Jeg fulgte med på en diskusjon på Facebook for en stund siden, blant annet med datafolk involvert, de gjorde blant annet narr av utenforstående som ikke kunne holde to typer digitale roboter fra hverandre.

Diskusjonen handlet om en god del andre ting også, men som daglig databruker med kritisk sans i behold (håper jeg) synes jeg dette var nokså overlegent sagt. Jeg vet knapt nok hvordan man skal beskrive
fenomenet robot i den digitale verden, jeg mangler fullstendig definisjoner av det som måtte finnes av forskjellige typer digitale roboter og en hel del andre saker, som altså de som er innenfor vet hva er. Får vi håpe.

Diskusjonen dreide seg såvidt jeg husker mest om byråkratiet eller næringslivet (jeg husker ikke helt hvem av dem) og deres evne til å velge fornuftige dataløsninger. Men problemet gjelder også hvem som helst.

En ting man kan si om dataverdenen er at den har et gedigent språkproblem. Vi som holder på med andre ting enn data, faglig, profesjonelt, amatørmessig, whatever (og vi er vel egentlig fortsatt i flertall i verden) – har ofte store problemer med å henge med i denne verdenen, blant annet fordi vi er nødt til å innordne oss dataverdenens stammespråk, ikke bare i dataverdenen, men i våre egne verdener, enten de er private eller
profesjonelle, på grunn av digitaliseringen. Det kan godt være provoserende.

Dataspråket sånn som det møter oss relaterer ofte ikke ordentlig til noen form for felles språk – dagligspråk, avisspråk eller litterært språk, for eksempel, men kjører i for stor grad sitt eget løp, legger sine egne premisser som for meg ofte fremstår rotete.

Jeg kan kanskje fortsatt regne meg som opposisjonell på mange områder, men jeg håper jeg respekterer eventuelle motstandere nok til fortsatt å ville kommunisere med dem. Det krever til en viss grad et felles
språk og til en viss grad en sammenheng mellom tenkemåter, så man kan prøve å forstå hva som står i motsetning til hva og diskutere det.

Jeg ønsker meg ikke tilbake til gamle Aftenpostens språk som fellesspråk, akkurat, vi trenger et nytt norsk som både dekker problemene jeg har nevnt ovenfor, og dessuten det nye behovet for å kommunisere med andre kulturer. Klassesamfunnet er også i oppløsning, får vi tro, men det skaper også en mengde kommunikasjonsproblemer som språket også er nødt til å håndtere.

Når det gjelder språkproblemene rundt internasjonalisering er det engelsk som skaper det største problemet, tror jeg, både fordi det tyter inn hvert sekund via nettet, og fordi norsk og engelsk har temmelig forskjellige holdninger til begreper, for å si det mildt. Hvilke forskjeller som ligger i språkenes struktur og hvilke som skyldes forskjellig bruk, er et åpent spørsmål for meg, i hvert fall. Men å ha en språkprofessor (Finn Erik
Vinje) som i sin tid gikk til krig mot substantivsyke, virker i hvert fall litt rart, fordi substantiver er nokså uunnværlige når man omgås abstrakte begreper og har behov for å tenke abstrakt.

Det spørs selvfølgelig hvor langt man drar det. Jeg er også tilhenger av et enklest mulig språk uansett sammenheng, og det er jo ikke noen grunn til å bruke et rart ord hvis man egentlig ikke har behov
for det. Men det er ikke alt som er lett å forstå, uansett hvordan man formulerer det, og å turnere abstrakte fenomener uten begreper er…i hvert fall ikke så enkelt.

Det er faktisk vanlig å sette navn også på abstrakte fenomener, og vi har slitt lenge med at engelsk har en haug med sånne begreper som vi enten har manglet eller ikke har brukt noe særlig. Jeg er absolutt ikke tilhenger av at vi bytter ut alt vi hadde, for vi har jo klart å tenke abstrakt med det språket vi hadde, også, før nettet svømte innover oss. Kanskje jeg tar feil også, kanskje det meste finnes i fagspråkene, men de har i hvert fall ikke spasert inn i et felles språk i samme grad som i engelsk.

Men vi er nødt til å forholde oss til problemet og lære en god del nytt også, siden omverdenen plutselig er her. Utfordringen blir å holde på oss selv samtidig, den gamle norske vanen med å se for mye opp til det som kommer fra utlandet skaper også problemer.

Sånn sett er jeg enig med FrP i at vår kultur er under press, men jeg har faktisk mer problemer med en del sider av de andre europeiske kulturene og USA enn med Asia eller andre verdensdeler. Ingen grunn til å legge seg flat for impulser uansett, og heller ingen grunn til å stenge grensene helt, hverken de mentale eller de fysiske.

Dessuten er alle kulturer i en ny situasjon i dag, og å oppsummere den situasjonen kort klarer i hvert fall ikke
jeg å gjøre her.

Norges relativt store isolasjon gjennom mange år har også gjort mange til heimfødinger i alt for stor grad, med alt for stor skepsis til ting som kommer både utenfra Norge og innenfra.

På tide å åpne øynene litt, og la seg påvirke litt.

Ja, ja, jeg har redigert etter publisering. Jeg er min egen redaksjon, sorry.