vil, voldsomme ting, myke ting, sjokk og hjemkomst.

Hva man oppfatter av naboens musikk eller kunst kan være så forskjellig. Noen er nok blindere enn andre overfor det faktum at et helt syn på livet, hele grunnlaget for livsfilosofien, kan være forskjellig, og til og med ytre seg kunstnerisk. De aller fleste av oss har blinde flekker i det vi oppfatter, og de kan være så store at vi ser på naboen som en idiot.

Å kalle noen det, som en oppsummering av et helt menneske, må alltid være galt. Ingen er 100% sprø, selv om alle kan gjøre feil valg. Men
vi sender ofte på helt forskjellige frekvenser, og har man ingen mottager for naboens musikk, så ser man kanskje heller ikke verdien i den, selv om den er der.

Jeg skynder meg også å si at en by, og vel også et land, må ha plass til i prinsippet hva som helst av kultur- og kunstuttrykk. Jeg ser virkelig ikke for meg et forbud mot noen form for kunst i et samfunn. Det er fascisme eller kommunisme, tror jeg vi må kunne si, to totalitære retninger, som betyr at de har én løsning på litt for mange problemer, én tanke som svar på litt for mange spørsmål. Det inkluderer gjerne synet på samfunnet
som helhet og de problemer som alltid finnes i verden. Ropet på den sterke mann var en oppsummering fra 30-tallet, av noe som vi idag – hvis vi er heldige – skjønner ikke er lurt.

Bedre å hengi seg til kunst i en eller annen form, fordi den stort sett også alltid inneholder noe mykt og noe uforutsigbart, som bør kunne lede oss inn på menneskelige stier – i positiv forstand, da. Nye ideer også, muligheter vi ikke har tenkt på.

Og hvis den faktisk ikke gjør det er det fortsatt lov å tenke selv, ta stilling til det man så eller hørte og mene at noe var bra med det, men ikke alt.

Men som jeg har sagt før – veien til det gode er så forskjellig for oss, og i kunsten tildels selvmotsigende, hvis man ser alt sammen under ett. Det må vi tåle.