Det er mange ting å huske på hvis man vil undervise noen, men én viktig ting er i hvert fall at man ikke må glemme å bekrefte det når en elev har rett i et eller annet.

Det finnes også lærere som aldri gir ros, og det finnes til og med elever som er fornøyd med en sånn galskap. For meg er det som å la være å mate barna sine. Ideen tror jeg er at man skal strekke seg så langt man kan, og hvis man er “flink” og talentfull kommer man altså så veldig langt.

Mitt ideal i alle menneskelige relasjoner er samspill. Selvfølgelig finnes det avgjørelser som voksne må ta, for barn, som de ikke kan ta selv. Men jeg er så taletrengt og snakkesalig at mine barn har fått vite det meste om mine hensikter fra meg selv. Uansett vil de finne det ut selv, de vet det nokså ofte, men det kan være en fordel å få sine antagelser bekreftet av den det gjelder, her pappaen eller mammaen, så man slipper å bruke år av sitt liv på å finne ut hva foreldrene egentlig hadde for hensikter med et eller annet.

Ubevisste tanker og hangups kan man jo alltids lure på, de har vi vel uansett alle sammen.

Men hvis man holder på å lære noe trenger man ikke bare å vite hva man gjør feil, men også hva man gjør riktig, ellers klarer man ikke å bygge opp det systemet av forståelse man trenger for å gjøre eller forstå det man vil. Både praktiske og teoretiske kunnskaper krever forståelse, og den kommer helst innenfra, vel best drevet av nysgjerrighet eller et ønske om å gjøre noe bestemt.

Da spiller det heller ikke stor rolle hvordan man bruker hodet, noe nåtidens byråkrater burde lære seg, forresten, enten de befinner seg i næringslivet eller i forvaltningen. Man får av og til en sterk fornemmelse av tankepoliti i arbeid i nåtidens detaljerte regler for alt mulig.

Man får – som elev – lov til å ha en egen verden, innenfor den faglige verden, så å si, hvor man gjør som man vil, så lenge man selv klarer å forstå det som er nødvendig. Går ikke det på en enkel måte kan man som lærer selvsagt gå dypere inn i problemer knyttet til forståelsen i seg selv, men alle bør gis mulighet til å ha en egen personlighet som man respekterer uansett.

Poenget er at man når man holder på med å lære seg noe etter hvert antar en masse ting, man produserer ideer, kan man si, som er bygget på det læreren forteller og det man ser eller hører av stoffet. Og hvis man aldri noensinne får et eneste nikk som forteller en at noen av disse antagelsene stemmer, hvis man alltid blir fortalt at man tarv feil, har man absolutt ingen kontakt med det som læres bort, man svever i løse lufta og lander i frustrasjonens hengemyr, kanskje for alltid på det bestemte feltet eller i det bestemte faget.

Man må selvfølgelig også få beskjed når det man har tenkt ikke stemmer, og hvorfor det ikke stemmer, hva som ikke er riktig. Eventuelt om man har truffet et punkt der det er grunnlag for å diskutere.

Som student famler man i stor grad i blinde, og det er en fordel å ha en ledsager som har famlet seg ferdig nok til å undervise i faget, som har sett ting og vet noe.

Enhver elev bør også få bestemme hva vedkommende interesserer seg for, særlig hva som er øverst på lista.

Pensum er til en viss grad bestemt på en skole eller et kurs, men hvis man tvinger en elev til å ha entusiasme for noe han eller hun ikke klarer å brenne for, risikerer man å ødelegge relasjonen mellom eleven og faget, og kanskje mellom eleven og læreren. Visse fag, hvis man er på en skole, må få lov til å havne lenger ned på lista når det gjelder interesse, og hvis man presses til å prioritere et fag, må i hvert fall grunnen være at man ødelegger noen muligheter for seg selv ved for eksempel å stryke. Interesse kan fyres opp og mates, hvis man bruker sånne bilder, men en lærer kan ikke presse på en elev en hovedinteresse.

At læreren har entusiasme for sitt eget fag hjelper selvfølgelig, det kan være fantastisk, men han eller hun må også være lydhør for elevenes interesser og nysgjerrighet, og prøve å koble de to verdenene sammen.

Og man må som elev bygge opp sin egen forståelse av verden, og som sagt, uten en bekreftelse de gangene man har skjønt noe, har man ingenting. Man bygger opp et eget bilde av faget eller emnet, men man trenger å kommunisere med de etablerte sannheter.

Man må ha en egen forståelse av stoffet, alle bør egentlig ha det, men man kommer heller ikke helt utenom den nokså enkle tingen at læreren kan noe og skal fortelle det eller vise det til eleven.

Når man så har fått bekreftelsen, eier man en bit til av puslespillet.

har man mulighet til å tenke over tingene, danne seg oppfatninger både av hvordan ting er, og meninger basert på det. Til slutt er det mulig å diskutere sakene sammen, og kanskje finne ut noe mer om det det er snakk om, for eksempel nye synspunkter på hvilke valgmuligheter som finnes og hvilke ting som er nødt til å være på bestemte måter.

På denne måten lærer læreren også noe nytt, og det er faktisk en viktig motivasjon for mange som underviser. Egentlig er det ikke noe morsomt å undervise hvis man ikke også selv finner ut noe nytt, synes i hvert fall jeg.

Jeg har stort sett vært heldig med lærere, jeg tror nesten de fleste jeg har hatt har vært kreative.

Men jeg har en sjelden gang vært borti lærere som i den grad undervurderer sine elever, tror de er dumme, med det resultat at hele undervisningsprosessen går i stykker. Å bli utsatt for noe sånt kan sammenlignes med vold, særlig når eleven ikke skjønner hva som skjer, men regner med at læreren behandler deg ok.

Som lærer må man gå ut fra at alle er i stand til å oppfatte hovedpoengene i det man snakker om, man kan ikke undervise med det utgangspunkt at eleven ikke vil klare det.

Dette er den eneste måten å faktisk skape grunnlag for forståelse og utvikle intelligens og selvfølelse. Det kan være krevende hvis man står langt fra hverandre i interesser, men er særlig da igrunnen enda
mer nødvendig.