Nordlys’ leder i går, 23. mai.

http://nordnorskdebatt.no/article/storste-trusselen

Jeg vet ikke hvilken hensikt Nordlys har med å si det de sier i denne
lederen. Ingen er vel i tvil om at islamsk ekstremisme har med islam å gjøre.

Det første spørsmålet er hva vi gjør med det. For dem som ikke kjenner
noen muslimer, og kanskje også bor steder hvor de knapt nok møter dem, virker
det som om det å gripe etter en trygg politiarm er første reflekshandling.

For oss som har møtt mange, og daglig møter dem i hvert fall i
butikkene, hos frisøren osv., er muligens saken litt annerledes.

Jeg har hele tiden sagt at for å kunne kritisere noen bør man først
være venner, alminnelig vennlig innstilt. Slik burde man generelt møte fremmede.
Dit synes jeg vi har kommet i hvert fall i min del av Oslo, på gata, hvis man
vil si det sånn, i offentligheten.

Uansett synes jeg det er helt greit å diskutere alle sider ved folk
som kommer hit, og folk som er her fra før av også. Det er greit så lenge man
holder unna den aggresjon som vi alle bærer på, ikke bare mot muslimer, men
generelt mot utlendinger, uansett hvordan vi definerer dem. Norsk kultur har et
generelt problem med omverdenen som etter min mening blant annet kommer av
kulturell isolasjon. Jeg tør ikke si hvor lenge det har vært tilfelle, men i
hvert fall i min levetid (jeg er 53). Jeg tar meg selv i stadig å behandle
utenlandske venner med en annen målestokk enn mine hvite, norske bekjente, å gi
dem mindre spillerom, rett og slett, å kritisere dem for ting jeg aldri ville
gitt mine barndomsvenner pepper for, for eksempel. Det er ikke helt ok, kan man jo si, ikke
minst fordi vi som land faktisk trenger impulser utenfra, på grunn av den
isolasjonen jeg snakker om. For mange av oss mangler perspektiv på sin egen
kultur og sitt eget land, er for ensidige i tankegangen.

Det viktigste vi kan gjøre for fred er å snakke med hverandre, også
over alle slags grenser. Og jeg mener som sagt ikke at man skal dytte de
vanskelige tingene under teppet, men man må gi litt tål og behandle folk som
gjester hvis det er det de er. En viss kritisk avstand til sin egen tenkemåte er
også en nødvendighet i enhver dialog.

Man bør også huske på at en viktig årsak til den første innvandringsbølgen, historisk sett, rett og slett er Europas
kolonihistorie, utnyttingen av de såkalte utviklingsland.

Grunnen til den bølgen vi opplever nå står ikke klart for den vanlige
medieforbruker, men egentlig er det vel ingen nyhet at spesielt USA alltid har
stukket fingrene sine i andre lands anliggender og konflikter, og fortsatt gjør
det. De driver all slags virksomhet som tar sikte på å støtte den ene eller den andre side i pågående konflikter, fra krig og nedover. Enkelte ting er det også vanskelig å kalle noe annet enn krigsforbrytelser.

Så på mange måter kan man vel si at vi har vært med på å skape i hvert fall deler av flyktningeproblemet. De historiene som direkte berører Irak og Syria begynner kanskje langsomt å bevege seg til overflaten av vår bevissthet. Norge kan vel ikke sies
å ha noen kolonialisthistorie, tvert imot har vi nærmest vært en koloni selv.
Men ansvaret i moderne tid kan vi ikke fraskrive oss, vi har jo et tett
samarbeid med USA og andre, også via etterretningsorganisasjoner. Nyhetene på
dette området retter også pekefingeren spesielt mot Storbritannia.

Dette, sammen med andre ting, har gitt oss et problem, kan man si, og
utfordringen er både hva man gjør med problemet, og i hvilken grad vi kan snu
det til en fordel.

Jeg forsvarer også gjerne norsk kultur. Verden er i ferd med å
blande seg på en måte vi ikke har opplevd før. Å si at norsk kultur ikke finnes
er tåpelig. Men hvor ens den er – det er fortsatt et spørsmål.

Det minste felles multiplum jeg vokste opp med er bare en liten del av
den. Jeg vet ikke hva som er grunnen til at vi stoppet opp ved bløtkake og
vanlig kaffe, kanskje fårepølse, fårikål og noen få andre matretter, Grieg og Svendsen, Tidemand og Gude… Det er så mye mer, idag, selvfølgelig, men
faktisk historisk også.

At denne regjeringen har så lite forhold til vår kunst er et
problem, men det speiler vår offentlighet, om ikke vårt folk, nødvendigvis.
Interessen for de mange ting som skjer i kulturlivet går ofte på tvers av
sosiale og geografiske skillelinjer. Det finnes selvsagt mønstre som følger
sånne grenser, men også det motsatte.

Vår kultur – hva det nå er, i sine mange varianter og fasetter – er tildels
under press, men fra hvilken kant avhenger kanskje av hvem man er og hvilken
del av kulturen vi snakker om. En ting er innvandring, i en befolkning som
delvis fortsatt har en stor andel som rett og slett kan kalles sjenerte, lite
sosialt anlagt. Dessuten har vi temmelig begrenset kunnskap om oss selv.

Nord-Norge, det har jeg sagt mange ganger, virker fortsatt annerledes,
men jeg vil ikke gi Oslo all skylda for dette heller, fordi alle slags ting fra
resten av landet også samles her, positive og negative. Akkurat hvordan det
skjer har jeg aldri sett noen samlet fremstilling av, men jeg tenker i hvert
fall at en del problemer som egentlig er nasjonale kommer til overflaten her.
Og det er bare én side av saken, selvfølgelig.

Internett presser på språket, både fordi skrivefeil kan
leses i ørten tusen eksemplarer, og fordi engelsk siver inn overalt. Man kan
merke det siste både i aviser og dagligtale. Vi kan kanskje ikke gjøre så mye
annet med det enn å stole på at lærerne gjør det de kan, og andre språkbrukere.
Men bevissthet om dette er i hvert fall et poeng.

Endel nokså lite interessante sider ved amerikansk kultur flommer også inn over oss og preger ikke minst våre barns språk og kultur.

Vi har ikke noen akademisk ordbok – altså en som omfatter alt som er
trykket på norsk. Riksmålsordboken har vel tatt mål av seg til å gjøre denne
jobben, men den omfatter bare en del av vår språkhistorie og er dessuten delt i
to deler, en ny og en gammel utgave, som jeg tror delvis overlapper hverandre. Oxford
English Dictionary, Svenska Akademins ordbok, Den danske ordbog, dette er det
jeg snakker om.

Det er et spørsmål hva man eventuelt skal gjøre med kilder fra før
1900, hvor det ikke finnes noe norsk skriftspråk, bare – kanskje – en spesiell
variant av dansk. Men det 20. og 21. århundre går det an å få med, i hvert
fall. At vi ikke har en sånn ordbok er et problem, det gjør oversettelsesarbeid
vanskeligere enn det trenger å være, og bidrar nok til at endel norske villniss
i kunnskapsverdenen opprettholdes.

Jeg vet ikke heller hvordan arbeidet med “Norsk ordbok” går
– den skulle jo i prinsippet omfatte alle uttrykk på nynorsk og dialekter, en
stor jobb det også, med andre ord. Med vår historie nok en gang i minnet er
dette også et interessant prosjekt. Mange andre europeiske lands universiteter
stammer fra middelalderen, mens vårt ble grunnlagt i 1811, altså svært sent.
Man kan ikke si at vi ikke har klart oss, men man kan si at vi har et spesielt
forhold til både kunnskap og klasseskiller, blant annet på grunn av dette.
Dette er overhode ikke bare negativt, men uvanlig i Europa. Men blir denne
ordboken ferdig?

Å ta vare på vår kultur handler også om sånne ting. Ord og tanker gir
muligheter til fred, akkurat som panikk kan ødelegge freden.

Man kan holde verden på avstand med andre midler enn politiet.

Ytlending, se utlending. Denne fleipen unngikk redaksjonens
kontrollesning i Cappelens tysk-norske ordbok. Uttalen hører kanskje mer hjemme
i en fransk ordbok, men det er uansett en god vits.

Men det er på tide vi lærer oss mer om vår egen kultur, at Norge er mer
enn brunost (men også brunost) – og så går tilbake til diskusjonene med fornyet
innsikt.

Jeg kan heller ikke helt fri meg fra tanken om at den virkelig
innbitte innvandringsmotstanden til en viss grad er et generasjonsproblem.
Fortsatt preges en del posisjoner i debatten av folk som har vokst opp under
krigen. Man kan lure på hvor langt vi var kommet med det norske prosjektet da
Nazi-Tyskland satte sitt preg på oss i fem år, eller altså, på dem, og i hvor
stor grad redselen fra den gang fortsatt preger tankene i dag.

Nordlys’ leder snakker ikke om alt dette, men den slår an en tone jeg
ikke tror vi har bruk for.