For en del år siden hadde Carl I. Hagen en stund fast plass
til en kommentarartikkel på Morgenbladets sisteside, i likhet med mange andre.
Det er vel fortsatt sånn, med stadig nye, aktuelle navn.

En av artiklene hans handlet om klimaproblemene, som han heller
ikke den gangen oppfattet som problemer.

Noe av artikkelen var et lite kunststykke i baksnakking,
kan man si, han kom med små kommentarer om enten SV eller miljøvernere, jeg
er ikke helt sikker på hvem som var i søkelyset, men i hvert fall noen som
mente at klimaproblemene fantes. Kommentarene om dem var formulert sånn at man
ikke kunne ta ham for noe, men de ga allikevel et nokså klart inntrykk av at de
eller deres tenkemåte ikke var til å stole på.

Jeg har ikke artikkelen foran meg, dette er skrevet etter
hukommelsen. Men jeg husker at det var nødvendig å lese den ganske nøye for å
få med seg hva han egentlig ville si om sine motstandere, man fikk en del
tanker om dem inn litt tilfeldig, ikke veldig profilert, litt i forbifarten,
men med en tydelig effekt på en selv som man merket når man fikk tenkt seg om og lest tingene ordentlig.

Et stykke ikke så veldig ærlig markedsføring, kunne man
kalle det.

Når det gjaldt CO2 var hans eneste egentlige poeng at det er
et stoff som forekommer naturlig, og at han derfor “ikke kunne skjønne”
at det stoffet kunne være et problem. Det kan hende han mente
forurensningsproblem.

Mye mer sto det i hvert fall ikke om det, såvidt jeg husker.

Det at det finnes CO2 i luften er ikke et problem, det er
mengdene det er snakk om. Det er ingen vitenskapelig tvil om at innholdet av
CO2 i lufta totalt sett stiger med akselererende fart, kurven er bratt omtrent
siden 1900. Hvor bratt avhenger selvfølgelig av hvor langt tid grafen omfatter.

Historiske tall får man blant annet ved å hente ut
innefrosne luftbobler i isbreer.

Mye av det menneskene holder på med i industri og beslektede
områder produserer nettopp store mengder av stoffet som slippes ut i lufta.

Redigert etter publisering.