Skal vi ha en seriøs diskusjon om det er lov å spørre en
utlending eller en “utlending” om hvor han eller hun kommer fra?

Hvor livsfjern kan man bli? Kjenner dere ingen? Byen,
landet, renner over av folk fra alle verdenshjørner, nyankomne og veteraner, de vil gjerne bli venn med en nordmann, enten
det er en østlending, vestlending, Tromsøværring eller en fra Trøgstad…seriøst,
folkens, hvordan lever dere?

Kom dere ut på kafé eller ta fatt i hun kollegaen du har
gått og lurt på alt for lenge. Jeg
vet da hvor de kommer fra, de jeg kjenner. Det er jo bare et lite fillespørsmål
som, hvis man er nysgjerrig, og jeg mener seriøst
nysgjerrig og åpen for i hvert fall litt eventyr
i hverdagen, så blir et spørsmål om hvor
småtterier.

Ærlig talt.

Du er vel hyggelig å snakke med?

Så hva venter du på?

PS Jeg kan også være sjenert, men jeg lager neiggu meg ikke et prinsipp av det. For meg er det et problem, når det oppstår. Når det ikke oppstår, eller jeg klarer å knekke den utveksten, er det en stor fordel.

PS2 De som ikke vil være utlendinger kan bare si fra til meg, så finner vi sikkert en ordning, hvis ikke noen andre har gjort det i mellomtiden. Det meste lar seg løse opp i en kopp kaffe eller en øl.