Det er mye som er magi, når man tenker seg om.

Jeg mener, man snakket om naturfolks møte med “moderne
medisin” – at de ikke var – er? i stand til å fatte hva som skjer når man
klarer å stoppe en infeksjon med antibiotika, eller skjønne annen medisin som “den
hvite mann” hadde med seg.

Jeg vet ikke hvor mange som snakker sånn lenger, eller hvor
mange naturfolk det finnes i dag, i den forstand at man er helt uvitende om
andres eksistens.

Det ble snakket om Norge, vi nordmenn, som et naturfolk,
eller nesten. Det er selvfølgelig ikke helt
sant, men man kan lett finne ting som peker i den retningen. Mangelen på
forstillelse er en ting, mange skjønner det rett og slett ikke. Selvsagt vet
de, med hodet, at en skuespiller liksom skal være en annen enn seg selv når hun
står på scenen, men jeg kjenner folk som jeg tror aldri lyver.

Det kan være vanskelig å akseptere at sannheten kan oppfattes helt forskjellig i
forskjellige deler av verden, i hvert fall når det gjelder måten å leve på,
hvordan man innretter seg, hva som blir sett gjennom fingrene med og hva som
faktisk ikke blir sett på som feil oppførsel. Forretningsmoral, hvordan man
blir kjærester eller elskere, hvordan vennskap inngås, alle disse tingene kan
godt kræsje, hvis man insisterer på at ens egen måte er den eneste.

En del leger har et litt anstrengt eller nedlatende forhold
til folkemedisin, som jo faktisk har eksistert siden tidenes morgen. Sånn
utenfra sett, fra min posisjon uten så mye egentlig fagkunnskap, men hvor jeg
har tatt vare på min egen helse i mange år, med mange problemer, kan det virke
som om kjemien på en måte er mer
effektiv eller i hvert fall rask, i forhold til biologien, hvis man vil se det
sånn. Som sagt, antibiotika er et fantastisk eksempel på det. Urtemedisin er langsommere.

Men at noe er langsomt betyr ikke at det ikke er virksomt.
Et liv hvor man stadig passer på seg selv og familien, de “små” ting
som måtte oppstå i form av forkjølelse, tilløp til allergi osv med rett og
slett urter, hvitløk, fisk, frukt, hva man serverer, ja, så kan
man oppleve at det virker. Kjærlighet virker også, og mangel på det kan vel også føre til ting.

Altså, det er vel ikke riktig å si at legene vil være uenig at dette er sunt, kjærlighet og sunn mat. Men
noe mer systematikk eller dokumentasjon vil man vel mangle i selve legevitenskapen, selv om den kunnskapen finnes i andre vitenskapsgrener. Og så blir
konklusjonen for noen at de tingene er helt tilfeldige.

Når jeg snakker med “ikke-vestlige” innvandrere,
som Carl I. Hagen så fint formulerer det, kan jeg møte synspunktet at noe av en
leges jobb er å hjelpe kroppen til å
bli frisk. Det er mulig en vestlig utdannet lege vil si det samme når han får
tenkt seg om eller kommer til orde, og det høres i hvert fall fornuftig ut. Kroppen har jo et
immunforsvar, og antagelig en haug andre forsvarsreaksjoner som jeg ikke vet
om. Det er ikke bare snakk om å knekke en sykdom, men å sette kroppen i stand
til å ta knekken på den. Noen ganger kanskje det ene, andre ganger må man gjøre
begge ting. Kanskje.

Jeg regner med det på dette tidspunktet kommer reaksjoner i
noen leseres hoder om at legevitenskapen tross alt har kunnskaper som vi ikke
har.

Det stemmer jo, men kunnskapen
om ditt liv vil alltid være mer
overfladisk hos legen din enn hos deg selv. Du vet selv hvor skoen trykker, og
så gjelder det om å få en virkelig samtale
med legen eller på en måte legevitenskapen, sånn at man selv skjønner noenlunde hva som foregår, og kan gjøre noe fornuftig selv. Jeg sier ikke at det alltid er lett, men det er uansett
idealet. Snakker man forbi hverandre vil alle skjønne at man vil kunne få problemer, men mitt poeng er at man ikke kan overlate livet sitt til en lege.
Det er farlig. Man skal ha hjelp, det
er noe annet.

Forebygging av sykdom er et innlysende tema for alle, ikke
minst helsepersonell. Snakker man med asiater, som jeg gjør både titt og ofte,
får man ikke så sjelden med seg helsetips, små forebyggende ting, ofte, som
kanskje kan redde deg unna statistikken. Mange norske kvinner kan virke som om de
har lyttet til noe av det. Kanskje en grunn til at de – gjennomsnittlig – lever
lenger enn mennene.

Nok svogerforskning, kanskje. Men jeg tror at vi her har noe
å lære av mange av “våre nye landsmenn”.

Det er forresten et uttrykk som egentlig er dekkende, men som
brukes nedsettende av folk som kanskje ikke har andre midler til å distansere
seg fra annerledeshet enn å få den vekk fysisk, altså flytte menneskene ut av
landet. At man kan bruke ord eller kunst eller til og med religion til å få
orden på ting er for noen – magi, ukjent land.

Men alle har fra tid til annen behov for å distansere seg
fra annerledeshet, det synes jeg faktisk er viktig. Bare ikke 100%, i betydningen
et menneske er en idiot.

Alle mennesker og alle kulturer har trekk som kan være
irriterende, og som det kan være grunn til å si noe om, men en hel kultur eller
et helt menneske kan ikke være verdiløst.
Heller ikke ubrukbart.

Som jeg har sagt mange ganger, det er lov å ai noe, man må
bare ikke begynne i den enden. Vennskap
først, deretter kritikk. Høflighet er vel en såkalt verdi for mange innvandringsskeptikere, men den kommer ofte ikke
til uttrykk hverken overfor utlendinger eller politiske motstandere.

Jeg synes jo også man bør ha mot til å si noe ansikt til
ansikt, hvis det er på sin plass å gjøre det. Men som sagt , det er ikke helt
vanlig å starte et bekjentskap med kritikk. Man kan jo spørre først, hvis
man har en mistanke, og ta det litt
forsiktig. Folk er som regel farligst på lang avstand, og det finnes mange
muligheter for misforståelser når man krysser kulturgrenser. Det blir gjerne
flere av dem når man ikke spør, men bare antar at ting er sånn eller sånn.

De har heller ikke en sjanse til å tilpasse seg hvis man
ikke snakker med dem, personlig, og er
noenlunde ærlig.

Magi.

Er det magi når en moderne alternativ behandler
“renser” et hus for dårlig energi? Er det det når en katolsk prest
velsigner et hjem? Jeg er katolikk, så selv om jeg ikke har gjort det siste
selv, så fester jeg en viss lit til den typen ting. Kirken, selve bygningen, er viktig for meg, jeg tror jeg kan si for
oss. Etter mange års besøk av folk som ber, sitter det mye i veggene.

Man kan oppleve tilstedeværelse på bestemte steder, det er vel en katolsk greie, kan man si.

Jeg tror kirken har et syn på “ekte” mysterier som
noe man aldri kommer til bunns i, og som det ikke er meningen å komme til bunns
i. Liturgien i gudstjenesten er ett eksempel. Det er litt som musikk, og liturgien er
jo ofte fylt med musikk.

Men selv om jeg anerkjenner eksistensen av mystikk,
anerkjenner jeg også vitenskapen, både den naturvitenskapelige og den
humanvitenskapelige, altså litteraturvitenskap, musikk-, samfunnsvitenskap,
osv. Jeg tror ikke de har svarene bestandig,
ikke minst i vitenskapen finnes det alltid en masse forbehold, men den er jo
faktisk en viktig kilde til kunnskap.

Noen stoler mer på naturvitenskapen enn på humanvitenskapen,
psykologien, for eksempel, og til det tror jeg bare jeg skal si at gjenstanden, det man forsker på, ikke er
den samme i disse to store grenene av vitenskapen, så det er ikke så rart at
tenkningen kan bli forskjellig og resultatene også. I det første tilfellet er
det naturen som er forskningsobjektet, og i og med at menneskene ikke bare er
natur, men også kultur, kommer man i det andre tilfellet kanskje raskt inn i en
verden hvor det fysiske faktisk betyr mindre, det mentale mer.

Jeg har alltid syntes at de
humanvitenskapelige vitenskapene er mer befriende, gir flere valgmuligheter. Men
det har vel også med interesse å gjøre.

Uansett har jeg en opplevelse av vitenskapen som middel, som
arbeidsredskap, slik at poenget med å lære seg ting er å kunne gjøre noe,
etterpå, i tillegg til at det er interessant og morsomt å utvide horisonten,
skjønne nye ting. All min lesning av musikk- og litteraturvitenskap har i hvert
fall gjort meg til en bedre musiker, tror jeg.

At jeg opplever naturvitenskapen som begrensende sier vel
bare hvor lite jeg vet om den.

Men når det gjelder rigide tenkemåter blir jeg av og til
sjokkert over hvordan mange tenker om skjebnen,
arvesynden (en vestlandsk variant av
det uavvendelige) og lignende begreper. Det virker som om de tingene er utrolig
begrensende i livet for mange, både når det gjelder eget liv og hvordan man
forholder seg til andres. “Det var til det beste”. “Det måtte gå
sånn”. “Han kunne ikke ha gjort det annerledes”.

Man kunne fristes til å tro at vi er late, hvis vi ser oss selv fra dette
utsiktspunktet. Best å kunne legge skylda på livet, skjebnen, utviklingen, ja, der har vi en annen
variant som også ligner. Så slipper man
unna ansvaret, slipper å ta de store valgene. Jeg vet det er hardt å kreve, det
kan man vel nesten ikke gjøre av ett menneske, men hvis det er et trekk ved en hel kultur kan
det være grunn til å tenke seg om.

Det jeg blir sjokkert over er ikke selve de strenge tenkemåtene,
de har jeg selv nok av fra tid til annen, men at man tar dem på alvor og tilpasser livet etter dem. Det er ikke fornuftig i mitt hode.

Vitenskapen i nær sagt en hvilken som helst form kunne godt
trenge litt dypere inn hos oss. Kunnskap forteller deg både at det finnes mange
måter å tenke på, til og med om det samme temaet, og det gir deg redskaper til
å gjøre ting som ikke er så feil – du ødelegger ikke fullt så mye hverken som privatperson eller politiker hvis du vet
litt om hva du har rundt deg og inni deg. Kanskje.

Vi har en kort vitenskapstradisjon (universitetet ble
grunnlagt i 1811, ikke akkurat tidlig i europeisk sammenheng. Københavns
universitet ble opprettet i 1479, Oxford en gang på 1100-tallet.)

Men kanskje
den ikke er så kort som vi tror – tross alt bodde det og arbeidet det utdannede
folk her hele tiden, både “utlendinger”, danske embetsmenn og folk
med andre nasjonaliteter, og de har jo jobbet i Norge, i dette landet, de har hatt ting å si om livet her, de er preget av landet også, ikke
bare av sin bakgrunn fra andre kyster. Mange av dem var jo født her også, de var norske, selv om de måtte til København for å utdanne seg. De har
helt sikkert smarte ting å si, hvis vi finner frem det de eventuelt skrev.

Eller de som ble i København, Holberg, for eksempel. Det er vel på tide å
slutte å diskutere om han er dansk eller norsk, og begynne å lese hva han skrev.
Det var ikke lite, heller.

Vi har jo klart oss her hjemme også. Jeg er temmelig sikker
på at det finnes mye kunnskap i Norge som ikke finnes andre steder, akkurat som
det er tilfelle med andre land og andre kulturer. Måter å overleve på, for eksempel, som har forplantet seg til helt andre
felt enn gårdsdrift eller fiske, hvor det kanskje opprinnelig ble utviklet.

Men den kulturelle isolasjonen mange har levd i her oppe, og som det
virker som om mange fortsatt lever i, har gjort oss lite fleksible i
tankegangen. Ikke en god utrustning å møte verden med, selv om det finnes
andre, mer positive ting i vår kultur.

Noe av det feltet som idag kalles alternativ medisin, er en
forlengelse av folkemedisinen, det tror jeg i hvert fall man kan si i en eller
annen forstand. Og når det gjelder medisinen og folkemedisinen, kan man i hvert
fall si at folkemedisinen har noe å komme med.

Selv om en del av det som skjer der muligens er uforklarlig
for skolemedisinen, og en del sikkert ikke virker, kan man vanskelig
argumentere mot ting som skjer, uansett på hvilket nivå det befinner seg
kunnskapsmessig. Jeg har selv sittet med beina i vann en halvtime med et
apparat hverken jeg eller behandleren helt visste hva var, men da jeg tok dem
opp igjen var vannet totalt møkkete, en utrensning av avfallsstoffer i kroppen
må ha skjedd, man kan vanskelig se det på noen annen måte, tror jeg.

Hennes kommentarer om min helsetilstand skal jeg forbigå i
stillhet, de burde ikke komme fra en behandler som vet så lite som henne. Men
det hun gjorde, var i hvert fall noe, en renseprosess. Jeg kan ikke skjønne noe
annet.

Man bør kanskje huske på at forskning er en nokså langsom
ting, både fordi man skal være noenlunde sikker på det man sier, og fordi det
skal relateres til det som allerede finnes av vitenskapelig, systematisk
kunnskap. Man skal ha tid til å tenke, å utføre eventuelle eksperimenter eller
feltarbeid.

Det er jo selvsagt spesielt viktig når man holder på med
medisin. Men det er ikke dermed sagt at det ikke faktisk finnes snarveier eller
hittil ukjente løsninger som faktisk virker for meg. Hvis man fikk forklart hva
man drev med i vitenskapelige begreper – for eksempel dette fotbadet – ville
man ha plassert det i vitenskapen, da. Men å få det plassert der så godt at
alle ville kunne bruke metoden, ville ta litt ekstra tid. Hvis den altså
fungerer til et fornuftig formål, ikke går ut over andre ting osv.

Vi trenger både folkelig kunnskap og vitenskapelig. Hvis
vitenskapen – for eksempel medisinen – ikke klarer å løse visse problemer, vil
vi jo sette i gang på egen hånd og prøve å få til noe. Det er bare rett og
rimelig, og for eksempel alle de sykdomstilstandene som ligger i møtepunkter
mellom psyke og kropp er et åpenbart problem for legevitenskapen for tiden, man
har ikke nok kunnskap til å finne ut av alt sammen.

Kanskje vi trenger et paradigmeskifte når det gjelder synet
på sykdom, kanskje kan man tenke seg at alle sykdommer har en fysisk og en
psykisk komponent (eller flere) som er spesifikke for den sykdommen? Det er i
hvert fall en tanke å tenke.

Dessuten skal man ikke være blind for muligheten at en del
tilstander kanskje ikke egentlig er sykdommer, men allikevel skaper problemer.
Jeg befinner meg nok en gang på tynn is, fordi jeg ikke helt vet hvordan
legevitenskapen skiller mellom de forskjellige fysiske og psykiske tilstander.
Noen ganger går i hvert fall tingene over i hverandre for pasienten, og hvis
psyken blir tilstrekkelig presset har man jo et problem, uansett hva resultatet
og diagnosen er.

Mange lever også under konstant press. Man kan si at det
gjelder alle, men forskjeller er det, skillelinjer etter familie,
oppvekst, klassetilhørighet og en masse andre ting.

Jeg har ikke en gang gått inn på det som faktisk finnes av kunnskap
i feltet psyke/kropp, for det finnes forskning hvor man har kunnet påvise
fysisk målbare endringer i kroppen etter mental påvirkning av forsøkspersonene.
Helt generelt er vel det kanskje gammel kunnskap. Når det gjelder utmattelse,
for eksempel, som ikke skyldes direkte fysisk påvirkning, vil jeg tro at det allikevel
er visse endringer i kroppen som er vanlige eller som forekommer hyppig.

Noen ganger er det kanskje sånn at det som for meg er magi,
er for min nabo hverdagsliv, og omvendt. Han trenger slett ikke komme fra et
afrikansk land hvor “vanlig” magi kanskje er en del hverdagslivet, det holder at han er fra et annet sted i
Norge hvor mine ting er helt ukjent, ikke i avisa, men nettopp i hverdagslivet.

Uansett hva man baserer sin kunnskap på spiller det jo også
en rolle hvordan man bruker den, og ikke minst hvordan man reagerer, når man
møter andre som har en annen tenkemåte. Enkelte ting gjør du rett og slett
ikke, enkelte ting sier du bare ikke, tabuer finnes i alle kulturer,
subkulturer, i enhver gruppe mennesker som på et eller annet plan identifiserer
seg som en gruppe. Så hva gjør du hvis naboen plutselig har stikk motsatt
oppfatning av ditt tabuområde?

Enhver gruppe har rett til en identitet, synes jeg, men
utslagene, utsvingene av visse ting kan være nødvendig å diskutere.

Én manns magi er en annen manns hverdagsliv?

Kanskje det. Hvis vi skal leve sammen i noenlunde fred,
virker det mer fornuftig å basere fellesskapet på vitenskap, ikke religion, den
rekker lenger i dag. Mange snakker om våre kristne tradisjoner, ja, de finnes
eller fantes, men Norge er et meget mangslungent land, og da snakker jeg ikke
en gang om såkalte innvandrere, men alle dalførene, alle stedene som har gjort
oss så sta og egenrådige – og forskjellige. Linda Helleland, når hun snakker om
Kvikklunsj og kanskje bløtkake…ja, hallo, men det er jo liksom litt
begrenset, ærlig talt. Det sier egentlig
sitt om hvor lite felleskapet var, på en måte, hvis det var det vi hadde sammen. Kulturen har
utviklet seg mye siden det der var det eneste.

Hva med Moddi, hva med norsk jazz, Nord-Norge er en kultur
for seg, egentlig, hva med ny musikk, gammeldans i gammel og ny støpning, Nordheim, hva med all den gamle kunsten og musikken
som jeg prøver å mase om? Kirkelig kulturverksted, hvor skal jeg stoppe,
elektronika, alt sammen er dagens norske kultur. Jeg har helt sikkert glemt en
masse, og jeg har ikke en gang forsøkt å følge med på kunst, kunsthåndverk,
teater. Rockescenen. Såkalt popmusikk. Amatørkor og-orkestre.

Livene er i hvert fall ikke så like som Sylvi Listhaug skal
ha det til. Men den daglige væremåten har hittil egentlig vært et møtepunkt,
synes jeg i hvert fall, det har vært
mulig å snakke sammen
over temmelig mange grenser.

Vi kan godt være uenige, men hvis vi faktisk lytter, kan det
hende “motstanderen” har i hvert fall ett eller to poenger som du kan
bruke til noe.