Det må med en gang sies at det ikke finnes én norsk
tenkemåte. Men jeg tror det finnes noen fellestrekk, til tross for store
regionale forskjeller og selvsagt de vanlige sosiale forskjeller som i
forskjellige fasonger finnes i alle land.

Stahet er nokså typisk for temmelig mange av oss, inkludert
meg selv, for å nevne en klisjé med en viss rekkevidde.

Når man snakker om
store grupper mennesker må man også ta høyde for at man snakker i grove
begreper som ikke dekker hver enkelts liv. Allikevel er det mulig å si noe, som bør kunne gjenkjennes og fortelle i
hvert fall noe om saken – hvis det stemmer, det man sier.

Jeg tror alle som er vokst opp enten med norsk skole eller
det vi pleide å kalle den gamle kulturen, kjenner Askeladden. Vi tenker kanskje
på ham som hovedfiguren i eventyrene, og de var i hvert fall i min bevissthet
en av de viktigste bøkene i norsk litteratur, ja, faktisk, uten at jeg hverken
tenkte eller sa det, kjøpte jeg alle tre bindene så snart jeg hadde såpass med
penger, og jeg hadde lest det aller meste av dem da jeg begynte på
videregående.

Askeladden selv er en luring som ingen tror kan noe, en
klassisk posisjon for mange nordmenn. Vi får det liksom til uansett. Dette har
mange positive sider, synes jeg, den skippertaksmentaliteten som vi kritiserer
oss selv for får jo faktisk jobben gjort. Jeg har sett veldig godt planlagt arbeid som ikke er av bedre kvalitet enn ting som tilsynelatende er improvisert. Metoden er nok ikke alltid så viktig, det handler om vaner, også.

Mye fungerte i samfunnet, gjør det
vel fremdeles. Noen må jo ha gjort jobben. Mange utlendinger som ikke kjenner
kulturen tror vi later oss, fordi på utsiden har vi henda i lommene og later
som ingenting, men temmelig mange av de jeg snakker med plages med overdreven
pliktfølelse. Gjør du ikke det du skal på jobben er jeg i hvert fall vant med
at man blir diskret kjibbet ut av det gode selskap. Ikke en spesielt redelig
metode, egentlig, men det jobbes, i hvert fall.

En annen, lite heldig side av denne holdningen om at
“jeg fikser det uansett” er den antiintellektualismen som er så
vanlig i Norge.

Jeg har selv vært profesjonell amatør i flere sammenhenger, blant
annet som lærer, og jeg vet i hvert fall hva det koster å forsøke å jobbe seg
opp til et profesjonelt nivå i det man gjør uten at man har skoleringen i
utgangspunktet. Det krever en masse arbeid. Det arbeidet må forsåvidt uansett
gjøres, å være nyutdannet er alltid krevende, men det er en enda brattere bakke
når man har en utdanning litt på siden eller bare har allmenndannelse som
grunnlag.

Å jobbe sånn krever også respekt for den kunnskapen det er
meningen man skal ha som resultat av de eksamenene man har tatt. Jeg
interesserer meg ikke særlig mye for andres eksamener, annet enn som en kjapp
orientering om hvor de befinner seg faglig eller tankemessig, men jeg
interesserer meg for kunnskaper, og synes ikke det er likegyldig hva folk
faktisk kan i jobbsammenheng.

“A professional amateur” er forresten et fast begrep
på engelsk, for de som ikke visste det, nettopp om folk som fikser jobben, men
mangler papirene. Som sagt, all respekt for det, jeg gjør det samme selv til en viss grad. Men jeg prøver å ta den jobben det medfører.

Men vi bør også huske på at det har vært en nokså vanlig
ting i Norge, å bytte jobb litt på tvers av fag, og som sagt ikke udelt negativt, etter min mening. Både vil jeg si at vi på mange
måter har gjort jobben, selv om mange av oss kanskje har vært nesten amatører, og
det har gitt samfunnet en jordnærhet som jeg ikke synes det er lurt å kvitte seg med
uten å tenke seg om. At ting fungerer etter formålet
er ikke alltid det samme som at det holder faglig mål, snevert vurdert.

Skole vil dessuten alltid til en viss grad fungere som et
laboratorium, altså litt løsrevet fra virkeligheten, og man må alltid tilpasse
det man har lært til det man driver med etterpå, til egentlig nokså enkle tanker om hva vi
alle skal med det man gjør. Selvfølgelig må man – som nevnt – også alltid forholde seg
til et fagmiljø som “kan” tingene, men noen ganger henger fagene seg
opp i gamle vaner eller kjører seg fast i nye ideer som mangler jording.

En del administrasjon
i dag sliter med dette, sånn virker det definitivt utenfra sett, i hvert fall.
Effektivitet er et begrep som ikke har noe ordentlig innhold uten et praktisk
formål, definert av noens behov. At veien til å oppfylle det behovet kan være
lang og rar er greit, men det må allikevel være en vei, som ender et sted.

Jeg vil ikke bli tatt til inntekt for de som ikke klarer å
se andre behov enn sine egne, og legger ned alle ting som de ikke skjønner vitsen med. Vi lever meget forskjellige liv, og
“det norske”, hvis det fortsatt eksisterer som én ting, er i beste
fall et minste felles multiplum. For meg er det egentlig til en viss grad et
tilbakelagt stadium, mer et minne fra barndommen som ikke er helt utslettet,
men heller ikke så viktig, egentlig. Det er nesten som en alder man har
passert, men som man må tenke seg om for å finne ut hva er idag. Jeg har det
vel til en viss grad i behold, men i dagliglivet, i levemåte og kultur, ønsker
jeg meg nærmere både Europa og verden ellers, men med en hjemmefølelse i
behold. Norge i Europa og i verden, det er det perspektivet jeg ønsker meg.

Jeg gir ikke uten videre fra meg gamle vaner hvis de passer
meg, men legger ofte om stilen hvis jeg har lyst, for eksempel i matveien eller i tenkemåte.

Jeg synes også vi kan være rause nok til å ta inn de som kommer hit på en helt
annen måte enn mange gjør – både av motvilje og overdreven “snillhet”
er det mange som kamuflerer hvordan ting egentlig er, sånn at en innflytter i
verste fall ikke har en sjanse til å tilpasse seg, fordi ingen forteller ham
hva som egentlig er saken.

Forutsetningen for å ha en sånn åpenhet må være en viss
selvtillit i utgangspunktet, og en viss positivitet til andre kulturer. Sylvi
Listhaug virker sånn sett lite egnet til å være integreringsminister, hun virker negativ i utgangspunktet til alt annet enn sin egen kultur. Litt må
vi finne oss i å forandre på, vi også. Det bør ikke og trenger ikke å være alt.
Negative sider ved andre kulturer finnes selvfølgelig, men noen har ikke andre løsninger på de problemene enn å hive ut alle de er tilstrekkelig misfornøyd med.

Det skal andre grunner til. De grunnene finnes selvfølgelig for noens vedkommende, men noen er raske på avtrekkeren, for å si det sånn.

De innflyttere jeg kjenner er også som regel fulle av
respekt for det landet de er kommet til, og har ofte også stor interesse for nettopp norsk kultur, til tider ting som
jeg synes er helt uinteressant, men som jo finnes. Værsågod, bare ta for dere, sier jeg, uansett hva det er.

Til en viss grad er det å flytte en
form for turisme, og det er jo ikke noe galt i det, så lenge alt foregår med
respekt. Jeg har ikke dårlig erfaring, men jeg er også en nysgjerrig fyr. På
dette planet elsker jeg forskjeller.

For å komme tilbake til Askeladden synes jeg som sagt godt
vi kan fortsette å bruke ham som rollemodell, så lenge vi også tar hensyn. Carl
I. Hagen er vel et godt eksempel på en som ikke gjør det, egentlig, og han
virker innimellom akkurat like innful og fornøyd som mange andre i andre
situasjoner, når man har lurt skattefuten eller hva vet jeg, naboen.

De der Askeladden-eventyrene handler jo ellers oftest om å kapre prinsessen, og i kjærligheten gjelder vel andre regler enn ellers,
som vanlig.. Jeg skal ikke snakke om krig i den forbindelse, ikke i disse
tider.

At mannen nesten
alltid får det halve kongeriket ved å kapre prinsessen
burde forresten få oss til å tenke litt om tradisjonelle kjønnsroller, i Norge.
Men det er en annen historie.

Andre sider, psykologiske, ved eventyrene, er også analysert
og interessant beskrevet, som standardfortellinger om forskjellige sider av
oss.

Jeg vil gjerne gå lenger inn i dette, men det må bli en
annen dag.