Jeg husker jeg var så overrasket over at betjeningen på et
fint sted vi var i Italia ikke var særlig interessert i å svare på spørsmål om
alle mulige italienske tradisjoner.

Det dreide seg nok mest om mat, siden det er en side av både
livet og Italia jeg håper jeg aldri blir ferdig med. Men hvorfor gadd de ikke å
svare på mine naive spørsmål om den og den matretten var typisk ditt eller
datt? Jeg var jo opptatt av min egen
kultur, tenkte jeg, og en av grunnene til at jeg reiser er at jeg synes det er
interessant å sammenligne ting hjemme med ting ute. Arkitektur, mat, måter å
leve på, i den grad man kommer i kontakt med det siste. Det er egentlig det
mest interessante.

De små detaljene er
ofte de morsomste, akkurat som når jeg leser filosofi. Overblikk er nyttig og
egentlig behagelig, men de små tulletingene er de jeg setter ølet i halsen av
klokka tre fordi jeg plutselig ser poenget i sin rette sammenheng og får latterkrampe av det.

Så jeg var skikkelig, ekte
turist i Toscana. Selvfølgelig ekte, jeg er jo norsk, eller hva?!

Det er jo ikke alle som er så opptatt av sånt. Noen prøver å
tjene til livets opphold, for eksempel, som for meg var nokså vanskelig i
mange år fordi jeg var syk.

Det fantes dermed rikelig anledning til å interessere seg
for andre ting enn penger.

Jeg mener, man kan jo tenke seg at de som drev det stedet i Toscana var mest opptatt av den kommende turistsesongen og mulige inntekter. De tilbragte en masse tid foran PC’en, også.

Det lå på en høyde, kan man kanskje
kalle det, et fjell, ville jeg nesten sagt hvis det var her, i hvert fall var
det en svær vinåker nedenfor i en slak bakke, og god utsikt i mange retninger. En flott hage,
gamle hus som var bygget på og om i mange omganger, godt holdt. Jeg gjettet på
at de som drev det også hadde tenkt å bo der når de ble pensjonister. Jeg tror
det var et familieforetak, det var i hvert fall et par brødre, og jeg tror en
pappa også var innom av og til.

Hvem som helst kan korrigere meg når jeg sier jeg tror at de hadde
tenkt å bo der sammen i alderdommen, kanskje det er et helt usannsynlig
opplegg. Ikke vet jeg, men det virket som om de jobbet hele tiden med å holde
det i orden. De hadde en slags garasje fullt av verktøy og utstyr, og klippet
og fikset og ordnet mye av tiden. En av dem spilte fotball med ungene, det var
ganske hyggelig.

Turistene har oppdaget oss, her oppe i nord, også, og
faktisk, ikke bare de der Geiranger-Prekestolen-Lofoten-tingene. Jeg pleier jo
faktisk å være nesten like oppgitt noen ganger over ustoppelig utenlandsk
entusiasme over den fantastiske naturen, jeg mener, er de ikke opptatt av
Kunstindustrimuseet eller Nasjonalgalleriet? Jeg kan vise deg noen bilder på
nettet også, som aldri har sett dagens lys hverken på museene i Oslo eller i
mitt hode – før nå. osv. Grünerløkka. Grønland.

Men norsk natur er
fantastisk, jeg kan den bare så alt for godt etter en oppvekst ute i skauen og
på fjellet og etter ganske mye reising rundt i landet. Så der har vi vel forklaringen på de
italienernes mangel på entusiasme også.

Selvfølgelig, når jeg får tenkt meg om og endelig gått litt
i Nordmarka griner jeg litt igjen, siden det faktisk er så lenge siden
jeg hadde energi til sånt. Sammen med mine tyske venner også, håper jeg, når de går av skaftet av en tur oppover i landet. Det er
ikke feil, det de sier. Vi har bare en god del mere.

Så det samme skjer med meg i Konserthuset eller aulaen, jeg
blir rørt, griner og er til tider ikke mulig å ha med fordi det blir for mye.

Jeg går for sjelden både på tur og på konsert.

Poenget er – finn dine ting og gi dem bort til de som kommer, fortell om det eller ta med noen, hvis det blir sånn, ikke tenk på de
som kommer så mye som turister, tenk på dem mest mulig som gjester.

Jeg har brutt så mange
sosiale regler jeg har kommet over de siste årene og snakker med praktisk talt
hvem som helst, til tross for at jeg egentlig kan være temmelig sjenert, og har
for eksempel truffet en kunststudent fra Mexico på jakt etter fargen hvit, som ikke fantes i noen særlig grad
i Mexico City, hvor hun bodde. Det var selvfølgelig om vinteren, den var i
hvert fall der da vi snakket sammen.

Jeg har møtt en nederlandsk familie som ventet på trikken, som
ikke hadde noe imot å høre ett eller to minutter av mine historier fra Utrecht
og Terschelling i gamle dager, jeg hadde nederlandsk kjæreste en sommer. Jeg
pleier ikke å glemme hyggelige opplevelser, vi drakk genever, smurte sand full
av morild på beina og ble litt for nære. Passe nære, også, begge deler.

Mer tilfeldige kommentarer i byen kan du kankje få på ethvert gatehjørne, til tross for at Nokia eller var det Apple dessverre lett ødelegger kommunikasjonen mellom mennesker på bakkeplan.

Når jeg endelig får tatt meg sammen skal jeg forresten begynne å lese
nederlandsk, det er et språk som har noen av de morsomste lydene i Europa, og
en kultur jeg liker.

Det er ikke alltid så deilig med søttendemaitog med turister
i gata, som ikke tar slutt før natta kommer. Jeg mener, Sukkenes bro eller
Markusplassen i sesongen… Mengden turister kan bli plagsom. Men noen byer
virker som om de tåler det allikevel, Roma for eksempel, har de gangene jeg har
vært der, fremstått som seg selv, med en personlighet og innbyggere med en slags oversikt over
kaoset, selv med alle tilreisende.

Men hvis man som fastboende her hjemme tar tak i de man
faktisk liker, enten man jobber i serverings- eller hotellbransjen eller ikke,
så jobber man faktisk med å få flere hit som man også liker, fordi det jo er
sånn at jungeltelegrafen går, og venners venner er jo ikke så sjelden lettere å
like enn uvenners venner. Man har jo noe til felles. De som er interessante for
deg er også kanskje interessante for andre, mens de man ikke bryr seg om
kanskje forblir i en likegyldig turistmodus. Alt for mange mennesker som
egentlig bare reiser av kjedsomhet, for eksempel…det høres ikke helt bra ut for et sted å ha alt for mange av dem, med mindre man klarer å holde imot med noe annet.

Man kan fra tid til annen – som nordmann – merke en
overlegenhet nettopp fra bekjente fra andre deler av Europa, en ting som har vært
der lenge, og som skyldes nettopp vår bondskhet og naivitet – i utgangspunktet.
Asiatene er ikke sånn, det har ikke jeg opplevd i hvert fall.

Ja, vi er amatører på mange områder, men sorry, vi har fikset
en masse allikevel, og mangelen på profesjonelle posisjoner har gjort det lettere
for de kreative av oss, som har kravlet og krøpet oss frem som profesjonelle
amatører med ganske god vilje og en masse arbeid. Selv om noen i dag prøver å profesjonalisere alt,
er det jo også sånn at mange av de som leder det arbeidet er de av våre
politikere og byråkrater som er mest amatører av alle. Det er jo prinsipielt
typisk norsk, et paradoks, og av og til temmelig ekstremt.

Spesielt norske holdninger og levemåte har for de fleste av
oss for lengst utviklet seg, forresten – på egne og andres premisser – til en hel masse nye
ting.

Men vi bebor jo Veien mot nord – gjør vi ikke? Vi kan vel
holde tak i både geitost – ekte og vanlig mysost – og kantarellpizza,
sjokolademousse med whisky og en masse annet som mine venner og jeg selv har laget i mange
år, og som nå har funnet veien til restaurantbransjen. Jeg synes fortsatt det
hadde vært kult å kunne spise fårikål ute på byen, og konstaterer at det
fortsatt bare er mulig hjemme – men jeg
ser ikke poenget med å slutte å utforske verdens mat også, eller finne på nye ting. Det er ingen grunn
til ikke å gjøre begge deler.

Så bare finn deg et favorittsitat fra Hamsun eller et tjern
i marka eller hva som helst – røkt sik fra Gausdal, for eksempel – og gi det videre til en gresk
venn, et tilfeldig, alt for kortvarig bekjentskap fra Bayern eller en indisk familie fra
Birmingham på besøk hos slektninger her. De finnes også.

Bli glad, og ta sjansen på å bli trist når de drar.

Det er i hvert fall nok å ta av, både når det gjelder våre egne morsomme
ting og besøkende utenfra.

Redigert som vanlig, sorry…