Jeg la ut denne kommentaren fra Hadia Tajik om gammeldagse
menn, eller en historie om en gammeldags mann.

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/GVOAx/Karrirekvinner-og-koneemner–Hadia-Tajik

Men vent litt…hvor ille trenger den diskusjonen å ende? Nordmenn,
hvis vi fortsatt kan generalisere, er jo av og til som blåskjell – når de åpner
seg og man pirker borti dem på en myk del skvetter de totalt og lukker seg, mer
eller mindre for godt, ja, faktisk, jeg tror noen ganger for livet.

Det kan være en temmelig utrolig ting.

Med denne reaksjonen følger mange ganger en forurettethet som vi vel
kjenner alle sammen. Den er faktisk en sentral del av norsk kultur. Vi er alle
så plaget, av kona, mannen, sjefen, naboen, utlendinger. Bare fortsett lista. Menn er håpløse, kvinner også. Det spørs hvem
som snakker, og hvem som snakker i oss, men alle har uoppgjorte regninger som gir dem (oss) grunn til å
klage.

FrP er de som virkelig gjør dette til en fast vane, til
tider en moralsk plikt. Vi andre klager også i større og mindre grad, og rydder i
større og mindre grad opp for oss selv eller andre, i henhold til egne og
andres standpunkter, både privat og i samfunnet.

Det kan jo godt være sant det vi sier. Mange har grunn til å klage, og mye av
klagingen fører også til samfunnsendringer, tildels store, som det ikke alltid
er grunn til å være misfornøyd med.

Men kanskje noen ganger.

Evnen til å rydde opp, forsvare oss i rimelig grad i selve situasjonen, kunne ofte vært
bedre. Det er faktisk ikke alt som krever svære systemendringer, egentlig, det
kunne noen ganger vært nok at man ikke var fullt
så følsom og nærtagende.

Jeg er ofte tilhenger av systemendringer i samfunnet, men man er kanskje
ikke nødt til å gjøre det sånn hver gang.
Kanskje det finnes andre løsninger? Å snakke sammen? Tenke litt mer fleksibelt?

Det er heller ikke nødvendig å se dette bare som en kritikk av venstresiden, som jo er kjent (for høyresiden) for å være glad i
systemer. Både den såkalte høyreside og den såkalte venstreside viser
autoritære trekk for tiden, vi skaper virkelig problemer for hverandre. FrP og Høyre har
vært ikke minst ivrige til å lage svære systemendringer, i tilfeller hvor det også kunne
diskuteres om det ikke var unødvendig, om ikke det eksisterende systemet i
grunnen fungerte ok, eventuelt med justeringer.

Å kommentere andres liv ut fra en avisartikkel er jo farlig.
Men hvis det som står her er konklusjonen på en nokså lang diskusjon mellom de
to som kanskje hadde tenkt å gifte seg, så kan det nok hende jeg slutter meg
til noen av Hadia Tajiks konklusjoner.

Hvis diskusjonen faktisk ikke var så mye mer enn det som er
referert, kan man lure på om det er litt korttenkt å avslutte diskusjonen så
raskt, på blåskjellmanér, høres det litt ut som. Man må dele på arbeide i en
familie, og selv om utgangsposisjonen til mannen her er gammeldags, så vet jo
ikke vi hvor langt han ville gått i å innrømme henne mulighet til å ta vare på
sin egen karriere også. Hvis altså diskusjonen hadde fortsatt, og man hadde tålt
litt av hverandres utspill, og selv tålt å måtte endre sin egen posisjon, sine
egne standpunkter, til en viss grad.

Jeg vet av egen erfaring at når man har små barn kan man lett komme i en situasjon hvor man er nødt til å ofre noe av sin egen jobb
til fordel for dem man har vært med på å sette til verden. Jeg har selv gjort
det, med barn som ikke var kronisk syke eller egentlig noe mere krevende enn
man måtte kunne forvente i enhver familie. Jeg måtte bare ta meg av dem, som
pappa, og en bit av “karrieren” gikk i vasken på et tidspunkt. Jeg
synes isolert sett fortsatt det var litt synd, jeg skulle gjerne gjort det jeg
hadde planlagt, men jeg angrer selvsagt ikke på at jeg tok meg av barna. Andre
karrieremuligheter kan godt finne på å dukke opp, det har de i hvert fall gjort
i mitt tilfelle, selv om akkurat den konkrete muligheten kanskje er blåst for
ever.

Vel vel. Det har vært nok av situasjoner hvor ting var motsatt, hvor mitt arbeid har gått ut over ungene.

Men som sagt, hvis man sitter fast i ufleksible tenkemåter
og overdreven stolthet og følsomhet, kan man klare å ødelegge egne og andres
muligheter veldig raskt, og jeg tror dessverre problemet med fastlåsthet i tenkemåten rekker
lenger enn parforhold.

Forhold mellom to må også inneholde kompromisser. Selv om
jeg er skilt og ikke skal plassere meg selv på den høye hest, vet jeg i hvert
fall dette. Samtaler, diskusjoner, er også en nødvendig modus å beherske sånn
noenlunde.

Man kan også være nødt til å gjøre andre ting enn man pleide.

Det kan jo godt hende hun tok en fornuftig avgjørelse. Kanskje
han var så vrien.

Man må vel regne med å måtte flytte litt på hverandre når
man lever sammen, å prøve å diskutere ting, for eksempel, ikke bare akseptere seg selv og si “sånn er
jeg”, uansett hvilke standpunkter man forsvarer. Det der med at man ikke kan
forandre motparten er et slagord for mange familieterapeuter, og det stemmer nok
på visse måter, men hvis den ene nekter å flytte seg? Man blir jo gjerne oppfordret
til å være fleksibel – selv.

Jeg tror ikke man kan være et fjell. Eller en maskin.

Forandring burde
være et tema i ethvert parforhold, men jeg lurer på om det egentlig er det i alle.

Er det noe man virkelig ikke vil, og det er stort nok og
alvorlig nok, er kanskje skilsmisse til slutt eneste løsning. Eller altså – å
la være å gifte seg.

Denne artikkelen handler om ting på individnivå som brukes
til å si noe om grupper av menn og kvinner.

De mennene det er snakk om finnes nok. All grunn til å
snakke om det.

Problemene finnes i hvert fall.