“Alt er matematikk”, sier noen.

Jeg har møtt skikkelige datanerder som er kreative, morsomme, som har ting å melde.

Det er glimrende. Et ypperlig utgangspunkt for undervisning, for eksempel.

Men de er ikke alene om å ha en filosofi.

Alt er kunst.

Alt er ingeniørkunst. Alt er økonomi. Alt er rock. Alt er natur. Alt er kultur.
Alt er snekring. Musikk i sin alminnelighet. Dans.

Jeg så en skikkelig søt dansk film en gang, om en som monterte kjøkken, en sjarmerende fyr. For ham var alt kjøkkenmontering. Ja, han fikk seg kjæreste, selvsagt, det skulle bare mangle, han kunne utlegge prosjektet sitt for hun han var interessert i.

Alle fag – tror jeg – har i seg denne muligheten. Er man der har man faktisk kommet ganske langt – med sitt eget fag. Men naboen har den samme muligheten, selv om han kan noe annet.

Alt er ikke visualitet. Alt er ikke utregninger. Det vil si – det kan godt være det – men det kan like godt være noe annet.

Nesten like godt.

Enhver verdensanskuelse har sin rekkevidde og sine begrensninger.
Sine blinde flekker, ting den ikke ser, andre skavanker, og verdifull innsikt.

Det er også noe som heter bakkekontakt.

Ethvert fag og ethvert menneske har mulighet til å lette fra bakken. Mentalt. Menneskelige kunnskaper og ferdigheter går temmelig langt.

Det er også en fin ting. Morsom. Det kan også være nyttig.

Inspirasjon, entusiasme, energi. Gode ideer.

Men det hender ideene går for langt. Det kan skje at kreativiteten løper så langt avgårde langs veien at den mister kontakten med virkeligheten, eller nesten gjør det, at ideene tynnes ut og blir usikre, uvirksomme, nesten, eller de går mer eller mindre tilbake til utgangspunktet.

Bertrand Russell, som var matematiker og filosof, sier et sted at tall faktisk også brukes til å telle med. Telle noe, noe konkret. Jeg er ikke motstander av vitenskap, virkelig ikke, heller ikke at den spinner eller er kreativ, men det kan skje at den må ta kontakt med virkeligheten. Eller at vi må, vi som bruker den eller resultatene av den.

Det finnes opplagt etiske dilemmaer i en naturvitenskap som løper ganske fort.

Teknisk kreativitet kan gå ut over både miljøet og våre hoder, på hver sine måter. Ikke alle er teknikere.

Alle er ikke en gang praktikere.

En dataskjerm er ikke særlig jordnær i seg selv. Avstanden er påtagelig, for meg, i hvert fall.

Dataskjermen og nettet oppfordrer til en livsstil med fysisk ensomhet, i hvert fall gjelder det mange. Jeg tror nok bevegelsen kan gå den andre veien også. Men da vil jeg si at ensomheten i mange tilfeller var ganske stor i utgangspunktet. Sånn tenkt kan den sikkert fungere positivt.

Uansett har vi ikke helt vendt oss til den.

Jeg liker ikke at mine tanker blir automatisert. Mine ord. Mine tall også, for den saks skyld.

Hele verden i en boks.

Min verden.

Jeg tenker, altså er jeg.

Et utsagn som av mange – i min tid – er blitt sett på som begrensende, man sier det i for stor grad omfatter (toppen av) hodet. Og det er det noe sant i. Det kommer jo an på hvordan den brukes, den måten å tenke på.

Men jeg vil gjerne eie også toppen av mitt eget hode.

Bevisstheten.

Hukommelsen.

Nysgjerrigheten. Virkelighetssansen, som er et resultat av nysgjerrighetens arbeid, av min utforskning av verden.

Den skjer i fellesskap med andre, og i min egen ensomhet.

Alt jeg leser påvirker meg. Derfor vil jeg delvis velge selv hva jeg leser, og delvis la meg overraske.

Jeg vil vite.

Jeg liker ikke ideen om livet som et spill.

For meg er livet et eventyr, en lang historie.

Jeg blander gjerne min egen historie med andres, men jeg vil gjerne ha litt kontroll på når og hvordan.

Du er en gjenstand, kjære Mac, selv om du er laget av mennesker.

Du er en ting, jeg er en person.

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.