Det er ofte merkelig hvor mye FrPere snakker, og hvor høyt
de snakker, selv når de ikke vet ordentlig hva de snakker om, eller ikke vet
noe. Jeg tror mange av utspillene deres er ment som prøveballonger, og at de
privat sikkert mange ganger er overrasket over hvor mange
“diskusjoner” de vinner.

Uansett kan man ofte ikke ta ordene deres for god fisk, man må lese mellom linjene, bak fasadene
og eventuelt grave dypt for å finne ut hva som egentlig er saken. På disse
nivåene mener jeg ikke de tar feil i alt
de sier, og diskusjonen forkludres ofte av at de ikke kan formulere seg
ordentlig eller slår før de tenker. Mange andre kan være irriterende opptatt av
formaliteter også i diskusjoner, så det er faktisk ikke så lett bestandig.

Men noen ganger synes jeg de selv er det største problemet i
en sak, som de deretter prøver å løse ut fra sin egen situasjon, ut fra en tro
på at resten av oss tenker som dem. For tillitsvalgte i partiet, de som synes i offentligheten, virker det som
om virkeligheten er én ting, ikke to, altså, eller flere, én ting som de for
lengst har funnet ut av, og at andre har helt andre og like gyldige ting i
hodet, eller lever på helt andre måter enn dem, virker det ikke som om de har
tatt inn som et faktum, eller to, da. Vanligvis må man jo ta hensyn til sånne ting når
man tenker ut et eller annet. Det samme kan godt være tilfelle i andre
politiske teltleire, i hvert fall i praksis, men FrP er de mest konsekvente. I
mange saker dukker nøyaktig de samme standpunktene derfra opp etter 20 års heftige diskusjoner,
de har evnen til å unngå enhver påvirkning av ethvert argument.

Å si at integreringen av innvandrere er mislykket, er rett
og slett bare tull. Her i Oslo og omegn har vi i kanskje 20 år sett en
utvikling fra knapt nok å se hverandre til å bebo de samme gatene, kafeene og
andre offentlige rom. Vi spiser hverandres mat i temmelig stor grad og drikker
hverandres te eller kaffe, vi jobber sammen og snakker i hvert fall om været i butikken av og
til, og egentlig ikke så sjelden om viktigere ting. På kafeen der vi møtes. Det
går stort sett greit, vil jeg faktisk si, og i hvert fall greiere enn både i
Sverige og Danmark, hvis man skal
stole på media.

FrP drar heller ikke i riktig retning når det gjelder
integrering, tvert imot, med all sin motvilje gjør de ting vanskeligere.

Oslo er kanskje en hvit flekk på kartet for Sylvi Listhaug,
jeg vet ikke helt. Jeg skal ikke si at jeg vet alt om Ørskog, hvor hun bor,
annet enn at det sikkert er mange ting som er forskjellige fra der hvor jeg bor. Det gjør jo
ikke noe, så lenge vi vet akkurat det. Vi burde snakkes over gjerdet, og vite
at det er et gjerde, med grinder, får vi tro, men virkeligheten er vel ikke nødvendigvis
den samme i byen og på landet. Jeg kan ikke tenke meg at livet på landet er noe
bedre eller dårligere enn hos meg, det spørs alltid hva man vil og hvordan man
vil ha det.

Men når det gjelder henne er et av de første ordene som
faller meg inn uvitenhet.