Det er normalt at en kunstform inneholder uendeligheten i en eller flere former. Det kan sikkert være grunnlag for diskusjon blant musikkforskere,
litteraturvitere osv hvor den finnes i hvert enkelt tilfelle, men alle har vel opplevd storheten i kunst eller musikk de liker å se på eller høre på.

Det fenomenet at man kan holde på med et stykke musikk i et år bare for å øve det ordentlig inn forteller også at det man har under hendene er slitesterkt og innholdsrikt. Man kan, hvis man er den rette typen, holde på
hele livet, ikke bare et år, til og fra, med et prosjekt, en genre, til og med
en komponist eller ett musikkstykke. Enkelte ting blir man ikke ferdig med,
heller ikke som lytter eller tilskuer til kunst i en eller annen form, hvis det
er tilstrekkelig innhold i det man leser eller ser på. Som regel vil det være
mulig å gå tilbake til det enda en gang og få noe mer eller noe annet ut av
det. Vi er selvsagt forskjellige og vil kunne oppleve forskjellige ting, men kunsten er også så innholdsrik og uforutsigbar at man kan holde på med den et helt liv uten at vi eller kunsten går tom for ideer.

Naturopplevelser er ikke noe annerledes, hvis du trenger en annen referanse.

Ethvert medium, kunstnerisk, journalistisk eller annet, inneholder også en form for oversikt, en form for verdensbilde, en filosofi. Den kan variere over tid, utvikle seg, og være avhengig av hvem som har utformet akkurat de bestemte tingene du leser eller ser på nå. Men tankegangen, filosofien, vil være der som et overordnet element i det du konsumerer, som regel i noen grad skjult. Det er jo ikke vanlig å gi til kjenne alle sider ved det man holder på med – man lager noe, publiserer, og tar eventuelle diskusjoner i etterkant, hvis de skulle oppstå.

Man kan si at det er redelig å melde hva man driver med, hvis det er uvanlig eller kontroversielt, men det gjøres ikke alltid, og noe vil uansett alltid være usagt.

Nettet og PC-skjermen kan man si rommer omtrent alle uttrykksformer, også kunst, og mediet har en utforming i seg selv også, som påvirker måten man tenker.

Det finnes koblinger mellom bildet, det man tar inn via øynene, og kroppen, ting som ikke går via den bevisste tanke hverken i filosofisk eller hverdagslig forstand, men for eksempel via kroppslig imitasjon og spontane bevegelser.

Ser man på en sportssending eller en spenningsfilm vil kroppen ofte reagere spontant i situasjoner som innbyr til det. Andre ting vil sikkert kunne virke på samme måte. En tekst kan selvsagt også være laget med
mye handling, men ordene vil tross alt bremse koblingen mellom inntrykk og muskler.

Lignende ting vil også foregå med hodet, det påvirkes av det man bruker det til.

Læring via tekst går tradisjonelt via hodet, kan man si, man tar inn ord, som uttrykk for tanker. Er man vant til å lese mye kan dette også godt skje raskt og nokså spontant, det kommer an på hvor fortrolig man er med
stoffet og stilen, og hvor komplisert innholdet er for en.

Men film, for eksempel, er jo tradisjonelt et medium hvor det er mulig på en måte å si mer på kortere tid enn man kan med ord. Selv om det er litt enkelt sagt, og selv om det sikkert finnes formeksperimenter som motsier det, vil det ofte være tilfelle.

Vanlige bilder kan ha et stort informasjonsinnhold, og de tas ofte inn mer direkte og ubevisst enn en tekst, med mindre man har opparbeidet et bevisst forhold til bilder og visualitet, faglig eller på annen måte.

Interaktiviteten gir jo også rammer for “praktiske” handlinger, og ikke bare skriving, selv om det er en av dem. Skrivingen er også gjort maskinell i enda større grad enn før, og i tillegg til å skrive kan man “klippe”, “lime”, “skyve” og sikkert gjøre en masse annet, som alt sammen opprinnelig var fysiske handlinger som involverte flere muskler enn i de få fingrene som nå brukes til alt sammen.

Disse enkle handlingene lager dessuten lett et praktisk univers av noe som var et tankeunivers – lesing og skriving. Å skrive en artikkel på en PC blir fort en annen ting enn å gjøre det på papir, det blir til en praktisk klippe- og
limeprosess, redigeringsarbeidet i hodet består til slutt av håndgrep på PC’en, mens det tidligere i større grad var en tankeprosess. Man risikerer å hoppe over disponeringen av artikkelen og gå rett på redigering, som om man gravde en grøft eller ryddet et rom.

I hvilken grad dette er tilfelle kommer helt sikkert an på hva slags type man er, på mange plan, men teknologien som vi alle er utlevert til innbyr til å miste noe av den intellektuelle oversikten og erstatte den med en steg-for-steg-tankegang.

Alle de “praktiske abstraksjonene” som bys oss via maskinen fyller lett plassen til de tankene man egentlig fortsatt er avhengig av, for ikke å miste oversikten over det man holder på med.

Hvis hele skjermbildet organiseres som et bilde, og man bruker timevis hver dag på å ta inn informasjon i denne formen, vil det også kunne påvirke tenkemåten. Man trenes for eksempel i å lese bilder på måter som ikke fantes for bare noen år siden, som er knyttet til både ord og bilder, og dette vil kunne endre både bruken og oppfatningen av ord og bilder.

Bevisstheten preges også at man gjør ting hele tiden foran en skjerm, eller tror man gjør det eller later som. Jeg synes ikke det er lett å tenke med skjermen foran meg. En bok ga flere muligheter.

Eller, kanskje det er riktigere å si at skjermen innbyr til praktisk tenkning, som må regnes som en egen ting, mens boken innbyr til teoribygging. Profesjonelle akademikere vil sikkert le litt i skjegget når jeg bruker et sånt ord, men forskjellen på å finne ut hvordan ting er og hvordan man skal gjøre det er et viktig skille i det man kan kalle hverdagslivet, og vel verdt et studium, ikke minst som bakteppe for politikken. Hvis man var klar over hva som er hva i våre hoder ville mange misforståelser kunne unngås.

Man kan si at forskjellene mellom papir og skjerm er tendenser, i den forstand at begge medier kan dras i forskjellige retninger. En vitenskapelig artikkel eller lang avisartikkel som er lagt ut på nettet, ligner kanskje mer på en tradisjonell bokside enn for eksempel en reklamebrosjyre som
er trykket på papir. Alt er ikke avhengig av teknologien. Anvendelsen av
de nye mediene betyr mye, både når det gjelder utformingen av programvare og av nettsidene. Mulighetene virker store, antagelig kan hele mediet, nettet og hele sulamitten også tas i helt andre retninger enn man ser i dag.

Visse ting er allikevel alltid der: Gjennomskinneligheten i skjermen, fargerikdommen, som begge innbyr til bruk av visuelle virkemidler heller enn verbale. Teknikken sånn som den fremstår åpner også for mange repetitive handlinger, for eksempel i spill, og “teknisk”, “praktisk” kreativitet som i hvert fall ikke finnes på en vanlig bokside eller en avisside på papir. Uendeligheten, som jeg snakket om, kan da plutselig rommes i disse to fenomenene, noe som lett forstyrrer inntaket av innholdet i en tekst. Selv om det er mulig å legge ut, og lese, De tre musketerer eller
Glassperlespillet på en skjerm, er det lett å bli forstyrret av disse andre
tingene, kanskje fordi noen har lagt det inn i det du holder på med, i form av urolig layout eller lenker overalt.

Man kan si at på skjerm er teknikken og visualiteten lett sjefen, på papir er de mer underordnet andre sider av den menneskelige verden. En forfatter sa en gang det samme om arbeidet som smed og bilmekaniker, i det
første tilfellet er mennesket sjef, i det andre metallet.

Det stemmer selvfølgelig ikke helt, det kommer an på om vi tar kontroll over teknologien, som i begge tilfeller gir eller ga oss nye muligheter.

Artikken er redigert etter at den er lagt ut.