Hva er den perfekte selger?

Selvfølgelig en som lar meg litt i fred. Jeg er ikke glad i å handle. Jeg husker en som skulle selge meg mobilabonnement, som jeg ikke syntes jeg hadde bruk for, og han maste så mye og skjønte ikke hvorfor jeg ikke sa ja, så til slutt spurte han rett og slett hva han skulle gjøre for å få solgt noe til meg.

Så jeg svarte jo det. Ikke mas så inni h…

Men det viktigste er jo noe helt annet, det viktigste er at jeg kommer hjem med noe jeg faktisk har bruk for. Bortsett fra den sosiale siden av saken, som jo kan være hyggelig, er jeg jo ute etter å få dekket et behov, som det muligens heter på markedsføringsspråk. Det er ikke så sjelden jeg kommer hjem fra butikken med noe som jeg ikke har bruk for, ved nærmere ettertanke, og den sjarmen som selgeren har brukt for å få meg på kroken føles ikke fullt så hyggelig som da man sto i butikken.

Selgere er faktisk ofte sjarmerende og hyggelige, seriøst, hvis man treffer dem på byen, for eksempel. En del av talentet. Men altså.

I politikken har også salg tatt over nokså mye av den plassen agitasjon hadde for en generasjon eller tre siden. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Fremskrittspartiets oppfatning av demokrati innebærer å tenke ikke så mye velgere som kjøpere. Selv om de etter hvert har lært seg sånn noenlunde gjengs språk i dagens politikk, slipper det ting ut av munnen av og til som forteller hva som er deres mest vante kategorier, som når Anders Anundsen snakker om mennesker som varer, jeg tror også de var på lager. Jeg husker ikke lenger hvem han snakket om, jeg tror kanskje det var flyktninger.

Alle bransjer, for å kalle det det, har sine små hemmeligheter, ting man ikke uten videre forteller andre.

Noen ganger er det det er snakk om kanskje offentlig kjent, også, men betydningen av det er ikke helt fordøyd, man har ikke helt skjønt rekkevidden av det man eventuelt har hørt.

Én ting som jeg har skjønt preger næringslivet for tiden, og har gjort det en stund, er nettopp salg, i motsetning til andre funksjoner i en bedrift, og kanskje spesielt i motsetning til produksjon.

Fenomenet finnes i hvert fall. Mange varemerker produseres forskjellige steder, og er satt sammen av dem som eier varemerket, til ett produkt eller en produktlinje, sortiment eller hva man kaller det.

Én fabrikk med et produkt som man har tenkt ut, laget, og så prøver å selge – det finnes jo, men mange andre “forretningsmodeller” har også tatt plassen. “Hver stein er snudd”, for å bli i det riktige språket – for å oppnå størst mulig salg? Eller best mulig produkt?

Å gjøre det på denne måten er sikkert ikke nødvendigvis dårlig, innkjøp og utvalg av deler eller produkter krever også kvalifikasjoner og kunnskap. En kafé må kjøpe inn råvarer, og ikke så sjelden også ferdige produkter, og det er klart at det kan smake bra selv om de ikke har laget det selv. Til en viss grad er dette en del av pakka.

Men allikevel, det er et større fokus på markedsføring og salg i næringslivet enn på produksjon for tiden. Det er i hvert fall en tendens. En journalist med mere tid og kunnskap enn meg selv kan utforske det og skrive om det, det er kanskje gjort, men jeg tror jeg i hvert fall har mine ord noenlunde i behold.

Fremskrittspartiet virker som det i enda større grad enn Høyre består av folk som i forskjellig grad er knyttet nettopp til næringslivet, enten fordi de driver et firma selv, er vokst opp i en familie med butikk av et eller annet slag, eller de er fans.

Noen heier på idealister i miljøbevegelsen eller Kirkens nødhjelp, folk som lever for å forbedre verden. Kanskje alle gjør det, egentlig. Men andre er i hvert fall nokså opptatt av bedriftseiere og gründere. Andre igjen tenker mer på bieffektene av det bedriftene driver med, hvis de ikke er så samfunnsgavnlige, andre bryr seg mer om at de skaper arbeidsplasser.

Men produktet, som sagt. Både i politikken, som velger, og i dagliglivet, som kunde, da, skulle jo det være viktig.

Hvis du er en selger, da.

I butikken gjelder det: Har jeg bruk for det du selger?

I samfunnet: Har vi bruk for det?