Jeg var i konserthuset for noen uker siden og hørte på Filharmonien.

Å høre på orkestermusikk har alltid vært en total ekstase for meg, helt siden jeg var barn og var med på konsert. Fest, ganske enkelt, i alle sjatteringer. Fra poesi til fylla, får jeg si, sett fra voksen alder.

Jeg drikker nesten aldri fordi jeg er deppa, forresten.

Strykerklang i nokså store mengder, det er vel det som får meg til å reagere sterkest, men alt det andre også, slagverk og messing og de andre
blåserne.

Denne kvelden spilte de et stykke av den norske komponisten og utøveren Eirik Hegdal, Tsjaikovskijs pianokonsert nr. 1 og Sibelius’ symfoni nr 2.

Sibelius snakker vanligvis ikke så høyt til meg, og selv om tolkningen til dirigenten Vasilij Petrenko virket nokså gjennomarbeidet og ofte
interessant, er det noe med ting man ikke kjenner så godt, det tar ofte litt tid før man skjønner noe. Jeg har vel egentlig unngått Sibelius på programmet, jeg er kanskje for enkel i hodet eller ikke så mørk til sinns. Eller jeg er bare ikke helt der. Brahms er vel fortsatt ikke sett på som enkel, men med hans musikk skjer det som regel masse i mitt hode, så lenge han ikke er alt for glad på en bestemt måte. Han har noen greier jeg ofte ikke henger med på, men for eksempel symfoniene er…store ting. Så der kan man se. Sibelius kommer kanskje etter.

Åpningsstykket på konserten var nyskrevet musikk av Eirik Hegdal. Jeg tror for ham det var første gang han ble spilt i Filharmonien. Han er utdannet jazzmusiker, som man sier, men åpenbart ingen grunn til å holde ham i den båsen, hvis det er det det er, han har også holdt på med klassisk musikk og sikkert blandet tingene også. Interessant musikk, jeg tenkte ikke mye på jazz, tror jeg, hvis det er et poeng.

Jeg kan ikke levere en kompetent anmeldelse av såkalt moderne klassisk musikk, men jeg synes ofte at den har evnen til å gi deg nye ideer, mer enn noe annet. Det har for meg ikke alltid vært like behagelig å høre på, men det er jo ikke meningen at Mozart og Beethoven skal være bare behagelig, heller. Det var ikke derfor de jobbet med tingene sine, i hvert fall ikke bare derfor, men som Mozart sier et eller annet sted, det er (ifølge ham) en kombinasjon, sånn at de som ikke vil gå inn i det kan få noe, på overflaten, og de som bryr seg mer også får det. Han sier faktisk noe i den retning.

Man kan også se det sånn at modernismen ikke lander, mens klassisismen og romantikken faktisk gjør det. Happy ending, om du vil kalle det en historie.

Jeg er sikker på at det finnes unntak fra dette. Man skal passe seg for å si noe, det kommer som regel opp et eksempel på det motsatte. Kandinskij, for eksempel, han er jo maler, ikke musiker, men mange av hans malerier er temmelig behagelige å se på, og samtidig abstrakte, en del av den modernistiske bevegelsen. Alt han har laget stemmer heller ikke med
beskrivelsen, og hvordan man oppfatter kunst kommer jo an på hvem man er, hvilken dag det er i uka (ja, seriøst, man forandrer synspunkt) og en masse andre ting. Siden kunsten er laget ut fra et liv eller et eller annet
utgangspunkt, kan man ikke forvente at alt treffer en eller at man skjønner alt.

Dessuten vet jeg at man kan se helt annerledes på saken, den modernistiske, altså. Alt innenfor er litt annerledes enn utenfor, og når man begynner å snakke sammen forsvinner de grensene litt etter litt. Noe blir kanskje igjen, forskjeller, altså, men de er ikke så viktige lenger.

Forsåvidt spiller det ingen rolle hvor de som skriver musikk befinner seg, historisk eller mentalt, så lenge utøveren klarer å kommunisere med publikum. Så kan man like eller mislike som man vil, etterpå. Man blir kanskje til og med overrasket av og til. Det skjer i hvert fall med meg.

Uansett, stykket til Hegdal var interessant, ikke minst klangmessig eller uttrykksmessig, og dette er det for meg litt grunn til å legge merke til, fordi mange komponister i det 20. århundre snakker om eksperimenter med klang som en viktig ting, og allikevel klinger mye av det nokså
likt, uttrykksmessig, i mine ører, i hvert fall. Jeg begynner å lure på om det ikke skyldes utøverne i større grad enn komponistene, og også i denne versjonen av dette stykket var det passasjer med den der nokså tørre, intellektuelle tilnærmingen til musikken som noen ganger er litt lite attraktiv. Men mye av den måten å spille på har forsvunnet de siste
årene i ny musikk-feltet, jeg synes mer og mer musikk kommuniserer til flere og flere. Kanskje den stilen passer til noe av musikken, men ikke til alt, det tror jeg ikke.

Det er kanskje feil av meg, også, å tenke at det å forandre klangen alltid
handler om å forandre uttrykket. Det trenger jo ikke alltid å være tilfelle,
man kan gjøre noe helt annet, ha andre ideer.

Og jeg vil ikke dermed ha sagt at intellektualitet eller struktur trenger å være en tørr ting. Man kan jo lytte til noen av Rossinis fuger (fra Petite messe solenelle, for eksempel, kirkemusikk med to-tre glass vin innenfor vesten). En fuge er jo liksom definert som noe innviklet, og disse svinger på en måte jeg ikke trodde gikk an.

Uansett skal det bare en god utøver til for å motbevise det man eventuelt måtte ha å si om en musikkgenres eller en komponists kvaliteter.

Som sagt, deler av stykket til Hegdal var ikke helt sånn uttenkt, det var andre ting der, litt mer rå kraft, større flater, heter det sånn? tilstedeværelse av noen mindre kompliserte tanker, eller noe som uansett snakket mer direkte til meg. En som er innenfor feltet vil kunne si helt andre ting om det, sikkert også fra et annet utgangspunkt. Noen ler sikkert allerede av hvor lite jeg har fått med meg av “ny musikk”, men poenget er bare at jeg vil ha med alt, jeg vil gjerne snakkes til, jeg digger å gå på konsert.

Så bare prøv å nå meg med det du gjør, så spanderer jeg en øl etterpå. Jeg spiller gjerne uvitende, men ikke dum.

Det morsomste for meg var Tsjaikovskij, i hvert fall fra pianoet. Det virket som om orkesteret, det vil vel gjerne si dirigenten, og jeg antar solisten også, hadde øvd inn en litt pen versjon av Tsjaikovskijs konsert, som noen sikkert vil kalle en “traver” fordi den er spilt veldig mange ganger og fordi den musikalsk er nokså mainstream, hvis noen fortsatt er interessert i å få kunsten sortert i sitt eget hode. Det er jo ikke så ille, heller, å få litt orden på det.

Det er en populær konsert, rett og slett, og forsåvidt ikke uten grunn.

Men fra dette utgangspunktet tok pianisten nokså raskt helt av.

Det er mulig å spille klassisk musikk nokså rett fram, uten å bry seg så mye om at man spiller for et publikum, og i denne posisjonen, bak en glassvegg, nærmest, kan man levere virkelig interessante ting eller i og for seg gammelt nytt. Man føler seg uansett ikke helt som deltaker, der man sitter i salen.

Dette er en nokså vanlig måte å gjøre det på.

Men det er også mulig å åpne seg mot publikum, spille direkte til dem, la dem spille med, faktisk. Det er nokså risikabelt, man spiller i grunnen uten sikkerhetsnett, det krever mye mer konsentrasjon, og man må vel egentlig kunne stykket enda bedre, og i tillegg ha evnen til å komme inn
med fullt trøkk selv om man skulle dette ut. Det går ikke alltid bra.

Da er man også åpen for reaksjoner fra salen, det er mye lettere å velte. Hvilken verden man er i? En skjør boble, det kan jeg love deg, men hvis det virker kan det bli litt av en greie.

Kveldens solist, Boris Giltburg, het han, hadde alt dette inne, og gjorde det.

Alfred Brendel, som jo er det man gjerne kaller en anerkjent pianist, sa i et intervju et sted at å gjøre det sånn betyr at man lar noe av tolkningen være igjen til publikum, øyeblikket, der og da – sånn at faktisk, dine reaksjoner der du sitter på rad 3, sete 14, blir en del av musikken, av Tsjaikovskij, av de andres opplevelse, av kveldens happening. Du er faktisk en del av showet, under ledelse av den som tar sjansen.

Det er vel ikke egentlig vanskelig å skjønne – når jeg går på konsert med et band forventer jeg den typen deltagelse fra scenen, og jeg vil kanskje ha noe å si på holdningen til bandet, også, sånn som det kommer til uttrykk i det de spiller. I tillegg til “selve” musikken.

Romantisk musikk er “pent”, sånn som mange oppfatter den i dag, men hvis man skrur tiden tilbake litt, med de kunnskapene man tross alt har som vanlig verdensborger i 2017, er det nok av drama i den musikken også.

Tsjaikovskij var homse, og jeg vet ikke helt hvordan dette påvirket livet hans, jeg har rett og slett ikke lest nok. Men han giftet seg i hvert fall med ei ung jente, fant ut at det var umulig, og forble såkalt homofil resten av livet. Det var neppe noen lett ting.

Man er ikke nødt til å tenke på dette når man hører musikken hans, men det er jo et lite varsel om at hvis man runder av musikken alt for mye som utøver, gjør den alt for pen, så er man kanskje på feil spor. Det er mere der.

Man er jo ikke nødt til å tenke så mye på dette når man hører på. Når man sitter der er det jo flott å bare være i sin egen verden og la hodet og følelsene spinne i hvilken retning de vil. Det husker jeg fra jeg var liten også. Ingen prøvde å bestemme eller forklare for meg hva jeg hørte, jeg oppfattet det akkurat som jeg ville.

Det der er på en måte kunstens uforutsigbare side, uansett genre.

Men enhver fortolker er nødt til å foreta valg med de notene han eller hun har foran seg – for det første er en fremføring et møte mellom komponisten og utøveren, og selv om det ikke er meningen å ødelegge for komponisten, er det alltid noe plass også for musikerens personlighet og oppfatninger. En prosess hvor man “innstuderer” et stykke, det vil si lærer seg det til konsertfremførelse, kan godt sammenlignes med et forskningsarbeide, selvfølgelig med vedkommende komponist eller hans eller hennes musikk som en del av forskningstemaet.

(Idag gjøres det også nærmest som forskning, det finnes i hvert fall ett studieprogram ved Musikkhøgskolen og noen andre steder hvor man
kan ta en “utøvende doktorgrad”. Man lager en konsert eller et kunstverk, og beskriver det nyskapende i prosessen med akademiske begreper.)

Ikke alle musikere tenker sånn om det, mange holder kanskje bare på med styrkegrader og tempo osv., men alle må inn i musikken, gjøre sine valg og presentere dem for publikum. Man kan spille mer eller mindre romantisk eller saklig, tenkt, improvisert (stort sett ikke notene, men uttrykket), og man må forholde seg til ideene som finnes i musikken. Den tiden komponisten levde i er kanskje interessant, hans eller hennes personlighet, whatever, det man måtte grave frem som interessante sider ved musikken. Grunnen til å spille det akkurat her, akkurat nå. Hva som helst, forsåvidt. Det man selv har i hodet.

Som sagt, ikke alle musikere tenker på alle disse tingene, men alle som får til noe interessant har funnet veien til musikken på en eller annen måte.

Og som sagt, man kan som musiker improvisere selve uttrykket, måten man spiller på, i beste fall aner man ikke hvor man er på vei det neste sekundet, bortsett fra at man er på vei et bra sted, for musikken og for oss som deltar i den. Det er utrolig morsomt å synge i kor med dirigenter som kan improvisere på den måten, eller sitte i en gruppe musikere når det skjer.

Dette var det pianisten holdt på med. Han tok av, altså.

Dessverre fulgte ikke dirigenten med, og ikke orkesteret, de holdt seg stort sett til det de hadde øvd inn. Det er en stund siden konserten, så jeg skal ikke ta munnen alt for full, men jeg tror det var tilfelle omtrent hele veien. Litt synd, men jeg hadde det i hvert gøy med det pianisten gjorde.

Han viste hva et piano kan brukes til, at virtuositet kan ha en funksjon og si oss noe, og det skulle ikke forbause meg om han selv oppdaget noen nye sider ved den musikken han spilte.

$ $ $

Jeg husker hvilken skuffelse det var å høre Manhattan Transfer live på
Moldefestivalen for masse år siden, de gjorde praktisk talt nøyaktig det samme som på platene. Jeg var skikkelig fan, og jeg hadde forventet meg noe mer, et liveshow av et eller annet slag. Jeg kunne egentlig like gjerne vært hjemme, eller bedre, gått på noe annet. I tillegg hadde de også den manglende tilstedeværelsen, tror jeg, som jeg nå har sagt en masse om.

Det var faktisk helt uinteressant, jeg kunne alt fra før av.

På den klassiske scenen, og sikkert ellers, hender det at notene, den versjonen man får høre, ikke er så spennende, eller det motsatte, den er veldig interessant eller morsom, uavhengig av om musikerne befinner seg i sin egen verden, litt avsondret fra publikum.

Men jeg synes det morsomste er å bli satt fyr på, selv om jeg ikke spiller selv, og til og med få delta i fyringen.

Jada, jeg har redigert litt etter at jeg har lagt ut denne. Beklager hvis jeg bidrar til den allmene demens…