Man hører faktisk fortsatt uttrykket “et godt
menneske” – eller fortvilt “jeg er ikke et dårlig menneske!”

Ett menneske – bare ett – er så mange ting. Prinsipielt
eller generelt “vet” jo alle at “ingen er perfekte”.

Men perfeksjon kan jo nettopp være problemet. Hvis man gjør alt man kan for ikke å gjøre noe galt,
kan man fort havne i den fella at man heller ikke klarer å gjøre for mange ting
– riktig eller ok. Vi har alle behov for korreksjon fra andre, og jeg fungerer aldri så
dårlig – i en hvilket som helst sammenheng
– når jeg mangler noen å snakke med. Ofte er det jeg sier, mine utspill,
prøveballonger overfor den jeg utveksler synspunkter med, og jeg forventer å
bli stoppet når jeg er på feil spor. Mine meninger og faktisk også kunnskaper
utvikles nesten alltid i samspill med andre, en av grunnene til at selvstudium,
for eksempel på høgskole- eller universitetsnivå, ikke har fungert noe særlig
for meg.

Det siste kan jo være så forskjellig, det spørs på mange
ting, men alene klarer vi oss ikke, det er jeg temmelig sikker på. Hodene våre
er ikke store nok, uansett hvor store de faktisk er.

Når man leser filosofi, som faktisk ganske mange av oss har
gjort, bør man også passe på å ha et slags kompass i baklomma, noen referanser,
litt ettertanke, i retning av virkeligheten, det man selv har opplevd, for det
er ikke så ofte at Aristoteles eller Machiavelli kommer så langt som til virkelighetens detaljer. Veldig mye av
det som står både i “Fyrsten” (såvidt jeg husker, jeg leste den for
mange år siden) og Aristoteles’ Nikomakiske etikk (tilegnet sønnen Nikomakos)
er prinsipper, og de treffer man jo
ikke alltid på i verden i ublandet form. Virkeligheten er som regel mer
komplisert. Når Aristoteles snakker om at “lykke er virksomhet i overenstemmelse
med dyden” kan jo det godt være sant i mange tilfeller, men jeg skulle
like å se den som levde sånn hele tiden. Uten et par svin på skogen klarer man
neppe å leve, uansett alder og livserfaring.

Jeg synes jo også fortsatt at poenget med å leve først og fremst er å leve, ikke bare å leve riktig.

Man kan tenke at fascismens problem er for lite moral, siden
den har en tendens til å bruke vold. Jeg tror heller det er omvendt, at dens
store problem er for mye moral. Man er helt
sikker
på visse ting, og ser seg dermed berettiget til å gjøre hva som
helst for å passe på at andre oppfører seg ordentlig.

Det samme er vel tilfelle med kommunismen, med den
forskjell, tror jeg, at utgangspunktet her er samfunnets, fellesskapets vel,
mens det i et fascistisk samfunn virker som om det er den enkeltes eller familiens moral og livsførsel som er
startpunktet for tenkningen. Begge deler er jo viktige ting i seg selv, men man kan ikke ta
ett prinsipp og bygge et helt samfunn på det, særlig ikke når det gjelder disse
to motpolene, individet og samfunnet, som sikkert alltid vil måtte være i en form for bevegelse.

Det siste er muligens en lettvint forenkling, men jeg tror
det ligger noe i det. I begge ekstreme ender skaper det en rigiditet og i siste ende
former for vold i samfunnet som gjør det vanskelig å leve, under begge typer
regimer.

Det perfekte samfunn
er like lite ønskverdig som den perfekte familie eller å strebe etter å være et
perfekt menneske. I dag gjør datarevolusjonen at det snart er mulig å
straffeforfølge praktisk talt enhver type kriminalitet, og hvis man faktisk
gjør det har man rett og slett innført en form for diktatur. Både Hitler og
Stalin, Honecker og de andre gjorde en stor innsats for å overvåke sine
innbyggere.

Med dagens teknologi har vi nok en gang valget mellom bortimot total
kontroll og så stor frihet som vi synes vi trenger. Den gir oss mulighet til å
gjøre praktisk talt hva vi vil med disse tingene, og vi må ta ansvar for å gjøre de valgene. Begrensning av handlefrihet for store
aktører
virker for meg som det viktigste området, med staten og
næringslivet som de store problemaktører.