Jeg husker at jeg som 17-åring eller noe sånt, på fest, typisk nok,
stilte noen spørsmålet “Hva er det grunnleggende i menneskets
psykologi?” Jeg husker ikke helt svaret, vi hadde mange samtaler, en god del handlet vel om politikk, samfunnet, og familie, foreldre
og lignende temaer.

I dag, i en fullstendig overdreven og tildels ubehagelig 50-års alder,
kan jeg jo svare en del på det. Egne erfaringer, mennesker jeg har møtt og
kulturelle og kunstneriske erfaringer kan gi mange svar. Ett perspektiv jeg
synes er spesielt interessant og viktig for tiden, er å koke det hele ned til funksjoner
i menneskelivet, de grunnleggende tingene som alle gjør.

Alle blir som regel stilt overfor spørsmålet om valg av kjærlighetspartner,
hvem man skal velge, hvilket kjønn man vil blande seg med, om det overhode er
viktig, flere partnere, osv.

Det hører også med å gjøre inntrykk på hverandre med et eller annet middel, som da helst bør bli forstått…som noe å være stolt av, som noe å trakte etter. Som noe i det hele tatt. Hvis tingen ikke finnes i den andres verden, eller har et helt annet innhold…

Hvordan det man vil skal oppnås, hvilke midler man vil bruke for å
få gjort det man nå vil. Det er egentlig tema for denne artikkelen.

Eller skal vi si, hvilket medium man fungerer i, og på hvilken
måte. Hvilken form får behovet ditt. Hva er din metode.

Å overleve fysisk er en annen grunnleggende ting, det kan blant annet omsettes til å
overleve økonomisk, det er i hvert fall en tolkning mange vil gi det.

Alle har rett til en egen kultur, synes jeg nok også man kan si, uten å bli
unødig plaget på grunn av den. Man bør heller ikke plage andre…sa jeg
Kardemommeloven? Merkelig, jeg er ikke så glad i den verdenen der.

En identitet er en nødvendighet, en følelse av hvem man er. uten har
man vanskelig for å forsvare seg. Den utvikler seg gjerne gjennom livet, man
kan være nødt til å oppgi posisjoner eller ens valg kan påvirke den, for
eksempel hvor man velger å bo og jobbe, om man blir syk eller tvertimot aldri
har vært det. Forhold, samlivsbrudd. Alt mulig.

Man trenger å delta i noe som er større enn en selv, hvis man ikke
skal stoppe opp, forgå i egne problemer eller utvikle seg i for ensidig retning.
Andre mennesker fungerer gjerne som en sånn verden, et samliv er jo en vanlig
måte å ha det nært seg, eller vennskap. Men det finnes masse annet, alle slags
fritidssysler, kunst, idrett, naturopplevelser. For dem som har valgt sånne
ting som arbeid er det også store utviklingsmuligheter for en selv. Men de
samme muligheter kan god ligge i jobber som ikke regnes som kreative, det spørs
for eksempel hva de betyr for en, hva man legger i det man gjør. Å bli gående
for lenge i en jobb kan jo også for noen bli et problem.

Men mange av de andre temaene kan oppfylles gjennom arbeid i videste
forstand, på et vanlig arbeidssted eller andre steder.

Det er en god del flere temaer i livet, sett fra denne vinkelen. Å
holde helsa ved like er like opplagt en ting, eller kanskje to, den fysiske og
den mentale.

I all alminnelighet snakker jeg om hvordan de grunnleggende ting i
livet er organisert, i hodene våre, forsåvidt. Det er ikke vanskelig å relatere
til, tror jeg, alle har behovene, i hvert fall.

Men poenget er at vi gjør forskjellige valg i livet, og har
forskjellig bakgrunn, som former hvordan vi oppfyller de behovene
det er snakk om, hvordan en spesiell funksjon blir utført, for å si det sånn.
Det er rom for stor variasjon, en ting kan bli gjort både med fysiske og
psykiske midler, om man vil, og en vane i ett miljø kan kræsje fullstendig i en
vane fra et annet.

Fra en familie til en annen. Fra en person, selvfølgelig, til en
annen.

Når vi kommuniserer kan det skje på mange plan.

Jeg tror ofte at vi lett møtes intuitivt på dette nivået, det dype,
kanskje alltid, uten at vi tenker oss om. Man snakker om at det finnes en
undertekst, eller flere, i en samtale. Det er det det handler om. Den er ofte
ubevisst, men jeg tror den er der uansett. Hva snakker vi egentlig om?

Hvis søt musikk oppstår mellom to mennesker, selve følelsen trenger jo
ofte ikke noe annet medium enn luft og et blikk, og begge er vant til å snakke
om la oss si kunst eller filosofi, som opptar begge, så kan samtalen gå lett.
Det kan være alt mulig annet. Mat. Dingser. Reiser, hvorfor ikke? Man må ha en
felles interesse av et eller annet slag, så man kan være enige om ett og annet,
dele gledene som følger med interessen, og kanskje gleden ved å rakke litt ned
på noen andre som er dumme nok til ikke helt å ha skjønt poenget.

Hvis de tingene ikke stemmer, så stopper kanskje samtalen opp,
forholdet går ikke inn i noen andre faser. Hvis den enes interesse mangler hos
den andre er det jo forsåvidt enkelt, det hele stopper kanskje opp. Hvis den
enes interesse skaper avsky hos den andre, skilles man kanskje i et
visst uvennskap.

Men hvis det ikke er forelskelse det handler om, men noe annet, jobb,
for eksempel, så kan man være nødt til å forholde seg til hverandre uansett.

I et samfunn må egentlig alle tåle hverandre til en viss grad.

For noen oppfyller intellektualitet et behov for å utforske verden,
mens det for en annen er søppelkassa, det man gjør narr av, og man synes
kanskje intellektuelle mangler praktiske ferdigheter eller innsikt. Tilsvarende
den andre veien. For mange er praktiske handlinger det som driver livet
fremover, i stor grad fyller det med innhold. For andre er det en
fritidssyssel, det man gjør når man ikke har noe annet å gjøre, man regner det
kanskje som bagateller, i hvert fall noe av det.

Noe praktisk kan selvsagt være en viktig hobby også, det er jo vanlig,
men da er man egentlig i samme kategori som den første gruppa, enten det for
dem handler om jobb eller ikke. Engasjementet er uansett der.

Noen ganger synes man noe er viktig å få gjort, uten at man
liker så godt å gjøre det. Det kan allikevel hende at man blir sur hvis noen
plukker på det og for eksempel sier at det ikke er viktig i det hele
tatt.

Det at man har gjort noe til yrke kan gi deg en trygghet som gjør at
du ikke så lett lar deg provosere. Det er vanskeligere å være amatør, da har
man flere posisjoner som man selv må forsvare, det er kanskje ingen andre som
gjør det for deg. Om du har vunnet noen kamper for faget ditt hjelper også, at
man har holdt på en stund. Da er det ofte mindre å slåss for, du har jo
allerede vunnet en del ganger.

At du har venner som gjør det samme som deg eller har noenlunde samme
oppfatning om et eller annet kan virke i samme retning. At du selv vet
hva du står for hjelper ofte også.

Men toleranse utvikles også ved kontakt med naboen, også han som du
ikke er så enig med eller som gjør ting du ikke liker så godt. Hvis man tør å
snakke med folk som er annerledes enn deg selv må du også tåle å bli påvirket,
og eventuelt kunne si at du er uenig, uten at du dermed hiver vedkommende helt
ut av din verden.

I hvert fall, hvis du bare tåler folk som har samme kultur som deg
selv eller de samme synspunkter, bør du tenke deg om. Kontakt betyr mulig
påvirkning, men krever også integritet, at man kan la være å la seg påvirke, i
hvert fall uten videre. I dagens samfunn finnes i prinsippet hele verden, selv
om jeg er støtter retten til å holde på sin egen kultur – i utgangspunktet.
Respekt og samtale er det vi i hvert fall trenger.

At hver kultur trenger andre kulturer er etter min mening også et
viktig poeng. Den tanken at en kultur, for eksempel en nasjonal kultur, er 100%
komplett, avsluttet og tilstrekkelig i seg selv, passet kanskje den gangen
disse kulturene våre oppsto, på 1800-tallet, man måtte finne seg selv. I dag
vil jeg si at alt under 100% kan
tenkes å kunne brukes på en fornuftig måte, men å stenge alt annet ute, mentalt
eller fysisk, er ikke fornuftig.

Jeg er som vanlig ikke ekspert, men for eksempel når det gjelder helse
og ernæring virker det som vi har noe å lære av noen av asiatene som bor her.
Vitenskapsfolk, samfunnsforskere og lignende, får finne ut i hvilken grad
det er sant, men det er opplagt at det finnes ting i de kulturene som er kommet
hit, som kan bidra til vår kultur, vår
levemåte.

Å gjøre oss litt mindre storspisende? Bare som ett eksempel. Man møter
ting på dette feltet, mat og helse, en kunnskap om noe som jeg i hvert fall
ikke helt har, og som jeg trenger. Små hverdagstips om kosthold, for eksempel.
Synspunkter på legevitenskap har jeg også møtt, annerledes, nyttig. Måten
grønnsaker tilberedes.

Svogerforskning, fint, men den kan jo være en inngang til ordentlig
forskning. Jeg synes i hvert fall jeg merker at det er noe der. Jeg er ofte
bare ute etter ting jeg har bruk for,
som Askeladden.

Og ikke kom og si at vi er nødt til å kutte ut alle våre
møljekalaser eller fårikålmiddager eller hva det måtte være. Litt sakte i
bakkene. Jeg er også glad i å spise, også mye, noen ganger fint, andre ganger
dessverre. Men jeg tror ikke det er fornuftig å gjøre det hele tiden, som vi
har en tendens til etterhvert som velstandsnivået fortsetter å stige.
Moderasjon burde vel også finnes, i hvert fall i gode tider, i hvert fall av og
til eller på noen områder. Mange av oss er for lengst påvirket av det vi pleide
å kalle kontinentale drikkevaner.

Jeg kan ikke si jeg angrer på de rotbløytene jeg var med på da jeg var
20, de førte til mye bra tull, og jeg kan i det hele tatt ikke se noe poeng i å
utrydde alle sånne vaner som er knyttet til levemåte, men kanskje tenke
over hvor ofte det skjer, eller finne ut hva som nå måtte være
nødvendig, hvis det trenges en endring. Jeg tror jeg fortsatt trenger en
rotbløyte i ny og ne. Det blir selvfølgelig sjeldnere av seg selv når man er 30
år eldre.

Jeg er i hvert fall nysgjerrig på for eksempel iraneres og inderes syn
på kropp, helse og ernæring, uten at jeg trenger å bli som dem, som er
mange FrP’eres angst. Som sagt, 100%…

Jeg er fortsatt meg selv, men jeg tror jeg har noe å lære, for eksempel
her. Urter er allerede en normal del av mitt kosthold, men det kunne være
interessant å utveksle erfaringer med noen fra andre kulturer. For eksempel
snakket jeg to ord med en polsk servitør om de tingene. Såvidt jeg husker var
en av hans standardting hvitløk, når han lagde mat selv. Jeg burde snakket om
salvie, men samtalen ble avbrutt av et eller annet.

For noen er dette allerede selvfølgeligheter, men ikke for alle.

Men nok en gang – 100% er for tiden for mye av kultur, det er i hvert
fall en konklusjon jeg har kommet til. Både i teori og i praksis.

Om man trapper litt ned, for eksempel, både på drikking og spising,
ville det kanskje være en fordel, uten at man er nødt til å kutte alt. Det
ville være synd, men et hjerteinfarkt ville også være synd.

Eller hva det nå er som plager en. Det kan jo være noe annet enn mat.