En ting som mange ikke har forstått er forskjellen på en
privatperson og en offentlig person. Mange tror at et menneske er et menneske
uansett, “jeg er bare meg selv” er et slagord for mange.

Hvor grensen går varierer, men når det gjelder politikk tror
jeg at du som regel ikke får privatpersonen
med på kjøpet når politikeren snakker. Det er heller ikke helt naturlig, fordi
du spiller en helt annen rolle, du prøver forhåpentligvis å gjøre noe for
landet ditt og for verden, og det er jo ikke helt det samme som å gjøre noe for
deg selv eller for familien din. De to tingene kan til og med godt komme i konflikt
med hverandre, og hvis du har en porsjon idealisme kan det hende du ofrer deg
selv på fellesskapets alter. Jeg sier ikke at det skjer hver gang, men det
skjer.

Kravene til deg som tillitsvalgt for hva som helst er også
nokså annerledes enn kravene til deg som pappa eller venn, for eksempel. Som
tillitsvalgt snakker du på vegne av andre i tillegg til deg selv, kanskje ganske
mange, og du er nødt til – ideelt sett – å ha dem i tankene når du sier noe om
det ene eller det andre. Sånn er jobben, rett og slett.