Folk snakker om at de synes synd på damer med hijab. Det er
ubehagelig å gå med.

Hele det der skautet virker på meg som en sosial vane. Man
kan godt kalle det uvane, vi har jo brukt noen år, for å si det sånn, på å
unngå kvinneundertrykking så langt vi har fått det til. Jeg har aldri hatt noen
problemer med å innrømme kvinner akkurat samme rettigheter i samfunnet som
menn. Noen mener det har gått for
langt, men jeg tror de tenker mer på privatlivet enn samfunnslivet. Jeg tror kanskje det varierer ganske mye
hvordan vi i bunn og grunn lever – privat. Vi er ikke en riktig så homogen
befolkning som vi tror.

Tilbake til 50-tallet eller lenger tilbake skal vi uansett
ikke, men noen har knapt kommet seg ut av det.

Det er grenser for hvor mye staten eller samfunnet
og også medmennesker kan blande seg inn i andres liv, selv når det går ut over
noen. Vi har selv, her i Norge, mange sosiale vaner og uvaner som går utover
noen. Mange oppdrar barna sine unødvendig strengt, uten at det er snakk om
fysisk vold. Mange forhold er fullstendig skjeve, både i kvinnens og mannens
disfavør. Noen klarer ikke å sette ordentlige grenser for barna, det er også
lite funksjonelt.

Det finnes en masse mer, og jeg tror mye mer alvorlige ting,
og vi snakker ikke sjelden om vaner og uvaner som gjelder gruppers levemåte, det gjelder ikke alltid bare enkeltpersoner, på
samme måte som bruken av hijab omfatter både grupper av folk og enkeltmenneskers
valg.

Uansett, hvis man ser på verden, som altså er kommet til vår
dørstokk, og dens vaner og uvaner, så gjelder det vel å holde fast på det man
synes man vil holde fast på, og så møte det fremmede med et noenlunde åpent
sinn. Diskusjoner er selvsagt helt greit, både privat og i pressen. De har vi
jo også.

Mange innvandrere ser også på seg selv som gjester i
utgangspunktet – selvsagt. Det kan godt hende de har lyst til å bli, det vet de
kanskje ikke med en gang, men de er seg jo bevisst at de har en annen kultur, i
hvert fall hvis de kommer som voksne. Og de vil gjerne lære norsk kultur å
kjenne, bli kjent med nordmenn, for eksempel. For mange er det et helt vanlig,
bevisst valg å flytte nettopp hit, for å utforske vår kultur. Vi må jo finne
måter å slippe dem inn, også, de kan ikke leve i ingenmannsland forever. Alle
kulturer har sine barrierer, men noen av dem må kunne overkommes. Det må finnes
noen dører inn og ut av vår virkelighet.

Begeistringen fra utlendinger kan av og til rette seg mot
ting som for meg kanskje er selvfølgeligheter
– men altså, mange av dem er her fordi de synes vi har interessante ting i kulturen.
Jeg kan ikke styre hva de interesserer seg for. Ikke minst skigarder og tradisjonelle
kaker, sånne ting, er noen ganger kjempeinteressante kulturfenomener for noen. Fordi det er så annerledes enn det de kommer fra, eller av andre grunner.

Jeg kjente en iransk kafeeier en gang, som ville bygge et sånt beiset
plankegjerde rundt utekafeen, midt i Oslo. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle
ham at det ikke var så veldig hipt, hvis han var ute etter et
“moderne” publikum, som jeg kanskje ville tenkt på. Uansett bygde han
det. Han solgte kafeen etter hvert, jeg vet ikke hvorfor. De hadde god mat, og
det var et ok sted.

Kanskje jeg burde presentert ham for en som kunne laget en
ordentlig skigard isteden. Det ville
kanskje vært noe, selv for oss som bor mellom bygårder og parker. Nok en gang stritter vi for mye imot.
Isteden burde vi dyrke våre egne ting, sånn at vi kan møte det fremmede. Det er
mye morsommere. Hva er din interesse?

Uansett er man nødt til å innrømme medborgere – som idag
tilhører mange kulturer – retten til et eget liv, så lenge det ikke er snakk om
rene overgrep eller andre lovbrudd etter tradisjonell målestokk. At de etter
hvert ligner mer på oss er naturlig, på samme måte som vi tar inn ting fra dem.
Du ville vel også blitt litt
amerikansk av å bo i New York eller Los Angeles, hvis det var ditt valg å dra dit.

Selv noe så uskyldig som fiskeboller i karrisaus…karri er
jo egentlig asiatisk, indisk. En gang må det ha kommet inn i kulturen, og blitt
omformet.