Norge flyter over av poteter – mye av det smaker godt. Hva gjør vi med dem?

“Kokte poteter er kjedelig” er et slagord som finnes i min generasjon (jeg er 53).

Men norske nypoteter er så gode at man ikke trenger å gjøre noe mer enn å koke dem, og ta kaldt smør eller rømme til. Det er ikke nødvendig å skrelle dem i mai/juni, synes jeg. Noen markedsavdelinger har begynt å kalle enkelte andre ting for nypoteter, importerte ting, tror jeg, men det er en tilsnikelse, vil jeg si. De som er dyrket her er the real thing om våren.

Mitt norske “Matleksikon” forteller at det finnes tidlige og seine sorter, og at de tidlige ikke kan lagres lenge. Det er sikkert også noe av forklaringen på smaksforskjellene. Uansett smaker grønnsaker noe helt annet når man får dem omtrent rett fra jorda. De som ikke har vært på selvplukk burde gjerne prøve! Det finnes mais, ja, men alt mulig annet også. Etter å ha dratt rett hjem og laget middag av sånne ting skjønte jeg for første gang virkelig poenget med en høsttakkefest. Det er sykt mye bedre enn ting som er kjøpt på super’n, og det er jo forsåvidt heller ikke ille.

Jo lenger utover sommeren vi kommer, desto mindre attraktivt er potetskall, men det går igrunnen bra til langt utpå høsten, og lenger hvis man steker poteter i ovnen, for eksempel.

Næringsstoffer, i hvert fall C-vitamin, og smak, sitter nettopp rett innenfor skallet, sier min “Oxford Companion to Food”. Så det er et poeng helst ikke å skrelle dem før man koker dem, men eventuelt etter.

Det finnes mange sorter poteter, men fortsatt må man ofte se litt nøye etter, under posen, kanskje, for å finne ut hvilken sort som ligger der i butikken.

Det kan være dumt å la være å sjekke, for det er nokså stor forskjell på smaken. Mine favoritter er pimpernell og mandelpotet, begge typiske “norske” sorter. Fjellmandel er like godt, og de er ofte litt større enn vanlig mandelpotet. “Asterix” smaker også ganske godt, de minner om pimpernell, men er litt mindre søte og karakteristiske i smaken. Økologiske poteter har så vidt jeg husker ofte andre sorter enn de “vanlige”, og smaker jevnt over godt, de jeg har prøvd.

Det er en stund siden jeg var systematisk på potetjakt i butikken, men dette er det jeg merket meg for noen år siden.

Jeg skjønner noen ganger ikke helt hva vi skal med de utenlandske sortene som selges her. De franske er de det smaker mest av, og de er jo ganske gode når de er veldig små, men egentlig, mandelpoteter er også ganske små, og bedre på smak, synes jeg.

De kypriotiske og israelske potetene som dukker opp om våren smaker papp, etter min mening. Seint på våren er de norske sortene er fulle av groer og nærmer seg uspiselig tilstand. Men mandelpotet holder seg nesten til nypotetene kommer på ordentlig i butikkene. Mandelpotetene er stort sett i god stand langt utpå våren, og jeg skjønner ikke helt hvorfor man ikke kan spise pasta eller noe annet til våren virkelig kommer, istedenfor å frakte grønnsaker som egentlig ikke er så gode over Middelhavet og opp gjennom hele kontinentet, med en del ekstra CO2-utslipp som resultat.

Dette er bare noen tradisjonelle tips, et slags grunnlagsmateriale, kan man si. Kokte poteter (fra idag eller igår) kan også brukes til alle mulige retter, potetstappe er kanskje det mest nærliggende. Smør, melk og salt er de “vanlige” ingrediensene, og så kan man bygge i alle retninger som man vil. Rømme er godt (seterrømme og den med 20% fett), fløte, selvsagt, man kan blande i stekt bacon, andre rotgrønnsaker eller andre grønnsaker. Dyrt eller billig smør er kanskje et tema, det smaker ganske godt av Kviteseidsmør eller lignende ting. Grovt eller fint hakket (potetene, altså) er også en ting man kan tenke over.

Spanjolene har noe som er laget av poteter og klippfisk, brandade, som er veldig godt. Et kjapt søk på nettet gir selvsagt andre muligheter fra mange land. Chowders kommer jeg på som en mulighet å utforske, en amerikansk eller kanadisk affære, en mellomting mellom suppe og gryterett, med poteter og fløte i, tror jeg.

Når man snakker om mat-tradisjoner, kan jeg levere synspunktet at alle tradisjoner kan fornyes. Det er sikkert noen som trives som fårikålpurister, så da kan vi jo bare fortsette å spise det sammen, det er fortsatt godt. Men det går jo også fint med nyskapninger, innen- eller utenfor våre egne tradisjoner.