Nordlendingene har klart noe Oslo og Østlandet fortsatt har problemer med på film, i hvert fall på bokmål: Å lage en helt vanlig historie om seg selv, med helt vanlige rollefigurer, og å gjøre den troverdig, ikke minst med skuespill som holder. Å fremstille vanlige personer med gjenkjennelige reaksjoner, som samtidig har kontakt med dypet i oss og rollefigurene, kort sagt vanlig skuespill.

“Oskars Amerika” er fra nordnorsk miljø, handlingen foregår på et lite sted på kysten.

Oskar er kanskje 11, og moren har et alkoholproblem som plager ham også. Det er ikke en del av historien at hun skjermer ham eller klarer å gjøre noe ut av en vanskelig situasjon. Tvert imot, hun klarer det ikke, mister jobben og må på et eller annet “sted” for å prøve å gjøre noe med alkoholproblemet sitt. Hun lyver om det til sønnen, sier hun skal til Amerika en stund, og sender ham til bestefaren, altså sin egen far, for
sommeren. Han er en fullstendig fastskrudd fyr som plager barnebarnet ved å sette ham til å hogge ved hele sommeren og ellers er bisk mot alle, snakker skit om datteren og barnebarnet til begge, for eksempel.

Mens Oskar er hos bestefaren og tror moren er i Amerika, er hun i virkeligheten på en institusjon rett i nærheten av bestefaren.

Lyspunkter finnes, historien har helt andre sider, ikke minst i form av bygdas “idiot”, som vel stort sett er den som oppfører seg normalt.

Kort fortalt en i og for seg enkel historie som alle kan relatere til, kanskje, med noen fantastiske innslag som også er høyst forståelige i sin usannsynlighet.

Jeg og datteren min på ni var enige om at det var en utrolig fin film, fin og trist.

Vel verd å se uansett hvilken alder man har.

Aftenposten er enig i sin anmeldelse av filmen, men at de kaller den en “feelgood-film” er språklig visvas. Kanskje på tide å rydde litt i filmterminologien.

Forresten tror jeg nordnorsk kulturliv kan andre ting også for tiden. Jeg så “Hvem er redd for Virginia Woolf” på Hålogaland Teater
i Tromsø for et par år siden, og det var også en troverdig sak. Sjokkerende, selvfølgelig, det er jo en helt jævlig historie, og med “normalt”, godt skuespill.