Det er alltids noen sider ved å bo i Oslo, men kanskje ikke helt de du tror.

Oslo er en storby, men har aldri vært en farlig by. Noen av de som flytter hit virker nokså engstelige, og det kan sikkert skje ting, det er som sagt ikke en liten småby. Men det går fint an å ferdes rundt i byen det meste av døgnet hvis man vet hva man gjør. Det har alltid vært nødvendig å se an folk litt, hvem man snakker med, noen er litt på høykant på grunn av dop eller alkohol. Virker folk litt sånn unngår man dem bare, eller godsnakker med dem, med mindre man har et virkelig stort hjerte og i tillegg skjønner hva som er problemet. Hvis man må, snakker man vedkommende etter munnen og kommer seg videre.

Jeg regner med at følelsen av å være kvinne kan være annerledes enn å være mann, men alt i alt skjer det ikke mye her.

Allikevel har jeg aldri sett så mye politi og vaktmannskaper i byen som etter regjeringsskiftet. De patruljerer med bil til og med søndag morgen, hvor hele byen virkelig ligger under dynene eller drikker kaffe. Jeg skal ikke starte en seriøs diskusjon om bemanning, men hvis distriktene klager på for lite politi, virker det i hvert fall overdrevent mye her akkurat nå. Hvis man tar for gitt at det er en farlig by blir den kanskje det etter hvert – en grunn til å ta bevoktningen litt med ro, synes jeg. Provokasjoner har en tendens til å danne spiraler.

Mange innflyttere har en lei tendens til å akseptere alt her i byen som det er, akkurat på det tidspunktet de kommer, litt resignert eller redd. De vet ofte heller ikke om en regel eller et fenomen alltid har vært sånn eller akkurat er innført, til nok et stønn fra de mer fastboende. Det skjer. Vi ville hatt nytte av flere “innflyttere” som engasjerte seg i byens saker, på litt friere grunnlag enn bare å tilpasse seg. Jeg setter pris på å bli respektert for tradisjoner og ting som er viktige, men jeg er åpen for nye tanker, håper jeg. Politisk sløvhet, alt for stor arbeidsomhet og underdanighet er ikke alltid noen helt god kombinasjon av egenskaper.

Vi kunne også ha godt av å komme bort fra oppfatningen av “innbygger” som en med familierøtter et sted i minst 100 år, og gå over til en definisjon i retning av at “hvis du fikser eller skjønner de viktigste tingene, er du velkommen til å være en av oss”. Vi kan alle tenke ut hva vi synes er viktigst, og gi det til en vi møter som trenger det. Mange “utlendinger” vansmekter, og det gjelder ikke bare afrikanere og andre som noen FrP’ere misliker, men europeere i minst like stor grad.

Kollektivtransport, og i det hele tatt trafikk, er et større tema i en stor by enn i en liten, eller ute på landet.

Jeg har ingen problemer med å skjønne behovet for bil i grisgrendte strøk, og vil kanskje tro at antallet biler der, totalt, i forhold til her er mindre, sånn at dette i klimaperspektiv kanskje blir litt mindre viktig. Men når man kommer til byen er man nettopp ikke lenger på landet. Det er flere mennesker her, og det blir lett flere biler, som skaper mer problemer enn på små steder. Man kan ikke forvente å få beholde alle de samme vanene her som der når det gjelder parkering og fremkommelighet, det ville ødelegge byen. Jeg skal ikke blande meg borti andre byers diskusjoner om bomringer, men det kan ikke være tvil om at det er en fordel her, sammen med alle tunnellene. I seg selv gjør de ikke akkurat opplevelsen av å være på veien til noe stort, men de holder i hvert fall mye av trafikken unna oss som bor oppå jorda.

Når myndighetene plukker på toget vårt har jeg, i hvert fall, relativt kort lunte, og jeg tror en del andre, som bruker det, også reagerer på en del ting. Det er ingen tvil om at NSB for lengst er forsøkt gjort om til forretning, uten at det egentlig er vedtatt noe sted, og konduktørene har langsomt gjennomgått en forvandling fra funksjonærer til pengeinnkrevere. Det var en kort og morsom periode hvor alle var “seg selv”, faktisk, det fantes rastafletter, tradisjonell stil og frikere om hverandre. Det var en hyggelig tid, men nå har man mere følelsen av å snakke med samferdselsministerens bekjente i ‘Parti, som FrP’ere på spøk kaller sitt eget parti.

Jeg vet ikke hva slags kursing og instrukser konduktørene får for tiden, men noe annet enn før er det opplagt. Som sagt, det de er mest opptatt av er passasjerenes penger og togets regler, og å smile til oss, ofte litt tvungent, på tross av dette. Salg er et gjennomgangstema i tidens Norge, og toget er ikke noe unntak.

En litt komisk side ved forretningifiseringen av NSB er at ledelsen, sikkert helt opp, antagelig synes det ville ha vært mye tøffere å drive et flyselskap istedenfor noen slappe toglinjer, for annonsering av stasjoner osv er til tider omtrent identisk med den praten som kommer ut av høyttalerne på et fly før det letter og lander.

Jaja.

Redigert etter publisering.