Man har jo sine fordommer.

En sosiolog eller kanskje en psykolog kan selvsagt fortelle deg at de kan være nødvendige, på den måten at man har en idé om noe eller noen, og så har man et grunnlag for å si om det stemmer, det man tenker. Når man altså sjekker, på den ene eller andre måten.

Det siste hører jo faktisk med.

Jeg satt på T-banen her om dagen, vestover, på vei til et eller annet sosialt. Noen musikanter, eller altså musikere, spilte, inne i vogna. Jeg har sett det andre steder, kanskje det var Paris. I Oslo har det ikke vært fullt så vanlig, tror jeg, men jeg tar ikke så ofte T-banen, jeg tar oftere trikken.

Jeg var ikke helt i humør, og en del instrumenter kan også bli litt mye, særlig innendørs, eller hva man skal kalle det.

Men de spilte egentlig ok, og prinsipielt synes jeg godt man kan spille i offentligheten, så lenge det ikke blir alt for langtekkelig eller rett og slett umulig å høre på. Da får man kanskje flytte seg litt rundt eller finne på et eller annet med det. Men jeg gir, ikke så sjelden, i hvert fall, særlig hvis det er noe jeg virkelig liker. Det skjer. Faktisk finnes det av og til gatemusikanter i byen som er virtuoser, folk med jobb som musikklærere eller musikere, som prøver å skrape sammen en ekstrainntekt.

T-banevognene er helt åpne for tiden, tvers igjennom nesten hele toget, og et stykke lenger foran meg satt hva jeg vil kalle en solid, middelaldrende mann, han så ut som hva man ironisk kunne kalle en av “samfunnets støtter”, vel Ibsens uttrykk, som portretterte en del sånne, som kjent.

Jeg har på mange måter aldri kommet ut av tenårene, noe som kan ha sine sider, men ikke bare negative, heller. Jeg underviste tenåringer noen år, på videregående, og det fungerte brillefint etter hvert. Jeg hadde ikke så store problemer med deres skurkaktighet, den var ikke så ille.

For meg var tenåringsalderen en periode med intens opposisjon, ikke minst til faren min, som frem til da hadde gått på jobb hver morgen med dress og stresskoffert.

Akkurat sånn så han ut, han som satt der, så jeg tenkte jo noe.

En muggen mistenksomhet er også et uttrykk, brukt av den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger, som bodde i Norge en periode. Han brukte det for å beskrive den holdningen eller de følelsene mange hadde for Oslo, folk som ikke var herfra.

Noe av grunnen til muggdannelsen, den gangen (boka til Enzensberger kom i 1984) var nok den manglende evnen til å si ting rett ut, i hvert fall på en del arenaer. Det virker som om akkurat det har forandret seg en del siden da.

Oslo er blitt så mange ting, mange kule ting, ikke minst. Det kan selvsagt bli for mye av et eller annet, og for lite også, både direkte tale og andre greier. Ting utvikler seg i hvert fall.

Jeg var som sagt ikke i fantastisk humør.

Jeg tenkte surt at han der gir ingenting til musikerne.

Det har forsvunnet fra hukommelsen om han faktisk ga noe eller ikke, men det han gjorde, var å gi dem tommelen opp, den der Facebook-gesten som har vært så vanlig i Oslo ganske lenge, enten man kommenterer maten eller blir sluppet over gata av en bil som stopper.

Han smilte også.

De spilte faktisk ganske bra.

I mitt hode raste konstruksjonen av hr. Grå Dress sammen, og ble til en kombinasjon av egenskaper eller oppførsel som i dette øyeblikket, på en gråværsdag, ikke fantes i mitt hode. Jeg kunne merke oppløsning, et lite kræsj, en forandring. Sånt som skjer i terapi, eller på kunstutstilling.

Jeg gikk av på Røa, tror jeg det var, smilende, og ankom festen i bedre humør enn da jeg dro fra byen.