Jeg føler fortsatt behov for å rydde litt i den nye åndeligheten.

En del av ideene der er hentet fra forskjellige østlige kilder, men jeg vil prøve å forholde meg til dem sånn som jeg tror de er formulert her hjemme. En del ting er også delvis sammenlignbare med “hjemlig” filosofi.

Karma er et begrep fra indisk filosofi, som enkelt sagt betyr at det man gjør får en konsekvens, i verste fall en rekyl, eller noe godt kommer ut av å prøve å gjøre godt. Så generelt formulert finnes selvfølgelig denne tanken i mange fasonger i alle samfunn, det spørs hvilken kontekst man setter det inn i.

What goes around, comes around, sier man på engelsk, og “Som man sår skal man høste” er også uttrykk for en lignende sannhet.

Jeg er usikker på hvor fysisk eller materielt karma-begrepet er i indisk filosofi, som det kommer fra, men generelt synes jeg det er et problem at en del av de moderniserte eller vestlige variantene av østlige poenger oppfattes som fysiske i betydningen naturvitenskapelige sannheter, men jeg enkelte ganger synes de heller hører hjemme i psykologien eller beslektede vitenskaper. De trenger ikke være mere usanne av den grunn, men man kommer jo raskt inn på en diskusjon om forholdet mellom kropp og psyke.

Noe av grunnen til oppfatningen av energi, for eksempel, som en fysisk størrelse, er vel at den “nye åndeligheten” delvis har utviklet seg som en
behandlingsideologi, og i ikke så liten grad i en viss konflikt med
tradisjonell vestlig legevitenskap, som er basert på naturvitenskap i nokså
stor grad.

Uten å ta munnen for full kan man i hvert fall si at forholdet mellom sjelen og kroppen oppfattes annerledes i østlig filosofi, og hele behandlingsregimet og tenkemåten i de forskjellige medisinske tradisjonene blir dermed annerledes enn her.

Vestlig medisin har mye uoppdaget når det gjelder samspill mellom kropp og psyke, har jeg skjønt, og som en idé vil jeg kanskje si at noen av “ny-åndelighetens” metoder og poenger når det gjelder meditasjon og livsstil burde systematiseres bedre av legevitenskapen her hjemme og etter
hvert passes inn i behandling, hvis det ikke allerede er gjort. Å snakke om
“placebo” som ett fenomen virker etterhvert litt snevert, og jeg har før lansert ideen at kanskje mange sykdommer har spesifikke psykiske elementer, altså psykiske problemer som er spesielle for den bestemte sykdommen, på samme måte som fysiske symptomer tradisjonelt er knyttet til sykdommer som oppfattes som fysiske. Man må i så fall kartlegge sånne symptomer og etterhvert ta dem inn i behandling av sykdommen, hvis det stemmer, det jeg sier.

Dette er sagt og formulert fra et amatørsynspunkt, men jeg har lang erfaring som pasient og mener kanskje at dette er en mulighet. Det passer inn i en holistisk oppfatning av mennesket, som jeg synes virker som en
fornuftig tenkemåte, uten at jeg ønsker å avskaffe legevitenskapen av den
grunn, bare utvide den der det er mulig. En del nyheter om fordøyelsen de siste årene peker såvidt jeg husker i denne retningen.

I hvilken grad psyken påvirker kroppen direkte vet jeg ikke, og heller ikke helt hva vitenskapen sier om dette, men jeg mener jeg har sett noe forskning som påviser noen sammenhenger av den typen.

At ens vaner og handlinger bir påvirket av “hvordan man har det”, for å si det enkelt, er selvfølgelig også et viktig poeng, som tildels går utenom denne diskusjonen. At årsakene til avhengighet, for eksempel, er en blanding av psykologi og fysikk er vel et faktum, tror jeg, men for eksempel kreativitet som problemløser virker ikke som en alment kjent ting, i hvert fall. Jeg tror kanskje kunstnerne har en del kunnskaper som andre kan ha nytte av. Den flyten finnes jo også via alle slags kurs også for amatører, men det er mulig at en del politikere, for eksempel, kunne ha nytte av en samtale med en av oss, hvis vi vil utlevere oss såpass, eller de burde prøve noe selv. Man kan faktisk skrive seg ut av et og annet.

Noe av dette toucher inn på samfunnsplanlegning, og jeg synes – riktignok på avstand – det virker som om mange stoler for blindt på legevitenskapen og i det hele tatt legen som problemløser, og stiller inn sine krav deretter. Jeg skal riktignok ikke ta munnen for full, leger kan noen ganger en masse rart, og jeg vet ikke for mye om hvilke råd de gir pasientene sine. Legene er også ofte mere klar over sine begrensninger enn en del pasienter, virker det som, men det er jo også tragisk hvis pasientens mangel på kunnskap gjør vedkommende passiv både i forhold til seg selv og systemet.