Jeg la ut denne kommentaren fra Hadia Tajik om gammeldagse menn, eller en historie om en gammeldags mann.

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/GVOAx/Karrirekvinner-og-koneemner–Hadia-Tajik

Men vent litt…hvor ille trenger den diskusjonen å ende? Nordmenn, hvis vi fortsatt kan generalisere, er jo av og til som blåskjell – når de åpner seg og man pirker borti dem på en myk del skvetter de totalt og lukker seg, mer eller mindre for godt, ja, faktisk, jeg tror noen ganger for livet.

Det kan være en temmelig utrolig ting.

Med denne reaksjonen følger mange ganger en forurettethet som vi vel kjenner alle sammen. Den er faktisk en sentral del av norsk kultur. Vi er alle så plaget, av kona, mannen, sjefen, naboen, utlendinger. Bare fortsett lista. Menn er håpløse, kvinner også. Det spørs hvem som snakker, og hvem som snakker i oss, men alle har uoppgjorte regninger som gir dem (oss) grunn til å klage.

FrP er de som virkelig gjør dette til en fast vane, til tider en moralsk plikt. Vi andre klager også i større og mindre grad, og rydder i større og mindre grad opp for oss selv eller andre, i henhold til egne og andres standpunkter, både privat og i samfunnet.

Det kan jo godt være sant det vi sier. Mange har grunn til å klage, og mye av klagingen fører også til samfunnsendringer, tildels store, som det ikke alltid er grunn til å være misfornøyd med.

Men kanskje noen ganger.

Evnen til å rydde opp, forsvare oss i rimelig grad i selve situasjonen, kunne ofte vært bedre. Det er faktisk ikke alt som krever svære systemendringer, egentlig, det kunne noen ganger vært nok at man ikke var fullt så følsom og nærtagende.

Jeg er ofte tilhenger av systemendringer i samfunnet, men man er kanskje ikke nødt til å gjøre det sånn hver gang. Kanskje det finnes andre løsninger? Å snakke sammen? Tenke litt mer fleksibelt?

Det er heller ikke nødvendig å se dette bare som en kritikk av venstresiden, som jo er kjent (for høyresiden) for å være glad i systemer. Både den såkalte høyreside og den såkalte venstreside viser autoritære trekk for tiden, vi skaper virkelig problemer for hverandre. FrP og Høyre har vært ikke minst ivrige til å lage svære systemendringer, i tilfeller hvor det også kunne diskuteres om det ikke var unødvendig, om ikke det eksisterende systemet i grunnen fungerte ok, eventuelt med justeringer.

Å kommentere andres liv ut fra en avisartikkel er jo farlig. Men hvis det som står her er konklusjonen på en nokså lang diskusjon mellom de to som kanskje hadde tenkt å gifte seg, så kan det nok hende jeg slutter meg til noen av Hadia Tajiks konklusjoner.

Hvis diskusjonen faktisk ikke var så mye mer enn det som er referert, kan man lure på om det er litt korttenkt å avslutte diskusjonen så raskt, på blåskjellmanér, høres det litt ut som. Man må dele på arbeide i en familie, og selv om utgangsposisjonen til mannen her er gammeldags, så vet jo ikke vi hvor langt han ville gått i å innrømme henne mulighet til å ta vare på sin egen karriere også. Hvis altså diskusjonen hadde fortsatt, og man hadde tålt litt av hverandres utspill, og selv tålt å måtte endre sin egen posisjon, sine egne standpunkter, til en viss grad.

Jeg vet av egen erfaring at når man har små barn kan man lett komme i en situasjon hvor man er nødt til å ofre noe av sin egen jobb til fordel for dem man har vært med på å sette til verden. Jeg har selv gjort det, med barn som ikke var kronisk syke eller egentlig noe mere krevende enn man måtte kunne forvente i enhver familie. Jeg måtte bare ta meg av dem, som pappa, og en bit av “karrieren” gikk i vasken på et tidspunkt. Jeg synes isolert sett fortsatt det var litt synd, jeg skulle gjerne gjort det jeg hadde planlagt, men jeg angrer selvsagt ikke på at jeg tok meg av barna. Andre karrieremuligheter kan godt finne på å dukke opp, det har de i hvert fall gjort i mitt tilfelle, selv om akkurat den konkrete muligheten kanskje er blåst for ever.

Vel vel. Det har vært nok av situasjoner hvor ting var motsatt, hvor mitt arbeid har gått ut over ungene.

Men som sagt, hvis man sitter fast i ufleksible tenkemåter og overdreven stolthet og følsomhet, kan man klare å ødelegge egne og andres muligheter veldig raskt, og jeg tror dessverre problemet med fastlåsthet i tenkemåten rekker lenger enn parforhold.

Forhold mellom to må også inneholde kompromisser. Selv om jeg er skilt og ikke skal plassere meg selv på den høye hest, vet jeg i hvert fall dette. Samtaler, diskusjoner, er også en nødvendig modus å beherske sånn
noenlunde.

Man kan også være nødt til å gjøre andre ting enn man pleide.

Det kan jo godt hende hun tok en fornuftig avgjørelse. Kanskje han var så vrien.

Man må vel regne med å måtte flytte litt på hverandre når man lever sammen, å prøve å diskutere ting, for eksempel, ikke bare akseptere seg selv og si “sånn er jeg”, uansett hvilke standpunkter man forsvarer. Det der med at man ikke kan forandre motparten er et slagord for mange familieterapeuter, og det stemmer nok
på visse måter, men hvis den ene nekter å flytte seg? Man blir jo gjerne oppfordret til å være fleksibel – selv.

Jeg tror ikke man kan være et fjell. Eller en maskin.

Forandring burde være et tema i ethvert parforhold, men jeg lurer på om det egentlig er det i alle.

Er det noe man virkelig ikke vil, og det er stort nok og alvorlig nok, er kanskje skilsmisse til slutt eneste løsning. Eller altså – å la være å gifte seg.

Denne artikkelen handler om ting på individnivå som brukes til å si noe om grupper av menn og kvinner.

De mennene det er snakk om finnes nok. All grunn til å snakke om det.

Problemene finnes i hvert fall.