Nesten alt blir til slutt ødelagt av å bli vasket i oppvaskmaskin.

Jeg tror det eneste som slipper unna er stål, og vel å merke ting som er laget av bare stål. Har du gryter med plasthåndtak eller gafler med trehåndtak går ødeleggelsen raskt, selve gryta blir nok rein, men håndtakene ser etter en stund redusert til plast- eller bakelittverdenens svar på rosinfingre. De ser ut omtrent som gamle setre, bare ikke så fine. Aluminium får også en sånn teint eller tekstur, altså overflate, som du raskt blir misfornøyd med, hvis du ikke var det fra før av. Ekkelt å ta på.

Har du et gammelt familieservise er det lett gjort å ødelegge det, det blekner, og til slutt er mønsteret mer eller mindre borte.

Det samme gjelder glass. Uansett hva hun i butikken forteller deg blir mønsteret av Torbjørn Egner-figurene borte etter hvert, det tar kanskje to-tre år.

Jeg er ikke veldig glad i å vaske, men jeg ble satt til å vaske badet, som en fast oppgave, da jeg var barn, og lærte meg det som skulle til. Det er i og for seg helt ok å vaske, så lenge du ikke er underlagt noen som tar livet av deg hvis du ikke gjør arbeidet i tide eller på den rette måten, mentalt eller fysisk.

Oppvask for hånd kan være kjedelig fordi det må foregå stort sett hver dag, men løsningen for meg er, bortsett fra å ha slakk på når den skal tas, at man kjøper ting man faktisk liker. Da kan det å vaske dem være å se dem en gang til, nesten som en kunstgjenstand. Jeg tror kanskje det kalles brukskunst, og ordet trenger jo ikke reserveres håndlaget keramikk eller glass, selv om det også kan være kult. Jeg liker også fabrikkting. Sikkert en konsekvens av at jeg tross alt er en smule skjematisk i hodet, selv om deler av meg stritter imot og vil være kjerringa mot strømmen. Alltid kreativ? Tja, man må kanskje ha et rutemønster å tegne i også, et system.

Finn gjerne ditt eget, kjøp noe nokså solid, som sagt, som du synes er verdt å betale for. Og selv om det dyreste ikke alltid er det beste, hender det noen ganger at det tross alt er verdt å betale litt for ting. Én utgift som er stor sparer deg av og til for mange små utgifter – hvis du altså har noe i nærheten av en “normal” økonomi, i hvert fall i perioder. Hvis du virkelig har lite penger går ikke det der alltid så bra, da må du nok vente til økonomien bedrer seg eller ta til takke med noe annet. Det spørs jo hvor dyre dine ønsker er, også. Det er jo ikke alltid man vil ha noe dyrt.

Og man trenger jo ikke kjøpe et helt servise til flere tusen heller. Jeg tror egentlig luksus passer best i ikke for store doser, for lommeboka, selvfølgelig, men også for sjela. Det er kult, når man er nokså fattig, å gå i dyre butikker og kjøpe én liten, men fin ting, som til og med du har råd til. I noen butikker må man forsere litt høy nese fra de som ekspederer noen ganger, men jeg synes egentlig det der begynner å gi seg, også. Ha litt humor på det eller gi blaffen, så overlever du. De fleste har et punkt hvor de svarer deg ordentlig og er hyggelige. Minst ett.

Ganske mange som egentlig har råd har for vane å unngå de skikkelig bra tingene, og forbruker dermed kanskje mer enn de må.

Hvis du vil spare budsjettet ditt for unødige utgifter og miljøet for unødig CO2-utslipp, kjøper du altså noe som holder (ja, jeg vet noen gjør narr av kvalitet, men det er jo faktisk forskjell på en del ting, i hvert fall. Det er som sagt ikke alltid det dyreste som er det mest holdbare, så man får finne ut hvor mye estetiker man er, eller hvilken estetikk man liker.)

Poenget er bare å slippe å gjøre innkjøp og skifte ut ting hele tiden, man må i så fall lære seg å se forskjell på det som mest sannsynlig må hives etter et halvt år og det som holder…et halvt liv, eller et helt. Flere.

Hvis du er estetiker lønner det seg å kjøpe ting du liker, fordi du kommer til å hive det du ikke liker allikevel, før eller seinere. Tenk litt på det også.

Onkelen min hadde et renessansebord. Jeg har lyttet til og deltatt i voksne samtaler ved det bordet fra jeg var barn og spist mange fiskekaker der, andre ting også, til og med en forbanna plumpudding som tanta hadde kjøpt i London og kom hjem med. Det var heavy stuff, for å si det sånn, den var dynket i rom eller whisky eller noe sånt, tung mat, kan man si, men det var gøy å prøve. Nå er det så lenge siden at det er på tide med et forsøk til, når det passer sånn.

Bordet holder fortsatt, tror jeg, det er slitt som f…, men visse ting eldes med skjønnhet eller stil eller hva man sier. Ikke bare mennesker, også det de lager. 300 år eller noe, fortsatt ikke bare brukbart, men fint.

Man må gidde å bære det opp eller inn, da, når man flytter. Gamle ting veier en del, som regel.

Man må jo ikke akkurat kjøpe et renessansebord, heller, selv om det er billigere enn mangt og mye nytt fra møbelbutikkene og jeg tror også IKEA.

Man finner det man vil ha. Poenget er at noe av det man kommer hjem med blir fort ødelagt, mens noe blir veldig langsomt ubrukelig, og i mellomtiden blir det egentlig finere fordi det er gammelt og slitt.

Bruktbutikker må også sees på som økovennlige, og selvsagt finn.no, genialt.

Men som sagt, sorry, oppvaskmaskin er ikke i den kategorien, tror jeg. Jeg har ikke regnet på strøm- og vannforbruk, men når det gjelder tallerken- og glassforbruk er det ingen over, ingen ved siden. Det skjer ikke alltid med en gang, men det skjer etter hvert, stort sett, med det meste.

Jeg får ta høyde for at det kanskje finnes maskiner som har løst problemet til en viss grad, men de jeg har vært borti, privat, har fungert sånn som jeg beskriver det. Og hvis ingen produsenter har tenkt nok på slitasje, er det på tide å gjøre det.

Ingen regel uten unntak, heller, for oss forbrukere. Av og til gir jeg blaffen, også i økologi.

Men ikke hver gang.